Elefanten i rommet

Jeg befinner meg i dødens forkammer, konkretisert gjennom mammas diagnose: uhelbredelig leverkreft. Jeg har vært der før. Jeg vet hva som skal komme: Jeg stålsetter meg. Også denne avskjeden skal jeg mestre. Men det tar tid. Opptil flere år før jeg forsoner meg med min skjebne: Mamma og jeg greidde ikke å prate lett og normalt om pappa som døde i selvmord da jeg var fire år. Tidlig på 60-tallet var det viktig å skjule at døden skjedde gjennom selvmord, er jeg blitt fortalt. Funksjonærene fra pappas arbeidsplass som kom med dødsmeldingen, var tydelige på at de hadde greid å holde pressen unna hendelsen. Selvmordet skjedde på arbeidsplassen, i arbeidstida. Det var heller ikke vanlig å snakke privat om temaet. Jeg vokste derfor opp i uvitenhet og har forsøkt å forstå pappas selvmord gjennom å søke å forstå meg selv. Uten å kunne snakke, men ved å tenke.

De siste 10-20 årene er det blitt større åpenhet om selvmord og det å være etterlatt. I min oppvekst trodde jeg ikke at andre familier var rammet. Hvordan skulle jeg kunne vite noe om det? Jeg visste heller ingen ting om normale reaksjoner på en belastende hendelse. Hvordan skulle jeg kunne vite noe om det? I dag vet jeg mye om dette. Jeg har fått koblet mine egne erfaringer sammen med nyere forståelse av både sorg og hvordan det er å være etterlatt ved selvmord. Jeg har skrevet bok om temaet[i]og fått høre hvor viktig dette arbeidet er. Samtidig blir jeg fortalt og erfarer selv at det er for vanskelig, for krevende å ta inn i hverdagslivet og i hverdagssamtalene. Min løsning på dilemmaet, for jeg har fortsatt behov for å ha en dialog om temaet, er å holde kurs, både i forebygging av selvmord, våge å snakke om selvmordstanker og å lede sorggrupper. På den annen side dekker ikke dette behovet mitt for en god dialog. Det undrer jeg meg over …  samtidig som det er logisk. Det jeg får høre av mennesker som nylig har mistet en nærstående i selvmord, er at de har stort behov for å fortelle. Igjen og igjen. Hvorfor skulle det da være så galt av meg å kjenne på det samme behovet? Jeg har behov for å fortelle. Men hvem skal jeg fortelle til? Og -jeg har behov for noen å speile meg i. Hvor skal jeg i så fall finne disse menneskene?

Jeg gjør mange forsøk. Lykkes sånn delvis. Bekreftelse og gjenkjennelse er viktige stikkord. For å kjenne meg normal? Ikke gal? Få en idé om at det ikke er meg det er noe galt med? Jeg ønsker så mye i denne saken. Være et forbilde for andre. Vet ikke hvor mange som har spurt meg om råd angående hva og hvordan det er lurt å møte barn? Ønsker å gjøre noe for andre barn som opplever å miste en nærstående i dag. Behovet for å si at ting ikke går helt av seg selv. Det er et strev uten sidestykke å vokse opp uten en forelder, og især en mamma eller pappa som bare forsvinner sånn uten videre. Det er strevsomt å ikke kunne fortelle om elefanten i rommet, som ingen vil eller er i stand til å se, eller orker å prate om.

Jeg ønsker å møte andre barn med tilsvarende erfaringer. Det er rart at jeg omtaler meg selv som barn i en alder av snart seksti år. Men så har jeg møtt andre barn, og så er det ikke rart i det hele tatt. Mona, tidlig i førtiårene sier:

«Jeg blir som ei lita jente igjen når jeg tenker på det valget mamma tok da jeg var ni.»

Fire sterke kvinner, som alle var barn da de mistet sin mamma i selvmord, har delt litt av sine erfaringer om hvordan dette var. Randi (seks år), Laila (åtte år), Mona (ni år) og Anne (ti år). Selvmordene skjedde fra 1970-1986.

