Må vi snakke om følelser?

Livet raser sammen. Lyder blir borte. Mennesker utydelige. Farger blekner. Hvorfor? Hva har skjedd? Hva skal det bli av oss nå? Hvordan skal de to andre klare å leve videre med at storebror – livsglade, kloke, morsomme, sterke storebror- gav opp livet og ikke orket å leve? Hvordan skal vi som foreldre leve videre med en slik avvisning, den ultimate avvisning: «Jeg holder ikke ut livet og det er ingenting dere kan gjøre med det».

Hvordan skal vi overleve dette?

 

Skrevet av Jon Schultz

 

Dette er startpunktet og på en måte et slags nullpunkt i mitt liv.

I løpet av disse 11 årene som er gått har jeg møtt mange etterlatte etter selvmord. I starten ikke så mange menn, etter hvert mange menn. Jeg har sittet i landsstyret i LEVE i 6 år, deltatt i ulike samtalegrupper med selvmordsetterlatte og er i dag sorggruppeleder i Fransiskushjelpen og aktiv i Pappanettverket.

Det er ikke tvil om at menn er underrepresentert i mange situasjoner, yrker, roller og plasser der det å forholde seg til mer personlig tema er framtredende. Menn er også sterkt overrepresentert på selvmordsstatistikken. Og sterkt underrepresentert som pasienter innenfor psykisk helse.

Hvorfor det er slik er et sammensatt og komplisert. Selvsagt. Men noe av forklaring ligger åpenbart i roller, forventninger, tradisjoner og sikkert i gener. Stikkord er blant annet at menn tradisjonelt – selv om noe av dette heldigvis er gått ut på dato – skal beskytte, være sterke, ikke gråte – og dermed ikke vise følelser, skal fikse og skal handle. I noen situasjoner vil krav til handling komme i konflikt med å snakke.  Jeg tror mange menn kjenner seg igjen i en situasjon der det snakkes om et problem, en utfordring – og mannen raskt hiver seg over løsninger, mens kvinnen vil snakke og det menn kan oppfatte som å dvele over saken.

En tegneserie – Kvinnen: «Hvorfor sier du ikke at du elsker meg lengre?»  Mannen: «Jeg har sagt det en gang. Jeg skal si fra om det endrer seg.»

Med slik avstand i forventninger skjønner vi alle at det kan oppstå knisninger i parforholdet – for å se det forsiktig.

Samtidig, alle som har sett en stor fotballkamp vet at menn kan uttrykke følelser.

 

La menn være menn

Bakgrunnen for tittelen på mitt innlegg er en utbredt oppfatning om at kvinner er flinkere til å snakke om følelser og at menn må bli mer som kvinner.

Høsten 2018 startet LEVE et prosjekt vi kalte «La menn være menn».

Bakgrunnen var at LEVE stadig erfarte at det var få menn som deltok og var aktive i LEVE.

Vi endte opp med seks deltakere, alle menn som relativt nylig hadde mistet barn i selvmord.

Gruppen ble ledet av psykolog Oddbjørn Sandvik, med meg som assistent.

Vi hadde bevisst en helt åpen agenda der deltakernes behov og ønsker skulle bestemme innhold og form.

Vi startet i høstmørket rundt et bål ved Sognsvann. Andre møte var på Litteraturhuset der vi overhørte en panelsamtale rundt boken «Menn i min situasjon» (der vi for øvrig utgjorde et lite mindretall  – de aller fleste tilhørere var kvinner). Deretter hadde ved rene pratemøter rundt et bord fordelt over de neste 8 månedene.

Det var praten og deling som var ønsket.

Hva ville mennene: snakke sammen, dele erfaringer, lytte, få innspill fra andre menn som hadde opplevd og sto i det samme som dem – uten kvinner tilstede.

For meg ble det en kraftig og sterk opplevelse og påminnelse om verdien i likepersonsamtalen.

Et eksempel:

«En pappa deler sitt livs verste mareritt. Han forteller da han fant sin sønn død i garasjen. Han snakker med tydelig og sterke ord hva han så, hva han tenkte og hva opplevde. Han setter ord på opplevelser det nesten ikke er mulig å sette ord på. Han snakker nesten til seg selv og uten forventning om å få noe tilbake, hverken trøst eller respons. Når han er ferdig, sier en annen pappa stille: «Jeg vet hvordan du har det.» Og så forteller han hvordan han fant sin døde sønn i kjelleren i barndomshjemmet.»

