Hold ut!

Skrevet av: Elisabeth Hvaal Moe

Jeg vet ikke om dette betyr noe for deg … du som sier at du vil dø. Du som sier at det ikke finnes noe som får deg til å ønske å fortsette. Jeg vil så gjerne si at jo, det finnes.

Publisert: 18. september 2018

Foto av Binit Sharma

Jeg leste ditt innlegg på en Facebookside. Du skriver at du ikke ønsker å leve lenger.

Du sier at du vil dø. At det ikke finnes noe som får deg til å ønske å fortsette dette livet. Og du skriver at du ingen hjelp får.

Det går inn på meg. Det får meg til å ønske å ville prøve å hjelpe deg. Men hva kan jeg gjøre? Kan jeg fortelle deg min historie?

For seks år siden avsluttet sønnen min sitt liv. Han ble 25 år.

Det er vondt. Og hvor vondt må ikke han ha hatt det? Du vet det, mer enn jeg gjør.

For meg har andre hendelser og forhold i livet mitt vært smertefulle, men ingenting så vondt som dette. Jeg fikk hjelp på ulike måter i de ulike hendelsene og forholdene. Da jeg var alvorlig syk av kreft, samtidig som jeg var utbrent og ikke klarte å jobbe lenger, fikk jeg god hjelp både fysisk og psykisk. Ved min sønns død fikk jeg hjelp gjennom nær familie og venner. Sånn sett er jeg heldig. Jeg har gode mennesker rundt meg. Men den daglige bearbeiding av indre smerte har jeg gjort selv. Hvem andre kan gjøre det? Jo, det er godt og viktig med samtaler, veiledning, terapi, men selve arbeidet foregår inne i meg. Hvordan?

Det var tidlig vår det året, og jeg lot meg trekke mot naturen. Markblomstene snakket til meg. Trøstefullt. Hvorfor de trøstet meg, forsto jeg ikke, og kanskje virker dette underlig på deg, det vet jeg ikke, men jeg tok denne trøsten til meg. Jeg klarte først ikke å se høyere enn skoene mine. Men der nede så jeg blomstene som tittet fram fra jorda, og jeg så blondepyntede blader fra i fjor og hjerteformede steiner i asfalten. Jeg så regndråper lage ringer i sølepytter, og trær og meg selv som dansende speilbilde i vannet. Det jeg så, snakket til meg. Jeg kan ikke forklare hvordan. Senere klarte jeg å løfte blikket høyere opp. Da så jeg fiskene som vaket i tjernet jeg ofte gikk til, og utsikten mot åser og himmelen. Jeg så soloppganger og solnedganger og trær som hadde blitt bøyd av tung snø gjennom vinteren, og som nå laget portaler i skogen. Fantasien min våknet. Jeg gikk avsted som Askeladden, tok med meg rare ting, og jeg skjønte ikke denne følelsen av undring og henrykkelse midt inne i sorgen. Jeg forsto det ikke, men jeg opplevde det som grenseløs kjærlighet. Jeg fulgte intuisjonen og gikk lange turer i naturen. Jeg brukte alle sansene, helt automatisk. Jeg tok inn skjønnheten rundt meg. Når jeg kom hjem, satte jeg meg ned og skrev og skrev.

Slik tok noe som er større enn meg, vare på meg. Ja, det var slik jeg opplevde det. Jeg ble ikke forlatt i min sorg, var ikke alene med det enorme tomrommet inne i meg. Jeg tror jeg var åpen og villig til å oppleve alt dette. Jeg satte ikke merkelapper på det, bare levde i det. Levde i nuet. Hjertet var vidåpent. Det var ikke et bevisst valg. Snarere som en gave som jeg, uten reservasjoner, tok imot med hele meg. Underlig å tenke på.

Smerten over det som hadde skjedd, var ubeskrivelig. Jeg gikk rundt i sjokk. Lenge. Men når jeg ser tilbake, føler jeg at jeg gjorde det som var riktig for meg, uten å skjønne hvordan det hadde gått til at jeg hadde begynt med det. Jeg husker en helt spesiell dag. Da gikk jeg som en søvngjenger inn i mitt atelier for å se om jeg kunne klare å gjøre noe. Jeg så på alt der inne i rommet og følte at det var forbi, at jeg aldri mer kunne klare å skape noe. At det ikke vedkom meg lenger. At det ikke lenger hadde noen mening for meg.

Jeg gikk ut. Låste døra etter meg.

Det var et stummende mørke i meg og rundt meg nederst i bølgedalen. Men det var midt på lyse dagen.

Han kommer ikke tilbake, var alt jeg visste.

Han er borte.

Føttene mine gikk en omvei. Bort til en rosebusk i hagen. Jeg vet ikke hvorfor jeg gikk dit. En rose hang med hodet. Fingrene mine tok om den og vendte den opp. Jeg så et hjerte.

Slik var det. Fra mørke til lys. Fra den ene til den andre siden slo pendelen, like langt ut.

Jeg er glad i å lese og tilegne meg kunnskap. Jeg leser om selvutvikling. Om det indre livet. Jeg gjør det, fordi det skjedde så mye inni meg. I tankene, hjertet og sjelen.  Nå for tiden leser jeg og lytter til bøker av Eckhart Tolle. Jeg suger det til meg. Det er ikke gjort på et øyeblikk, det jeg ønsker. Det jeg ønsker, er at smertefulle tanker ikke skal ha makt over meg. Ikke holde meg fanget. For jeg kan betrakte mine egne tanker. Ja, jeg tenker, men kan også betrakte det jeg tenker. Jeg trenger ikke å være fange av tankene mine. De eier meg ikke. Og det gir meg muligheter til endring. Og gjennom følelsene kan jeg lære om meg selv. Se hvordan jeg har det. Se hva jeg trenger. Finne redskapene jeg trenger. Ta vare på meg selv. Ta imot hjelp fra andre.

Jeg ønsker å leve mitt liv, og jeg ønsker å trives mens jeg lever. Jeg tror at det er meningen at vi skal trives. Jeg ønsket det alltid for min sønn. Jeg ønsker det for min datter. Jeg ønsker det for alle. Jeg vil forstå noe om meg selv, og jeg vil utvikle meg. Det at jeg lever mitt liv fullt ut, er også godt for dem jeg har rundt meg.

Jeg vet ikke om dette betyr noe for deg … du som sier at du vil dø.

Du som sier at det ikke finnes noe som får deg til å ønske å fortsette.

Jeg vil så gjerne si at jo, det finnes. Bak mørket finnes det i deg også.

Kan du se det gjennom det jeg skriver?

Jeg ville sagt det til min sønn om jeg hadde kunnet. Det er inne i deg, ville jeg sagt. Alt du trenger, finnes der inne i deg. Du sier at du ikke får noe hjelp. Forsøk å ta noen små skritt tilbake til deg selv. Like små som markblomster i vårsol. Jeg ønsker at du også vil oppleve hjelp fra det uendelige og trøstefulle. Jeg ønsker det for deg. Jeg skriver dette for deg.

Jeg har en melodi i hodet. Don’t give up