Jeg vil støtte noen som har mistet i selvmord

Utrykk medfølelse så raskt som mulig, det blir ofte vanskeligere om man utsetter det. Hvordan den som har mistet i selvmord reagerer, gir en følelse av om det er ok å snakke om det som har skjedd eller ikke.

Det kan være vanskelig å snakke om døden, men det er bedre å si “Jeg vet ikke hva jeg skal si” enn å unngå den som sørger.

Ikke spør så mye om detaljene rundt dødsfallet men la den som har mistet komme med så mye informasjon som han/hun ønsker.

Noen ganger er det usikkerhet om det var et selvmord eller ikke. Unngå å bidra til spekulasjoner. Det beste du kan gjøre er å bidra med praktisk hjelp og vise emosjonell støtte til den som sørger.

Gjenta din tilgjengelighet for støtte og minn den som har mistet om å søke hjelp fra profesjonelle støttesystemer som terapeuter eller fellesskap som LEVE.

Man kan hjelpe ved å være sammen med den som har mistet i selvmord, vise at man bryr seg, for eksempel gjennom praktisk hjelp. En av de viktigste tingene man kan gjøre, er å lytte. La den etterlatte snakke når han/hun er klar for det.

Vær tålmodig, en viktig del av bearbeidelsen til den sørgende er å fortelle sin historie gang på gang.

Unngå å gi råd om hvordan han eller hun skulle eller burde reagere, mennesker sørger ulikt. Noen foretrekker å være for seg selv, mens andre opplever det som godt å ha mennesker rundt seg.

Hvis den som har mistet ikke ønsker å snakke, respekter dette uten å trekke den slutning at han/hun ikke sørger, fordi de ikke viser det offentlig. Respekter at mennesker sørger ulikt. For noen er det naturlig å gå videre med sine liv relativt raskt, mens andre trenger lengre tid.

Barn som har mistet i selvmord

Sørgende barn og ungdom trenger spesiell omsorg og oppfølging, siden foreldre ofte kan være overveldet av egen sorg. Det kan være vanskelig for barn og ungdom hvis omgivelsene spør om hvordan det går med foreldrene, eller sier ting som «Nå må du ta vare på moren din», uten å bekrefte at de unge selv trenger støtte og omsorg.

Hvis den som har mistet ønsker det, kan man tilby seg å finne ut av hva slags tilbud hjelpeapparatet har. Ofte kan et fylkeslag hos oss i LEVE bistå den som har mistet.

All forskning viser at de som mister noen i selvmord kan ha større risiko for selv å få selvmordstanker.

For noen kan sorgen og savnet bli så voldsomt at de ikke ønsker å leve lenger. Andre kan oppleve en sterk lengsel etter den avdøde. For noen vil derfor tanken om å ta sitt eget liv kunne komme og gå med varierende styrke og intensitet.

Etterlatte har fortalt om hvordan de har trengt hjelp og støtte på ulike måter. Mange har god hjelp av samtaler med helsepersonell.

Skulle selvmordsfaren bli akutt, må legevakt eller 113 kontaktes. Du finner også mange konkrete råd om hvordan du kan hjelpe en person som har selvmordstanker her.

Det er ikke slik at den etterlatte trenger støtte kun den første tiden etter dødsfallet. Sorg etter selvmord varer for mange over flere år.

En av de klareste tilbakemeldingene fra etterlatte er at omgivelsene ofte forventer at de skal være ferdige med sorgen lenge før de selv er det.

Å integrere minnet om den avdøde på en god måte tar tid og krever at man får anledning til å snakke om det som har skjedd. Mange vil erfare merkedager som dødsdagen, fødselsdag og høytider som spesielt vanskelige, og vil da ha et spesielt behov for omsorg.

Å følge opp over tid

Oppretthold kontakt regelmessig, ikke bare de første ukene etter dødsfallet. Tilby fellesskap, men vær oppmerksom på behovene. Kanskje er det lettere å gå på kino eller spise et måltid sammen enn å tilby vedkommende å være med på en stor fest.

Etter en tid vegrer mange seg for å nevne den som tok selvmord av frykt for å «rippe opp i minnet» hos den etterlatte. Mange etterlatte synes det er bare fint å få snakke om den de har mistet, for de sitter med tankene om dem uansett.

Elizabeth Edwards sier det slik:

– Hvis du kjenner noen som har mistet en veldig viktig person i livet sitt og du er redd for å nevne dem fordi du tror du kan gjøre dem triste ved å minne dem på at de døde – du minner dem ikke på det, de har ikke glemt at de døde. Det du minner dem om er at du husker at de levde. Og det er en veldig fin gave.

Det å returnere til jobb er ofte en stor utfordring for den sørgende, og dette bør reguleres i forhold til den enkeltes behov. Det kan være
nødvendig å jobbe fleksibelt eller deltid en periode, noen vil også trenge å få tilpasset arbeidssituasjonen for å følge opp behandlingstiltak.

Det å være i sorg påvirker konsentrasjon og reaksjonsevne, i tillegg til at det ofte blir vanskeligere å vurdere komplekse situasjoner. Gjennom å vise forståelse for tapet kan man bidra aktivt i den rammedes anstrengelser med å gjenvinne selvtillit og mestringsevne.

Noen har et arbeid der de omgås mennesker i krise, eksempelvis helsepersonell, sosialarbeidere og politifolk. Sørgende med slike yrker kan ha vanskeligheter med å hjelpe andre i krise. Dette kan forsterke egne reaksjoner og påvirke evnen til å la seg berøre. Man bør være oppmerksom og forståelsesfull overfor disse reaksjonene, og hjelpe til med å legge forholdene til rette for den det gjelder.

Noen ganger vil den sørgende oppleve det som enklere å snakke med noen som er mer distansert til dødsfallet enn venner og familie, for eksempel kollegaer. Det kan oppleves ubekvemt, men dette kan være til svært god hjelp for den sørgende. Man kan bidra gjennom å vise interesse, lytte til historien og bringe opp døden som tema.

Barn og ungdom som rammes av selvmord i familien, vil trenge støtte fra skolen. Noen ganger vil det være slik at strukturen og rutinene på skolen representerer en trygg ramme for eleven i en hverdag som ellers er preget av familiens sorg. Det er viktig å forsøke å opprettholde en så normal skolehverdag som mulig, samtidig som det legges til rette for at eleven har mulighet til å snakke med lærer eller en rådgiver.

Det er viktig at lærere tar initiativ til å gi informasjon om det som har skjedd til klassen. Her vil samarbeid med eleven selv og eventuelt familien være nødvendig. Gi saklig informasjonen om det som har skjedd, og unngå å bidra til spekulasjon rundt selvmordet.

Å sørge krever mye tankevirksomhet og blir av mange betegnet som hardt arbeid. Selvmord krever mye bearbeidelse og tar som hovedregel lenger tid enn naturlige og forventede dødsfall. Unge trenger lang tid før de slutter å tenke på det som har skjedd, noe omgivelsene ofte har problemer med å forstå. Dette igjen gjør det vanskelig for unge å be om hjelp.

Unge etterlatte strever ofte med konsentrasjonen i timene. Det vil være lettere å holde minner og tanker på avstand i friminuttene når det skjer mer lystbetonte ting. Skolen må legge forholdene til rette for at eleven kanskje må komme gradvis tilbake etter begravelsen.

Lærere må være observante på innlæringsvansker og konsentrasjonsproblemer. Det kan være aktuelt å legge til rette for pauser og å få lov å være mer passiv i timene uten at det går ut over karakterene.