Bølger

Skrevet av: Helle Grenheim

Uten deg er alle ting halve. Jeg prøver bare febrilsk å plukke opp restene. Jeg klarte ikke å vise deg lyset. Du klarte ikke å vise meg skyggene.

Publisert: 06. april 2019

Foto: Marian May/Unsplash

Bølger

Gjennom tjue år har det vært deg og meg.
Tross krangling og ulike personligheter
så ble vi veldig nære etterhvert.
Så nære at min verden kollapset
da du valgte å forlate meg.

For alle andre har det gått et år.
Det året har gått så fort for de andre.

For meg har det også gått et år.
Et helt, men halvt år.

Et helt i form av antall dager.
Et halvt fordi jeg mangler halve.
Det halve er deg.
Uten deg er alle ting halve.
Jeg prøver bare febrilsk å plukke opp restene.

Jeg visste ikke at sorgen var så mektig.
Den kommer i bølger.
Akkurat som bølger er den hensynsløs.
Den bryr seg ikke om jeg slukes hel,
Eller om jeg bare blir svimeslått et øyeblikk.

Innimellom er jeg raskt på beina igjen.
Rister det av meg som om det bare var uflaks.
Andre ganger skylles jeg på land,
med saltvann langt ned i lungene.
Jeg lurer på om dette var siste dukkerten.
I hvert fall for en stund.

Før jeg kommer meg på beina,
er bølgene tilbake.
Mer hensynsløse og brutale enn før.
De drar alt de kommer over
tilbake under overflaten.

Du likte deg best under overflaten.
Langt der nede i dypet.
Jeg kjemper med alt jeg har,
nettopp for å holde hodet over den.

Kanskje er det det som skiller oss?
At du trivdes best der ute på havdypet,
mens jeg trives best her i vannkanten?

Jeg klarte ikke å vise deg lyset.
Du klarte ikke å vise meg skyggene.
Det er her vi skilles.
Du med ditt mørke.
Jeg med mitt lys.

Jeg har klart å plukke opp noen av restene.
Restene av min verden som kollapset.
Noen rester har jeg støvsugd.
Noen finner jeg ikke.
De jeg ikke finner, er dine.
For uten deg
vil min verden aldri bli hel.