Randi mistet sin mamma da hun var seks år, og er i dag i slutten av trettiårene. Hun forteller at hun opplevde seg som et barn som var følsom med behov for mye kos og bekreftelse av sine nære. Hun var sosial og «lett» å ha med å gjøre. Randi sier at det fortsatt er vondt å tenke på hendelsen. Savnet er fortsatt der, og spørsmålene rundt hvordan moren hennes kunne forlate mann og tre barn, er fortsatt ubesvart. Men hun har ikke sinte følelser for henne, bare sårhet og medfølelse med at den fine, oppegående, yrkesaktive moren hadde det så vanskelig. Randi forteller at hennes kristne tro berører forholdet til mamma. Hun tenker ofte på henne, ber om at hun har det godt, og beholder håpet i hjertet om å møte henne igjen i himmelen en dag. Randi sier at det var overhodet ingen hjelp å få. Ingen som snakket med barna, utenom den gode pappaen som gjorde så godt han kunne. For henne ble dette svært vanskelig i oppveksten og i tenårene. Hun slet med en følelse av mindreverd på grunn av at moren hadde valgt å forlate henne og søsknene. Var hun ikke mer verd? Var alle andre barn mer verd enn henne og søsknene? Var alle andre pappaer mer verd enn andre? Var ingen gode nok? Var det hennes feil at moren ikke orket mer? Hadde hun grått for mye noen dager før, da moren ble sint på henne, og var det derfor hun tok livet sitt? Alle disse spørsmålene samt en million til var i hodet hennes til langt opp i tenårene. Hun hadde en redsel for å snakke for mye om det med pappa, selv om han alltid var åpen for det. Var redd for å «minne» ham på sorgen, for hun trengte at han var den blide, gode pappaen, og fikk nok i lys av dette snakket alt for lite om hendelsen …

Hun forteller at savn og sårhet var en del av hverdagen, og dagboka fra denne tida er full av «mammalengsel». Hun forteller samtidig at hun oppi dette var sosial og omgjengelig, hadde mange venner og klarte seg godt på skolen. Hun sier at hun nok hadde hatt god nytte av om noen hadde snakket med henne regelmessig så hun kunne fått hjelp til å legge vekk skam, skyld og mindreverdighetstanker tidligere.

Laila mistet sin mamma i selvmord da hun var åtte år. Faren tok også livet sitt. Da var Laila blitt voksen (27 år). Nå er Laila midt i trettiårene. Hun beskriver seg selv som ei jente som var stille, lydig og snill. Hun var også ansvarsfull og nysgjerrig. Laila forteller at det er et stort savn å leve uten foreldre. Hun sier at belastningene blir større når begge har valgt bort livet. Disse minnene går aldri bort. Hun sier at noen dager går det fint, men at andre dager er det vanskeligere. Laila forteller at hun har tilgitt både moren og faren. Sånn sett har hun et godt forhold til dem, sier hun. Hun savner dem mye, kanskje enda mer med alderen. Laila var barn da moren tok livet sitt, og det var ingen som snakket med henne eller tilbød noen form for hjelp. Hun var voksen da faren tok livet sitt, men heller ikke da var det noe tilbud om hjelp eller noen å snakke med. Det endte med at hun selv ba om å bli lagt inn på psykiatrisk avdeling en stund for å få hjelp til å bearbeide. Hun konkluderer med at hjelpen var dårlig, og reflekterer over at hun som voksen kanskje ikke kunne forvente å få et tilbud, men som barn burde det absolutt vært et hjelpeapparat i tida rundt og etter.

