Et teppe av silke og ull

Glansfullt. Matt. Jeg våknet med disse to ordene. Det er forståelig. Intenst har jeg i flere dager søkt for å finne det perfekte glansfulle garnet som jeg vil bruke sammen med alpakka eller ull for å oppnå en spesiell overflate i strikketøyet. Som damask. Mønsteret skal komme fram gjennom kontrasten mellom matt og blankt garn. Da jeg våknet, opplevde jeg at det var en dypere mening i ordene.

Kontraster. Vi bærer en smerte, et dypt savn, men steller til julefeiring. Vi vil gjerne at alt skal skinne, og at alle skal være glade, men vet at det skal så lite til før vi knekker sammen. Og vi er redde for tristheten som da vil ta over. Glansen som slukner i andres øyne, fordi noe mørkt kommer inn. Julen skal feires. Julen skal være så fin. Og den kan være fin. Den kan være magisk. Men noe er skjørt.

Jeg ser en ung høygravid kvinne. Jeg ser en mann. Jeg ser et esel, eller er det et muldyr? Det er mørkt. De er på reise. De er slitne. Det er fullt i alle vertshus. De går fra sted til sted. De trenger å hvile. De trenger et sted der kvinnen kan føde barnet sitt. Det ser håpløst ut. Hvordan skal dette gå? Så er det en som forbarmer seg over dem. Gir dem tillatelse til å installere seg i en stall. Jeg tenker mørkt. Skittent. Ikke noe egnet sted å føde. Men så tenker jeg varme. Varme fra dyrene. Roen i lyden av dyr som eter. Dyreøyne som trekkes mot menneskene som plutselig er der hos dem. Magien i det at mennesker og dyr danner en helhet i en ualminnelig sammenheng. Og der inne, blant dyr og høy blir barnet født. Smerte og glede i én sammensmeltning. Og så kommer lysene inn i fortellingen. Glansen. Det finnes en stor, lysende stjerne over taket. Langt borte begynner tre vismenn reisen mot denne store stjerna. For det må være født en konge. Dette må de ha med seg. De tar kostbare gaver med. De aller fineste gavene. Utenfor byen er gjetere, sauer og englesang i skjønn forening. Det er magisk. Hva er alt dette? På dette stedet på jorda begynner det å lyse, innefra den fattigslige stallen og utenfor på samme tid. Og lyset sprer seg. Jeg ser for meg at det lyser inn i alle kroker av stallen. At dyrenes øyne lyser. At den lille familien lyser. At det nyfødte barnet er kilden til lyset, at den lille nyfødte gutten gjør alle kroker opplyste, inne og ute.

Er det noe ved dette glansfulle som får budskapet til å leve og leve videre gjennom årtusener? Er det det som får oss til å pynte med glitter, tenne lys, lage den beste maten og gjøre det koselig for hverandre? Noen vil si nei. Andre vil si ja. Men alle mennesker har de dype følelsene som andre ikke kan se. Kanskje følelsen av å ikke høre til. Å ikke finne seg selv innerst inne i alt som skjer. Å ikke svare til egne og andres forventninger. Å ikke være i den rette sinnsstemningen i festlig lag. Å kjenne på tristhet over noe som ikke kan bli bra igjen. Et uendelig savn etter en som ikke er her lenger. Og sorgen over stolen som står tom? Men vi pynter med lys og glitrende engler. Vi lager den nydeligste maten. Vi er her. Og vi er et annet sted. Men er det ikke tankene og følelsene som er et annet sted? I en verden inni oss?

Matt og glansfullt. En helhet. Som damaskmønster i et teppe. Historiene våre kan fortelles, men trenger vi å forklare? Forklarer vi vår egen historie, må vi også forklare andres. Våre foreldres og deres foreldres historier i det uendelige. Tårene kommer innenfra. Smertefulle følelser også. Og den velsignede gleden. Ingen andre enn vi selv er der inne og opplever det.

Ingen andre? Inne i sjelen …, er vi ikke forenet der? Er det ikke grenseløshet der? Føler vi ikke smerte der inne når en annen har det vondt? Jeg tenker på kjærligheten. Evig. Udødelig. Den kan ikke forklares. Inne i sjelen åpner det seg uendeligheter. Derfor åpner jeg døra til sjelen min og slipper julen inn. Det er noe magisk med julen. Der inne i meg skal julen bo, og jesusbarnet skal få lyse opp alle krokene i meg. Jeg vil ha julemysteriet der inne, mens jeg tenner lys i alle rom, i alle vinduer, på alle bord. Og utenfor huset. Og om jeg gråter, er det helt naturlig, for jeg savner gutten min i all min tid. Og om jeg ler, er det også naturlig, for jeg elsker livet og mine kjære i alle mine levedager.

Mitt teppe av ull og glansfull silke. Om jeg kunne, ville jeg gitt det til jesusbarnet. Han skulle ikke fryse der han lå i krybben. Og om jeg kunne, ville jeg gitt det til deg som sørger. Om det bare kunne varme deg godt. Det kan være så kaldt her på jorda. Mitt teppe av ull og glansfull silke. Livet slik det er i sorg og glede. I mørke og lys. I angst og sjelefred.

I lyset fra stallen trengs ingen forklaring. Sjelen har en egen intelligens om det usynlige. I det usynlige er min sønn levende. Jeg kan ikke forklare det. Men hjertet mitt vet. Å stå i smerten over å miste en inderlig kjær kan åpne døra inn dit hvor det grenseløse er sannhet. Det er som om det ligger en gave gjemt inne i mørket. Og at gaven langsomt blir synlig. Hvor skulle jeg ellers gå med tomheten og savnet? Det kan vanskelig uttrykkes med ord, men hjertet vet. Hjertet mitt gjenkjenner lyset fra julenatten.

Med varme ønsker for advents- og juletiden.