Jeg har vært stum

Skrevet av: Johan Tangen Schultz

«Hvor er jeg» skrev jeg på en lapp. Det var gått et par dager etter en lenge planlagt operasjon.

Publisert: 21. januar 2018

Foto av Yeshi Kangrang

Våren 2013 hadde jeg begynt jeg å jobbe frivillig som musikkjournalist og kombinerte dermed to interesser; skriving (som jeg alltid hadde likt, men aldri helt begynt med) med en stor musikkinteresse (som til da var blitt uttrykt gjennom trommesettet).

Som musikkjournalist fikk jeg mye å bryne meg på. Jeg anmeldte plater og konserter, av store band, men som oftest av små, og ukjente. I slutten av juli fikk jeg en mail fra redaktøren: «Vil du intervjue Satyricon på Operaen neste uke?». Jeg ropte «JA» før fikk laget et eneste spørsmål. Jeg var i ekstase. Jeg skulle intervjue Satyricon, et av mine favorittband. De neste dagene brukte jeg hver ledige time på å forberede meg. Hva skulle jeg spørre om? Hvor fort skal jeg snakke, og hvor høyt? Er det lov med litt humor? Da jeg satt sammen med Satyricon på Operaen, glemte jeg all nervøsitet over et glass vann. Vi snakket i en drøy time og alt gikk bra.

En uke senere var jeg stum. Jeg var så dopet ned på smertestillende at jeg fullt og helt trodde at jeg befant meg opp-ned til tider. 16 dager senere ble jeg skrevet ut fra sykehuset. Mens jeg karret meg gjennom den lyse, luftige loungen i Rikshospitalet tenkte jeg for meg selv: «Hva skjer nå?». En halv time senere satt jeg hjemme i sofaen og tenkte: «Hva nå?», «Hva i helvete skjer nå?». Tre måneder senere satt jeg der fortsatt. Litt mindre blek, litt mindre medtatt, men like stemmeløs.

Venner og klassekamerater var ferdige på videregående. Sommerferien var bak oss, og de begynte på nye kapitler i livet, med nye jobber eller universiteter, på andre siden av landet eller i utlandet. Mens jeg var hjemme og ventet på stemmen. Jeg hadde plutselig mye fritid. Mellom de obligatoriske timene med opptrening og skolearbeid ble tiden brukt til å transkribere intervjuet jeg hadde gjort med Satyricon bare noen uker tidligere. Opptaket var langt og innholdsrikt, og jeg skrev det ned, ord for ord, før jeg redigerte det, skrev innledning, la til bilder og språkvasket det. Det skrevne ord var det eneste språket jeg fortsatt kunne, og det ble min redning. Og jeg mestret det.

Jeg fikk sjelden fri fra sykdommen, eller ulykken som jeg liker å kalle det. Jeg hadde fri fra skolen i tre måneder. Bortsett fra noen obligatoriske sykehusbesøk og lett trening et par ganger i uken disponerte jeg tiden selv. Likevel følte jeg at jeg var midt oppi mitt livs største jobb – 24/7. Det var ikke bare stemmebåndene i halsen som var lammet, men også svelgemuskulaturen. Det gjorde at jeg heller ikke kunne svelge, spise eller drikke. Føden fikk jeg gjennom en slange i nesa, som gikk helt ned i magesekken. Munnen vætet jeg med en vattpinne dyppet i vann. Mitt største savn var å spise. Noe. Hva som helst. Jeg sluttet å sitte sammen med familien under middagene, for hva kunne vel jeg bidra med, som verken kunne snakke eller spise? De pratet og lo som vanlig, og det likte jeg. Til tross for at verden var snudd opp-ned inni meg, var familien den samme. Trygg og god. Jeg trålet nettet etter bilder av sjokolademilkshake, i ren desperasjon, for så bare å bli trist. Ønsket om å hive i seg et glass vann tok nesten overhånd, selv om jeg visste at det ville gått rett ned i lungene. Jeg skrev mye for nettmagasinet, og det ble min flukt.

I tillegg til skriving brukte jeg mye tid på dagdrømming. Jeg drømte omå stå på en scene, eller sitte bak et trommesett, med ti tusener av mennesker foran meg. Jeg planla å utgi bok, å sitte på Skavlan og legge ut om min ulykke og ufrivillige sjeleferd, til massiv applaus fra publikum. Alt settes nemlig på vent i en slik situasjon. Du har drømmer og ønsker, til og med konkrete planer for fremtiden, ofte helt urealistiske. Siden det er nettopp du selv som holder deg tilbake, ditt eget kjøtt og blod, kan du ikke gjøre annet enn å vente. Det var noe veldig befriende ved disse fremtidsplanene, for der virkeligheten ofte setter rammer og begrensninger, gjør ikke drømmene dine det. Og selv om mange av de planene jeg kokte i hop aldri ble mer enn nettopp drømmer, urealistiske og uoppnåelige, var det en grenseløs virkelighetsflukt – et behagelig tidsfordriv. Innerst inne visste jeg at disse planene ville gli over til drømmer og ut av min virkelighet, men det gjorde ikke noe. Jeg fikk min virkelighetsflukt – og det var det viktigste.

Jeg så på meg selv som en bastion. I en tid der alt er sagt og alt er ment og nesten alt er gjort, så jeg det som et effektivt opprørsmiddel å holde kjeft. Selv om min stilletiing var ufrivillig, lekte jeg med tanken om at jeg derfor ikke bare representerte, men også i kjøtt og blod VAR den siste bastion– det siste effektive opprør. Jeg tilhører en generasjon som aldri gjorde et skikkelig opprør mot foreldregenerasjonen. Vi er svøpt i olje, velstand og velferd og har dermed ikke noe å klage på. Ingenting vi skulle sagt. Husk derfor på at ditt mest effektive opprør, broder, er nettopp å holde kjeft, om du har noe å protestere mot.

På samme måte som at Odin ofret et øye, og dermed dybdesynet, for å drikke av visdommens brønn, ofret jeg taleevnen for en ny type innsikt. Men Odins offer var frivillig, mitt var ikke det. Han fikk dermed visdommen, mens jeg holdt på å gå fra forstanden. Nå er det gått fire år siden operasjonen. For tre og et halvt år siden begynte stemmen å komme tilbake, og for tre år siden var det hele forbi. Jeg gikk aldri fra forstanden. Jeg har vært stum, og jeg passer på å si det ofte, og høyt.