Det siste bildet

Jeg ser på et bilde som ble tatt den samme kvelden som endret livet mitt for alltid. Den uendelige sorgen og fortvilelsen jeg har følt. Den eneste måten jeg kan forklare det på, er som å nå bunnen i livet. Jeg ligger der og skjønner ikke om det er natt eller dag, eller om jeg i det hele tatt er i live. Jeg har hatt det vondt før, og i tillegg følt at livet har vært jævlig, men dette virker nå bare som små bagateller. Ingenting av livet som var før dette, betyr noe som helst. Hvordan skal jeg i en alder av 23 år klare å leve uten en far? Jeg er jo altfor ung til å miste pappaen min.

Dette er kun en brøkdel av mine følelser, men fortsatt en del av min historie.

Jeg står på to bein, jeg klarer å sove, og jeg spiser, men jeg har det fortsatt tungt og vondt. Livet går videre, det går tilbake til det normale for alle andre, men for meg er det er stikk motsatt. Jeg vil heller ikke at det skal gjøre det ennå. Jeg ønsker ikke at livet skal gå videre, for meg ville det kjennes helt galt å ha det bra. Jeg vil sitte i den dype sorgen og kjenne på de følelsene det gir meg.

Jeg møter mange mennesker i løpet en dag, og det er personer som vet hva som har skjedd. Noen velger å ikke si noe til meg, kanskje fordi de er redde for hvilken reaksjon jeg vil få. Eller kanskje de tenker at det å involvere seg rett og slett blir for tungt. Det kan jo være lettere for dem bare å late som ingenting. Det kan jeg forstå, men samtidig ikke skjønne. Jeg ønsker ikke at noen skal sette livet sitt på vent for meg, og jeg forventer ikke blomster på døra, men jeg setter stor pris på at andre anerkjenner meg, at andre ser meg, at de skjønner at jeg har det helt forferdelig. Bare det å gi noen en klem, en liten kondolanse, et «Hei, så utrolig godt å se deg», eller bare et smil og et «Hallo», vil nå så mye lenger enn man kanskje tror. Dette er så lite å gi for noen, men for andre er det kanskje for mye. Om pappa hadde dødd av naturlige årsaker eller en ulykke, hadde folk brydd seg mer da? Behøver man ikke den samme annerkjennelsen når man er etterlatte til en person som har tatt livet sitt? Min mening er at vi trenger mer anerkjennelse. Det å oppleve en slik tragedie gjør at man blir sårbar, og det aller viktigste man trenger da, er at folk bryr seg. Det er bare så utrolig leit at dette er noe mange etterlatte etter selvmord opplever, men hvorfor er det slik? Kanskje spiller tabuet overfor selvmord og psykiske problemer en stor rolle. En ting jeg i hvert fall tar med meg av dette, er at jeg nå vet hvordan jeg skal møte pårørende som har mistet noen, uansett omstendigheter.

Jeg kommer til å kjempe for åpenhet om psykisk helse til den dagen jeg dør. Uansett om du er rik, fattig, intelligent, rar, smart, A4 eller ikke. Du velger ikke selv å bli syk, på samme måte som du ikke velger å brekke foten. Alle opplever å ha det vanskelig i livet, og den eneste forskjellen er at noen daler er dypere enn andre. Husk at du kommer en lang vei bare ved å være et medmenneske, møte mennesker uansett, og strekk gjerne ut en hånd om du kan. Vi trenger hverandre, alle som én.