«Sant du sier det ikke til noen?»

Denne kronikken er skrevet av Anne Marie Ulvolden og Anne Marita Milde. De er begge ansatt ved RKBU Vest- Regionalt kunnskapssenter for barn og unge. De er også engasjert i LEVE Hordaland. Innlegget ble først publisert hos Bergens Tidende 23. november 2022.

Klokken er 03.20. Jeg ligger våken, med mobilen i hånden, er redd … redd for at Amalie tar livet sitt. Kjenner jeg er sliten, utmattet, engstelig … har lovet å ikke si det til noen.

Venner som får en hjelperrolle, kan oppleve å få informasjon om vonde hemmeligheter som kan inneholde selvmordstanker eller trusler om selvmord, samt appellere om at dette ikke må formidles videre til andre.

Dette kan sette ungdom i kraftig alarmberedskap som går utover daglig fungering, søvn og generell livskvalitet. Man blir selv nedbrutt, bekymret og engstelig.

Ungdommer som besvarer telefoner og meldinger om natten, eller ringer hver morgen for å sjekke om en venn lever, tar på seg et ansvar for andres liv og helse som de ikke skal ha.

I møte med ungdom er det viktig å skille mellom hva som er gode og vonde hemmeligheter. Gode hemmeligheter kan vi holde for oss selv, men vonde hemmeligheter bør ikke fortsette som hemmeligheter.

Gode hemmeligheter gjør at man føler seg glad og trygg, og er opplevelser man grugleder seg til å fortelle om. Det kan være en forelskelse eller det første kysset.

Vonde hemmeligheter gjør at man føler seg redd, trist, sint og lei seg, og er opplevelser man unnlater å snakke om, eller bare deler med en nær venn i fortrolighet.

Vi må formidle at det ikke er en motsetning mellom det å være en nær og trofast venn som holder det en lover, og det å vise omsorg gjennom å involvere andre voksne som kan gi avlastning og støtte i opplevelsen av å måtte bære ansvaret for en venns liv.

Vi vet samtidig at ungdom hjelper hverandre gjennom å snakke om angst, depresjon og selvmordsatferd. For noen kan det å inneha en rolle som hjelper gi en god følelse.

Det å være betydningsfull overfor andre kan oppleves positivt og gi en form for indre og ytre belønning. Samtidig kan det for noen være vanskelig å håndtere.

Når ungdom velger å dele livssmerte og vonde tanker med en venn, kan dette være hensiktsmessig dersom det skaper et rom for refleksjon og opplevelse av gjensidig støtte. Men om mottaker kjenner det overveldende, utrygt og belastende, kan det å holde på hemmeligheter oppleves uhåndterlig og uløselig. Nærliggende reaksjoner kan være panikkangst, depresjon og følelsen av å ikke mestre eget liv.

I en ungdomskultur kan det herske harde sanksjoner dersom man blir stemplet som angiver. Nye ord og uttrykk fra blant annet amerikanske gangstermiljø og musikk, som for eksempel «snitch» (tyster), er kommet inn i ungdomsspråket.

Ungdom som får stempelet «angiver», kan oppleve å bli mobbet, truet, hetset på nett og/eller utestengt fra fellesskapet. «Snitch» er definert av ungdom som et skjellsord, når konsekvensene for de som blir angitt er store.

Eksempler er det å fortelle videre om hva andre har gjort av handlinger som overgrep, stjeling, rus, mobbing eller slåssing. Ungdom «overvåker» hverandre, og dette krever oppmerksomhet, tid og energi. Det å være en del av en slik ungdomskultur kan oppleves utrygt og uforutsigbart.

Det er nå et pågående forskningsprosjekt ledet av førstelektor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Rakel Rohde Næss, som heter «Er du snitch er du ferdig». Elevene som er intervjuet, forteller at de ønsker temaet løftet frem i undervisningen. De vil snakke om hva som rår i egen ungdomskultur og hvordan det påvirker dem.

Det kan være nyttig å gi ungdommene kunnskap om og ferdigheter i det å sette grenser for seg selv med tanke på hva de skal holde på av vonde hemmeligheter. Ungdom har generelt en sterk lojalitet til sine venner. Noen blir fanget i relasjonen og ser ikke at det er uheldig å bli en taus beholder av andres smerte.

Noen ganger trenger ungdommene en anledning til å sette ord på utfordringene de står i, og veiledning i hvordan sortere tanker og følelser i det som kan være en kaotisk situasjon.

Dersom vi voksne avdekker at en ungdom holder på hemmeligheter som angår andres liv og helse, er det viktig å lytte tålmodig og vise empatisk forståelse for at dette kan oppleves som et uløselig dilemma. Det å oppsøke hjelp handler om at man viser omsorg for en venn, heller enn at man angir, sladrer eller tyster.

Derimot kan vi alle være en medvandrer for en venn som har det tungt. Voksne må være tydelig overfor de unge at dersom de får informasjon om at en venn vurderer å ta sitt eget liv eller selvskader, skal de ikke, og har de ikke lov til å holde dette for seg selv. Venner skal ikke ta ansvar for å holde andre venner i live.

Å holde på vonde hemmeligheter er en misforstått lojalitet og en tillært atferd, derfor er det mulig å gjøre noe med det. Vi kan gjennom å være rollemodeller, lære barn og unge at det er mulig å bryte vonde hemmeligheter ved å omdefinere det til omsorg og det å våge å bry seg om andre.