Å pusle bitene av seg selv

Da jeg var liten, sånn rundt seks år, led jeg av varm mave. Varmen satt akkurat der hvor strømpebuksen stoppet. Moren min tok meg til huslegen. Han kom på besøk når det feilte en av oss fire ungene noe alvorlig. Varm mave kom neppe inn i den kategorien, verken den gang eller nå, så vi var nødt til å ta turen ned til Kristian Augusts gate i Oslo. Jeg tror ikke legen forsto seg på den varme maven, eller stilte noen undrende spørsmål.

I de senere år har jeg tenkt på den varme maven og at strømpebukser fremdeles minner meg om at følelser setter seg i mellomgulvet.

På 24-årsdagen min døde en av brødrene mine. Han hadde alltid vært et engstelig barn og ble fanget opp på skolen fordi han var ukonsentrert og asosial. Hjemme tok han mye plass med sitt stille vesen. Etter hans død, og alt det hadde innebåret å være søster til en som ingen besøkte, foreldre som trakk seg vekk fra gleden i livet, var det helt utenkelig for meg å blottstille sider som ikke var positive. Jeg var redd for å bli stemplet som psykisk syk.

Året etter, da jeg var 25, døde moren min. Den eldste broren min ga beskjed under danseprøver til et show jeg var med i. Jeg trakk pusten inn med voldsom kraft som om det jeg fikk vite kun gikk inn, og skulle forbli der lenge, i et avstengt rom. Jeg må ha pustet ut også, men har ikke noen opplevelse av det. Kun innpust, og at kroppen ble delt opp i tusenvis av biter.

Den dagen moren min døde og i tiden etterpå, gråt jeg ikke. Det var som noe grått og ubehagelig hadde tatt bolig i kroppen min, men det fant ingen retning eller vei ut. Først lenge etter, da smerten ikke var til å bære lenger, skjønte jeg at jeg ble spaltet opp den dagen. Jeg dissosierer, noe som for meg betyr at jeg blir borte et øyeblikk, som om jeg er på vei til å besvime.

Den varme maven kom også tilbake. Det kjentes som om jeg hele tiden måtte lene meg bakover for at hjertet og lungene skulle få plass. Jeg endte på Diakonhjemmet for å ta en gastroskopi. Ikke overraskende var alt i skjønneste orden. Jeg var en tilsynelatende frisk 25-åring. Det var ikke stedet hvor de spurte om noe mer. Det var kun en klinisk undersøkelse.

Jeg tok meg sammen, det var bare vondt i maven og ubehagelig å puste. Jeg hadde vært selvtilstrekkelig fra jeg var liten. Huset hadde ikke nok rom for flere vanskelige følelser, og jeg fant tidlig ut at for å bli elsket og gjøre de andre glade, var solskinn beste medisin.

Svimmel, rar og hjertet banket så fort!

Da jeg fikk mitt første angstanfall, var jeg ganske sikker på at jeg hadde fått lungekreft. Det satt midt i brystet og lignet ingenting jeg før hadde vært utsatt for. Et ubeskrivelig ubehag, skremmende, som om noe på en og samme tid truet meg fra flere kanter. Jeg kunne sitte i en stol i mange timer hvor det å løfte kroppen opp var en uovervinnelig anstrengelse. Jeg slepte kroppen rundt med bena tunge som murstein. Å gå ut blant folk eller handle mat var ikke bare strevsomt, men en sosial utfordring.

Det er et stort stykke arbeid for kroppen å skulle holde seg oppe mens man innvendig har gått i oppløsning. Jeg hadde tre små barn, hunder som trengte sitt, og en jobb å gå til. Så jeg tok meg sammen. Jeg prøvde å neglisjere det kroppen min fortalte meg, gikk videre med trykket i brystet og angsten som fikk meg til å trekke meg vekk fra folk. Jeg var redd for ikke å være bra nok, ikke lystig nok, tung og vanskelig å være sammen med. Jeg ville ikke være av den sorten.

Veien tilbake til kroppen min har vært lang og en pågående prosess, men når jeg ser tilbake, vet jeg at jeg sakte, men sikkert har flyttet meg til et bedre sted .

