Hva tar vi med oss videre av vår historie?

25. april: «Minner» v/ forfatter Margaret Skjelbred.
Hva tar vi med oss videre av vår historie? Ikke minst de gode minnene, som lett kan bli borte i sorgen, spesielt den første tiden. Hun bruker dikt som kan knyttes til det. Samtale og salg av bøker.
NB! Møtet er i Tønsberg og Færder bibliotek (tidl. Tønsberg og Nøtterøy bibliotek).

 

Hver april arrangerer LEVE Vestfold «kafé» med foredrag på Tønsberg og Færder bibliotek. Så også i år. Denne gang med gjensynsbesøk av Margaret Skjelbred.

Margaret mistet sin far i selvmord, noe som selvsagt har preget henne. Hun oppleves som en varm person, full av tanker om livet og masse kunnskap om psykiatri (hun har arbeidet som psykiatrisk sykepleier i mer enn 20 år før hun ble forfatter på full tid) og full av forståelse for forskjellige problemstillinger rundt det å ha mistet noen i selvmord.

Hun startet sitt kåseri med å fortelle om seg selv og sin familie, i en setting mot alle bøkene hun har skrevet. Uten å røpe alle detaljene. Bøkene skulle tross alt selges etterpå. Og vet du hva, hun gir inntektene til humanitært formål. Respekt!

Etter hvert gikk fortellingen over i diktlesning. Hun har flere diktsamlinger, som igjen er samlet i en stor samling. Undertegnede falt for flere av dem. Tror jeg aldri har hørt dikt leses så fint. På Vestfold dialekt. Og på forespørsel, fikk jeg disse to diktene tilsendt av Margaret.

Les og nyt.

 

 

Sønn’ min!

Han kan så mye, – mye mer enn jeg.
Han går på turn og kan ta C-momenter.
Han er blitt femten år og flyr med jenter,
og syns jeg er så hurpete a meg.

Å, han kan væra trasig av og te,
med modne meningær og filipenser,
og mas om pengær te moderne genser.
– Du er så kjip! Du er et hespetre!

Han vender hjertevranga ut, og går.
Han rasær om at mødre er umulig.
Jeg heklær luftmasker. – Det er utrulig:
Den lange staven fødte jeg, – igår.

Men når han kommer inn før han ska gå,
når stemmen sprekker over tre oktavær:
– Hei, heklemor. Da faller jeg i stavær
og ser at jeg har hekla en pikot.

Ja, vi kan det artig, mang ei stønn,
når han slår hjul, og står der som en påla,
da gjør jeg Hallingkast med heklenåla
a glede over at jeg har en sønn!

Margaret Skjelbred

 Stien te verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende,
og visste åssen åra ville bli,
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: – Vi kan klatre vi.
Vi føllte kronglesti’n langs bratte stupet,
og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den trange, bratte stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla’er,
men angær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Margaret Skjelbred

 

Etter diktlesningen ble det er god og lang seanse hvor publikum fikk stille spørsmål og komme med kommentarer. Det ble en bra stund for oss.

Tusen takk for en superbra stund til ettertanke.

 

 

Les mer om Margaret her: https://no.wikipedia.org/wiki/Margaret_Skjelbred

 

Kommentarer på artikkelen kan sendes til Bård Guttelvik på  [email protected]

 

Tilbake

Aktuelt