Det ble mange sterke møter, samtaler og delinger. Det var deltakerne som i praksis drev møtene og gav innholdet. Det var en stor åpenhet og tillit fra deltakerne. Vi var innom mange temaer som sorg, savn, døden, skyld, skam, aksept, forholde seg til det som ikke kan endres, det du ikke kan gjøre noe med – uansett hvor vondt det gjør, hva kunne jeg gjort annerledes, hva har jeg mistet (ikke bare et barn, men også håp og forventninger knyttet til en framtid som brått ble borte), hvordan går det med parforholdet, hvordan skal jeg støtte og involvere de andre barna, hvordan snakke om selvmordet og alt rundt med familie, venner, kolleger, hvordan blir livet mitt nå.

Vi snakket også om håp, glede, kjærlighet og takknemlighet. Takknemlighet over det barnet vi hadde fått, som levde sitt liv, men som dessverre ble altfor kort.

Vi hadde med bilder av våre barn og snakket om deres liv. Dette var også en viktig erfaring: I sorggrupper – som mange slike samtalegrupper kalles (ikke et lystig navn) og i mange likepersonmøter –  blir det ofte snakk om det vi har mistet, om sorgen og savnet knyttet til tapet.

Jeg tror mange etterlatte også har behov for å snakke om hva de hadde, vise bilder, snakke om personen og fortelle om livet til den avdøde. Vi er alle stolte av våre barn, både de som lever og de som er gått bort for alltid. Selv om livet endte altfor tidlig på en forferdelig måte, så var barnet en gave.

En klok etterlatt har sagt: «Du gav oss mange gleder, og en stor sorg». Det tror jeg er et viktig perspektiv i møte med etterlatte etter selvmord. 

 

Pappanettverket

På initiativ fra deltakerne i prosjektet og basert på et genuint ønske om at andre menn skulle få samme mulighet, ble Pappanettverket etablert.

Det er en relativ uformell gruppe støttet av LEVE, der vi arranger åpne møter med innleder og god tid til samtale for menn som har mistet barn i selvmord. Vi har slike møter 3-4 ganger i halvåret hos Link Oslo på Majorstua. I tillegg har vi samtalegruppe som går over 1 år ledet av psykolog Oddbjørn Sandvik. Vi tilbyr også likepersontreff og samtaler en til en.

Vi er et åpent tilbud for alle menn som har mistet barn i selvmord.

Så til spørsmålet: Må vi snakke om følelser?

Håndtering og regulering av følelser er sentral årsak til psykisk uhelse.

Vi må forholde oss til følelser – både egne og andres. Og enten vi vil eller ikke. Hvis ikke blir vi avstumpede eneboere. Men selv da må vi forholde oss til egne følelser.

Så vi må forholde oss til følelser, både våre egne og andres. Vi må dele følelser. Og vi må også snakke om følelser. Men vi må også huske at en følelse er bare en følelse. En følelse er ikke nødvendigvis sann.

Uttrykker menn følelser annerledes enn kvinner?

Eksempel: Nabo på Kolsås.  Anleggsgartner. Sa ikke noe etter dødsfallet. Beskar på eget initiativ vårt viltvoksende epletre. Bidro med det han kunne best – beskjære trær som sårt trengte det.

Min erfaring er at en klem, et tydelig håndtrykk, et fast blikk, en solid hånd på skulderen, kan veie mer enn mange ord. Etterlatte (i hvert fall mange jeg kjenner) trenger ikke trøst, kloke ord eller gode råd. Vi står i det med begge beina og kjemper vår kamp for å vende krise til håp og livsglede. Vi trenger støtte og vi trenger bekreftelse på at du vet og anerkjenner vårt tap og vår kamp.

 

Så det korte svaret på spørsmålet Må vi snakke om følelser? er: Ja.

Et litt lengre svar er: Ikke alltid. Ikke med hvem som helst. Ikke uten at det kjennes sant. Ikke uten å kjenne etter. Ikke uten kontakt – både utover og innover. Og på din egen måte.

Menn kan snakke om og vi kan uttrykke følelser. Men vi er kanskje ikke like erfarne med ord som kvinner på dette området.

Det ser ut til å være en rådende oppfatning at menn taper på mange områder i samfunnet (ref. også det nye Mannsrolleutvalget). Jeg tror det er viktig at dette bildet balanseres og at målestokken ikke blir at menn skal bli som kvinner. Jeg tror det er feil at menn ikke kan snakke om følelser. Men gjentar vi denne påstanden så kan det skape følelse av mislykkethet og enda en arena hvor menn taper.

Så på vegne av alle menn til alle kvinner: Vær tålmodige med oss og anerkjenn at vi prøver (kanskje ikke alltid og kanskje ikke ofte nok), noen ganger feiler vi og noen ganger uttrykker vi følelser uten ord. Og noen ganger trenger vi dere ikke, men vi trenger andre menn.