Lys i tunnelen

Jeg hadde det heldige utgangspunktet at jeg likte å bruke kroppen, i lek, i bevegelse og senere på ramme alvor. Som barn var jeg høyt og lavt, klatret i trær, slo hjul, stod i bro, og brukte en sommer på synkronsvømming med en venninne. Jeg klarte å holde pusten lengre og lengre under vann, og bevegelse var en del av livet med glede og mestring.

Jeg ble verken synkronsvømmer eller turner, men jeg danset aktivt og bestemte meg for å satse på det. Som om noe hadde forutbestemt at jeg kom til å trenge all den fysiske styrken og kraften for å overleve, for å kjenne grunnen under føttene.

Etter at moren min døde, gikk jeg etter to dager tilbake til prøver på showet. Vi startet alltid dagen med klassisk ballett og barr-øvelser, noe som betyr at vi står ved en barr, et tverrgående rekkverk, hvor man jobber med tilsynelatende enkle øvelser. Det var et av mine første møter med en meditativ tilstand. Jeg samlet meg rundt kroppen, holdt fokus innover mot et senter og forsøkte å pusle sammen bitene av meg selv. Delene av legemet mitt svevde rundt i et nytt og ugjenkjennelig system, som jeg måtte bli kjent med for å lage et nytt fundament og bygge stillaset opp. Jeg likte å jobbe fysisk, og det handlet ikke om endorfiner eller lykke. Bare en opplevelse av kjøtt og blod, og at jeg var forankret til jorda.

Samtidig var det som jeg sakte gled ned mot en avgrunn, og etter ca. 10 år måtte jeg erkjenne at sjokket fra de to selvmordene satt fast i kroppen. Jeg skjønte at jeg måtte ta noen grep for å komme videre og forsøke å hele meg selv.

Jeg tok min første yoga-time hos en instruktør hvor det ikke var viktig å prestere. Ingen krav om å være flink, myk, sterk og best, heldigvis, da ville prosessen blitt forsinket og jeg satt på vent. Jeg pustet høyt oppe i brystet, hadde smerter i korsrygg, stramme kjever, umulige hofter og låst i halsen. Jeg så tær som krøllet seg av spenning, ankler som led under stramme hofter, ribber hvor muskulaturen mistet fleksibilitet, nakke som var stram, og kjever som bandt seg så jeg hovnet opp i ansiktet. Jeg var nybegynner i egen kropp, en oppdagelsesreise hadde begynt.

Møtet med kroppen min var utfordrende. Historiene lå gjemt som blokkeringer, og jeg kunne kjenne meg trist og urolig. Gjennom pust og rolige øvelser ble de ubehagelige følelsene transformert til noe godt og varmt de neste dagene. Som om det vonde ble pustet ut og ga plass for noe annet. Jeg gledet meg til hver time. Tålmodighet, stillhet og forståelse ble langsomt en del av jeget mitt. Selv om det kunne kjennes umulig, beveget jeg meg mot noe som kunne gjøre meg til et mentalt og fysisk mer fornøyd menneske.

Jeg gledet meg til hver onsdag. Jeg hadde lagt inn i ukeplanen min en yogaklasse innimellom min egen undervisning i jazzdans.

Jeg ble mykere, på innsiden. Alt det harde, vonde reisverket jeg hadde satt opp for å beskytte meg selv, ble langsomt brutt ned. Jeg forsto etter en lang stund at pusten fortalte meg hvordan det sto til i kroppen både fysisk og mentalt. Ved å regulere pusten, fokusere på lengre innpust og utpust , så roet nervesystemet seg. Når nervesystemet ikke lenger var så høyt gira, og all energi ikke gikk til å holde meg gående, fikk jeg tilgang til nye steder i kroppen.

Jeg lærte meg etter mange år det som kalles «Oppmerksomt nærvær». Det er en aktiv meditasjonsteknikk som går ut på å observere tankene og eventuelle fysiske eller psykiske smerter i kroppen. Ikke skyve vekk, men akseptere at det er der, og bli kjent med det. Det kan for enkelte innebære ubehag, for vi kan skyve vekk, bevisst eller ubevisst, det som har gjort vondt i livet. Når jeg mediterer, opplever jeg nesten alltid et møte med angst de første minuttene. Så glir det over i noe annet og mer fredfullt, og jeg finner langsomt frem til ro og avspenning.