Hos psykologen

Følelser jeg prøvde holde på avstand med disiplin og selvkontroll. Det går bilder gjennom hodet. Bilder av to jeg elsket. Kropper som er visket ut, stemmer jeg ikke lenger kan huske. Men et hav av avtrykk. De sitter i hver celle av kroppen. Glede, sorg, latter, lek og en bunnløs fortvilelse. Bilder glir inn og ut av hodet, steder dukker opp. Samtaler som har funnet sted. Ansikter som ble 26 og 56 år gamle. Aldri eldre, bare akkurat så gamle.

Spørsmålet setter meg ut. Jeg liker å ha kontroll. Hjernen min jobber, beina kjennes lammet. Hendene mine knyter seg, særlig den høyre. Tommelen presser mot pekefingeren og lager et søkk midt på fingeren. Pusten stopper opp litt over brystbeinet, og maven er stram og hard. Jeg ser ansiktet til barna mine for meg. Jeg kan aldri gjøre det mot dem. Sette dem i samme situasjon som jeg selv er i. La dem streve resten av livet med ubesvarte spørsmål og tilbakevendende tanker. Hvordan kan noen ende der at man rammer sine egne så hardt, når man selv har kjent på smerten som river deg i stykker? Det er ikke til å fatte at noen får det så vondt at mennesker som elsker dem, ikke lenger når frem. Når går et menneske fra å ha det vanskelig til å leve i et uutholdelig mørke uten håp?  Hvordan kunne hun gjøre dette med oss? Denne ene handlingen som etterlot oss i et kaos uten retning. Stier som må gås opp, landskapet er nytt og fremmed, og mennesker er ikke lenger til å stole på. Hvorfor kunne hun ikke prøvd å holde ut litt til? Hvorfor kunne ingen ha hjulpet henne, holdt henne fast i livet hvor hun tilslutt ville funnet gleden igjen?

Jeg svarer nei og mener det.

Jeg må spørre, sier han. Det er min plikt å ta det opp når du er langt nede. Jeg forsøker å kjenne etter og forestiller meg hvordan andre kan opplever det spørsmålet. Ingen jeg kjenner, har noen gang fortalt at de har blitt spurt om de har tenkt å ta sitt eget liv. Selv ikke når det har vært beksvart. Det spørsmålet sitter visst langt inne, for aldri har noen lege spurt meg, ingen av terapeutene jeg har truffet, ingen venn, ikke ektefelle. Ikke mange er modige nok. Kanskje frykter de svaret. For hva skal de gjøre om svaret er ja? Vil beredskapen som trenges, være tilgjengelig? Finnes det god nok kompetanse i hjelpeapparatet? Oppfølgingsansvar, har jeg egentlig tid til dette?

Mange oppsøker legen i tiden før de tar sitt eget liv, uten å dele den smerten de bærer på. Hvorfor har ikke legen spurt om selvmordstanker? Er det mangel på forståelse for hvor alvorlig situasjonen kan være? Er det tidspress, slik at det som virkelig plager pasienten, ikke kommer frem under konsultasjonen; er det andre pasienter som puster legen i nakken fra venterommet? Det tar tid å fange opp det uuttalte som fyller hjerte og kropp. Komme med gode spørsmål. Sette av rom til de vanskelige ordene og kunne ta imot dem. Tar man seg den tiden, kan man kanskje redde liv, er tanker jeg fanger opp og som blir værende.

For meg var spørsmålet konfronterende, men godt. Det gled etter hvert over til noe sterkt og fint. Han bryr seg, og han er redd for meg. Vi har arbeidet i årevis. Han har aldri spurt om dette før. Jeg har holdt kortene tett til brystet, tatt meg sammen, ikke villet avsløre meg. Det har dessuten tatt år å bygge opp en knust tillit.

Inne i meg går det et ras av følelser. Men ta mitt eget liv? Nei, det vil jeg ikke.

Spørsmålet er fullt av omsorg og blir sittende i kroppen som et kjærtegn.