Pust!

«Du må sette deg ned. Har du noen sammen med deg?» Broren min pleide ikke å ringe til meg, og da jeg hørte at det var ham i andre enden, stusset jeg litt. Det var dessuten sent på kvelden. Han spurte om jeg var hjemme, om jeg hadde noen i nærheten av meg, om mannen min var i nærheten av meg.

Jeg svarte ja da, litt uengasjert. Han gjentok flere ganger spørsmålet om jeg hadde noen i nærheten. Han ba meg sette meg, hadde jeg satt meg nå? Det var viktig at jeg satt, og at mannen min satt sammen med meg. Han sa han måtte forsikre seg, måtte vite at jeg ikke var alene, og at jeg satt. Han kom liksom aldri til poenget. Jeg sto ute, midt på plenen, jeg ble litt utålmodig av maset hans. Sommeren var på hell, og gresset var blitt langt. Det var mye annet som måtte fikses på før sommeren var over.

«Fortell hva som har skjedd, da», ba jeg. Jeg orket ikke engang å stålsette meg, jeg ante hva han skulle si. Foreldrene våre var begge over 80 år, mamma var syk og pleietrengende, pappa tok seg av henne. Man må forvente at en forelder dør i godt voksen alder, spesielt når de er syke og slitne. Måtte det ikke være pappa! Hvem skulle da ta seg av mamma, om han ikke var mer? Jeg krysset fingrene i tankene, måtte det ikke være pappa! Jeg la fra meg det jeg bar på, og begynte å gå mot huset.

Stemmen min var overraskende skarp idet jeg nok en gang ba ham om å si det. Det var rart at ikke søsteren min ringte for å meddele et slikt budskap, hun visste å ordlegge seg på ordentlig vis, det var dessuten hun som pleide å ta den type ansvar. Men kanskje hun ikke var kommet seg hjem fra hytta ennå, kanskje stresset hun med å komme seg tilbake til byen igjen? Mulig hun var tom for strøm på telefonen, eller kanskje fikk hun ikke start på bilen? Det var fullt mulig hun ikke hørte telefonen. Det er utrolig hvordan hjernen jobber av seg selv, kanskje for å verne seg mot det en tror kommer.

«Det har skjedd noe trist», fortsatte han. Han trakk inn luft og tok sats. «Søster er død.» NEI! Det var helt feilt svar! Jeg ropte så høyt at hele bygda måtte ha hørt meg, angret på at jeg ikke hadde satt meg ned, stålsatt meg. Storesøster?! På sekundet var jeg som vakuumpakka, det ble tungt å puste. «Hva har skjedd?», jeg hvisket fram ordene, samtidig som jeg ønsket at svaret skulle være at hun hadde blitt utsatt for en ulykke. En kollisjon eller noe. Aller helst hadde hun dessverre fått et illebefinnende, dødd naturlig i det minste. Jeg fryktet svaret. Det er rart hvordan tankene slår inn i en, som en kjedekollisjon av tanker før en har rukket å oppfatte budskapet helt.

Broren min snakket videre, jeg lyttet ikke lenger. Gressplenen var myk, godt jeg ikke hadde asfalt under meg idet beina sviktet og jeg falt framover på kne. Vaklende reiste jeg meg igjen, samlet meg. Mannen min hadde hørt meg skrike og kom løpende rundt huset samtidig som jeg hadde retning stabelen med byggematerialer. Jeg måtte sette meg. Jeg ville ikke vite, men hørte meg likevel spørre hva som hadde skjedd.

«Hun tok livet sitt», svarte han avventende. Denne gangen ropte jeg ikke, stemmen min hadde mistet kraft, – så klarte hun det likevel. Bakken forsvant under meg, jeg fløt inn i en eller annen form for ingenmannsland. Frykten min hadde blitt reell. Jeg ble sint, hvem faen hadde trodd at det skulle være så mørkt for henne! Jeg ble også veldig lei meg. Så grusomt hun måtte ha hatt det! Stakkars gode storesøsteren min!

