Vi må tørre å snakke om psykisk helse

Jeg er Halvor på 35 år. I en alder av 14 år mistet jeg storebroren min til selvmord. Han var 6 år eldre enn meg. Det var tøft for meg å oppleve dette i så ung alder.

Det var mye som skjedde i hodet og jeg husker godt hvordan ting ble litt mere lukket hjemme for oss barna som var igjen, selv om jeg følte at det var godtatt å snakke om selvmord og psykisk helse på den tiden.

I ungdomstiden tenkte jeg ikke så mye på det, men etter at jeg fylte 20 år orket jeg ikke å dra på kirkegården alene. Dette hang nok sammen med at jeg ble eldre, tenkte og reflekterte mer.

I en tidligere kollega av min bror fant jeg en veldig god kamerat som jeg knyttet et spesielt bånd til. Han var alltid tilstede både fysisk og på telefon. Jeg husker godt at på datoen for min brors død så dro jeg alltid på besøk til han. Da drakk vi kaffe og han fortalte historier om broren min. Han hjalp meg på en måte opp og frem igjen.

Det var så godt å ha et rom hvor jeg kunne snakke åpent om broren min med noen som ville lytte. Sånne venner har jeg heldigvis mange av nå. I denne kameraten hadde jeg på mange måter en ekstra bror. Ingen erstatning, men han var alltid tilgjengelig og hadde alltid tid til å prate. Vi fikk nærmere 20 år sammen som gode kamerater før jeg skulle miste ham til kreften.

Da min bror tok sitt liv orket jeg ikke tanken på psykisk helsehjelp. Nå, i en alder av 35 år og hvor jeg har mistet min aller beste venn, så hadde jeg ikke klart meg uten psykolog, familie og gode venner. Å ha opplevd et stort tap tidligere gjorde at jeg forstod viktigheten av å søke hjelp og støtte.

Mine erfaringer har lært meg at det er viktig at vi tør å snakke om psykisk helse, og kanskje spesielt viktig for oss gutta. Der har vi mye å gå på!