Mona mistet sin mor i selvmord da hun var ni år. Hun er i dag tidlig i førtiårene og beskriver seg selv som ei jente som var ganske beskjeden og usikker på mange vis. Spesielt etter at hun mistet mora. Hun ble bråvoksen og kjenner at hun mistet en del av barndommen fordi mor døde så tidlig. Hun var eldst av tre søsken, tok mye ansvar og opplever at hun ble voksen i tanker og væremåte. Hun husker at hun følte seg annerledes enn sine jevnaldrende. I ungdomstida kunne hun av og til kjenne på at hun ikke helt «passa inn». Mona forteller at hendelsen fortsatt er svært nær hjertet, selv så mange år senere. Det er ikke mye pirk i såret som skal til før det kjennes. Hun sier samtidig at hun er kommet langt med tanke på sorgen, selv om hun alltid vil bære den med seg.

Mona forteller at hun har funnet en annen ro angående det som skjedde den gangen for så mange år siden. Hun tenker at det er grusomt trist at moren skulle ha det så fælt at selvmord var eneste løsningen hun så. Mona skulle fortsatt ønske at moren var her.

Mona var som nevnt ni år i 1985, og hun sier at det var lite hjelp og støtte å få fra det offentlige. Hun har aldri fått tilbud om å snakke med profesjonelle angående hendelsen. Men hun husker at rektor på barneskolen tok henne inn på kontoret og lurte på hvordan hun hadde det. Heldigvis er hun og søsknene så heldige å ha en far som alltid har vært svært åpen om hendelsen. Det tror hun har «reddet» dem. De har alltid kunne snakke om det tøffe og vanskelige som skjedde, at mamma var den beste. De var heldige og fikk en ny mor etter hvert. Mona ønsker å formidle at hun som voksen utdannet seg til spesialsykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid, og jobber nå innen psykisk helse. Dette er hennes hjertebarn og en direkte følge av hennes mammas psykiske utfordringer som gjorde at hun ikke maktet å leve. Interessen for psykisk helse er utviklet fra denne erfaringen, og hun påpeker at det er viktig at vi tør snakke åpent om psykiske lidelser og selvmord. Hun er også opptatt av at barn av foreldre som har begått selvmord, ikke er dømt til et vanskelig liv. Det kan gå veldig bra, især om de har gode og åpne omsorgspersoner rundt seg.

Anne forteller at hun var ti år da hennes mamma tok livet sitt.  I dag er hun i slutten av femtiårene. Anne beskriver seg som et barn som var sjenert og snill, kreativ og glad i å male og tegne. Anne forteller at hun har jobbet med og bearbeidet sorgen aktivt de siste ti årene, ved hjelp av kunstterapi, sorggrupper og som styremedlem i det lokale fylkeslaget i LEVE. Anne forteller at hun savner sin mor og tenker på henne hver dag. Det har vært en lang og fargerik reise og prosess på godt og vondt, der hun nå har forsonet seg med sorgen og morens sykdom og smerte. Nå er hun blitt en ressurs for andre. Hun leder blant annet sorggrupper for unge som har mistet noen i selvmord. Anne forteller at det var ingen hjelp å få. Ingen terapi eller samtaler. Det skulle ikke snakkes om at mor var død. Hun fikk ikke være med i begravelsen. Barn skulle skånes og fikk dermed ingen mulighet til sorgbearbeiding. Dette har vært en belastning gjennom livet. Smerten, savnet, skyld og andre naturlige følelser har satt seg som «vondter» i kroppen.

Hvordan kan jeg speile meg i historiene som Randi, Laila, Mona og Anne deler her?

Mens jeg har lyttet, lest og skrevet, har noe falt på plass for meg og min selvforståelse. Historiene til de modige kvinnene har bekreftet det jeg selv har opplevd, historien om en foreldres bortgang i selvmord kan ikke ties i hjel. Den går ikke over av seg selv, og det er naturlig at savnet vil være der, men at det samtidig er mulig å få et mer avklart følelsesmessig forhold gjennom bearbeiding og sorgstøtte.

[i]De glemte sørgende av Eva Steinkjer og Stine Tragethon. Prosjektforlaget ÅPENHET, utgitt i 2015