Søster hadde fortalt meg flere ganger at hun trodde hun ikke ville klare «det» lenger. Hva «det» var, trodde jeg handlet om hørselstapet, ufrivillig uføretrygd, gamle foreldre som krevde sitt – slikt noe. «Det» måtte handle om vanskelige hverdager, dager som ikke var gjenkjennelige. Engang spurte jeg henne rett ut om hun tenkte på å ta livet sitt.

«Nei, det er ikke slik», svarte hun. Jeg valgte å tro henne. Siste gang jeg så henne, på bursdagen hennes to dager tidligere, fortalte hun nok en gang at hun trodde at hun ikke ville klare det. Det vil si, hun sa at hun ikke ble å klare «det». Jeg forsto fremdeles ikke at «det» betydde at hun skulle ta livet sitt. Den frykten hadde hun avkreftet tidligere, det var ikke slik. Det var ikke så galt. Jeg holdt i henne, trøstet henne og sa at hun ble å klare det, med tiden til hjelp. Det var ei omstilling bare, og det kom til å gå seg til. I dag sliter jeg med dårlig samvittighet for at jeg ikke forsto, og for at jeg ikke lyttet skikkelig. Jeg burde ha forstått henne, jeg burde fått henne innlagt!

Skru klokka tilbake! Skru klokka tilbake! Om jeg kunne skru klokka tilbake, kunne jeg forhindret det! Det er veldig lett å skru visere bakover! Det var ikke så lenge siden hun gjorde dette, jeg kunne bare ta noen omdreininger på klokka, skru tiden tilbake. Jeg kunne stoppet henne! Hva nå?

Vi søsken ble enige om å møtes, for så å dra sammen hjem til foreldrene våre. Sjokkfasen hadde gått over til å bli praktisk fase. Budskap som dette kan en ikke overbringe foreldre over telefonen. I bilen på tur hjem til dem begynte det å synke litt inn hos meg, i den grad det klarte å synke inn. Jeg fikk ikke puste skikkelig, panikken hadde fått tak i meg. Hun var død!? Det var som om det vonde hadde satt seg som en fysisk smerte i brystet, det ble vanskelig å puste. Likevel pustet jeg, korte åndedrag øverst i lungene. Slik kom jeg til å puste i flere dager.

«Neimen, er det du som kommer så sent på kvelden?» Pappa var glad for å se meg. Han så at jeg var oppløst i tårer, deretter fikk han øye på brødrene mine og mannen min som også fulgte med inn døra. Han skulle akkurat til å reise seg, men slapp seg tilbake i godstolen sin. Jeg kunne se at pappa forsto at noe var galt, men han så også forvirret ut. Hun satt som vanlig i sin stol, stålsatte seg. Begge ventet på at jeg skulle si noe.

«Jeg skulle ønske at jeg slapp å fortelle dette til dere», jeg hulket fram ordene.

Mamma gjorde store øyne, pappa var stadig forvirret. Før jeg rakk å si noe, stilte begge spørsmål om hva som hadde skjedd. Senere har mamma fortalt at hun tenkte at det var noe med datteren min, men den tanken slo hun fra seg siden brødrene mine kom sammen med meg. Mamma spurte etter søsteren min, hvorfor var ikke hun med? Jeg hikstet fram at hun var død. De stirret på meg, begge med redde og vantro øyne.

På hvilken måte kan en skånsomt fortelle foreldre at barnet de gav liv til, hadde begått selvmord? Mamma var urolig, ventet og så fryktelig redd ut. «Hun orket ikke leve lenger», jeg hikstet ordene fram. Jeg pustet stadig bare øverst i lungene, jeg presset ut ordene.

Mamma knyttet neven, slo hardt i armlenet og åpnet munnen for å rope. Det kom ingen ord, ikke en lyd. Brødrene mine gikk bort til henne, tok hånda hennes og holdt henne. Pappa satt alene borte ved vinduet, han var stadig forvirret. Enten hadde han ikke hørt hva jeg sa, eller så hadde han ikke oppfattet det. Jeg gikk bort til ham, holdt ham og gjentok at søster er død, hun orket ikke mer.

En kan ikke på noen måte fortelle slikt skånsomt. Det er grotesk. Fra den dagen har livet blitt målt til før og etter søster.