Jeg kommer fra Bjugn

Skrevet av: Heidi Mandal

Hvordan oppleves det når hjemstedet ditt, den trygge basen i tilværelsen, plutselig er i nyhetene som åsted for svært alvorlige hendelser, når "hele landet" kjenner navnet på stedet og forbinder det med noe negativt.? Og hva skjer når innnbyggerne i en liten bygd må velge side, for eller imot?

Publisert: 22. januar 2018

photo-1465459462810-6f2d41fae06b (1)

– Hvor kommer du fra?

Jeg vet at spørsmålet kommer, lenge før hun rekker å stille det. Det kommer alltid. Det er visstnok helt normalt, ifølge forskere. Det er strategier vi mennesker bruker for å vise et ønske om å bli bedre kjent. Vi vil «ufarliggjøre» oss selv og andre i en sosial situasjon, og ikke minst finne likhetstrekk. I et lite land som Norge opplever vi kanskje at vi har felles kjente selv når man kommer fra ulike deler av landet. Slike oppdagelser kan umiddelbart skape en nærmere relasjon, og man får fort flere temaer å snakke om.

– Jeg bor rett utenfor Bergen, sier jeg og skjenker vann i glasset i håp om at denne samtalen skal ta en annen retning.

Ved siden av meg sitter en dame med grå striper ved tinningen og smilestreker som strekker seg ut fra både munnviken og øynene. Hun ser på meg med et interessert blikk. Jeg kjenner henne ikke. Jeg er helt ny i jobben. Hun har ikke tenkt å la meg slippe før hun har plassert dialekten på riktig sted på kartet.

– Jeg kommer fra Trondheim, svarer jeg nølende.

Med et fast grep rundt glasset kjenner jeg en lett skjelving i hånda.

– Jeg studerte i Trondheim. Bodde på Byåsen. Hvor bodde du?

Jeg tar en slurk vann og håper at hun ikke merker rødmen som brer seg utover ansiktet mitt. Samtalepartneren min begynner å bli lei. Skepsisen setter seg i en rynke mellom øyenbrynene, og smilestrekene er borte. Dama lurer nok på om det er noe mentalt i veien med meg. Vet jeg ikke hvor jeg kommer fra?

Jeg stålsetter meg. Trekker pusten dypt og gjør meg klar til å svare. Kinnene brenner. Rødmen må være synlig for alle på dette tidspunktet. Forsiktig, umerkelig løfter jeg høyre hånd, setter albuen i bordet og legger haka i den åpne hånda. Jeg passer på at fingrene dekker øverste del av kinnbeinet og ut mot ørene. Det er der rødmen bruker å vises først. Jeg blåser kald luft inn i hånda, for å avkjøle kinnet. Det virker mot sin hensikt og gjør meg både rød og klam.

Hun fortsetter å spørre. Jeg ser meg rundt, i håp om at en kollega vil snuble i et stolbein eller taklampen vil falle ned. Alt. Hva som helst for at oppmerksomheten skal trekkes bort fra meg og det ubesvarte spørsmålet. Men ingenting skjer. jeg vurderer å gå på do. Kjenner jeg bitte litt at jeg må tisse? Vil det virke unormalt om jeg plutselig går, til tross for at jeg nettopp kom derfra? Jeg krysser beina, setter meg tilbake i stolen og begynner å fikle med håret i nakken.

– Jeg er egentlig fra Bjugn.

Bjugn-reaksjonen

Den første gangen jeg fikk merke Bjugn-reaksjonen, var en sommerdag i 1993. Jeg var 15 år og på besøk hos en venninne i Stavanger. På glassbrua på kjøpesenteret solgte de Shave-ice, den perfekte avkjøling for to varme tenåringer. Vi fniste oss gjennom bestillingen, og dama bak disken lo og spøkte sammen med oss. Hun kommenterte dialekten min og sa at det var koselig å ha trøndere på besøk. Jeg ga henne bankkortet mitt for å betale.

– Oi! sa hun da hun så Bjugn Sparebank-logoen.

Den korte lyden, det lille ordet, rommet hele bygdas rykte.

Den vanlige bygda

Bjugn ligger to og en halv timers kjøretur fra Trondheim. Kommer du sjøveien, kjører du forbi et trønderlån med naust i sjøkanten, noen hytter trukket inn i skogen, spredt bebyggelse av gamle og nye hus og kirka som speiler seg i fjorden. Når du passerer fiskefabrikken, kommer kommunesenteret Botngård til syne. Der bor omtrent 1500 av Bjugns 5000 innbyggere. Opp langs skråningen ligger husbankhusene tett i tett.

Som tenåringer flest elsket jeg å hate den lille bygda. Vi hadde verken McDonald’s eller H&M, og jeg kunne ikke holde en gutt i hånden uten at mamma visste om det før jeg kom hjem. Bygda der alle kjente alle.

Barn syklet på veier uten fartshumper, spilte fotball på løkka og løp på skateboardrampen. Det eneste jeg og mine venner kunne gjøre, var å vandre gatelangs time etter time, skravle og drømme oss bort til større steder. Likevel var jeg glad for å bo der. Små barn lekte titten på hjørnet i mørket, venner overnattet hos hverandre. Det å spise middag hos naboen var like naturlig som å bli bedt om å komme tilbake etter middag.

Bjugn-saken

13. mars 1992 blir en mannlig barnehageassistent mistenkt for blotting, og senere for overgrep, mot to barn i barnehagen. Han avhøres og suspenderes fra sin stilling. Ti måneder senere skjer den såkalte massearrestasjonen, der til sammen sju personer blir arrestert. I tillegg til hovedmistenkte og hans kone, blir lensmannen, to kvinnelige ansatte i barnehagen og to andre menn siktet for overgrep mot 35 barn. Siktelsen mot seks av dem frafalles, og det er bare hovedmistenkte som blir stilt for retten. Selv om saken i retten ender med at hovedmistenkte frifinnes, splitter den bygda i mange år etter.

I medienes res

Store F16-fly fra flystasjonen i nabokommunen Ørlandet kom ofte flyvende inn Bjugnfjorden. De svevde i formasjon kun noen meter over vannet og i det de nådde enden av fjorden, steg de rett opp og etterlot et stort drønn over bygda. Og ukentlig fløy Sea King-en lavt over hustakene, på vei mot landingsplassen mellom helsesenteret og barnehagen – den eneste åpne plassen mellom husene som sto så tett at vi kunne se hva naboen hadde på brødskiva.

Tirsdag 20. oktober 1992 satt jeg inne i klasserommet med vindu mot fotballbanen. Ute skinte sola, og jeg lengtet etter friminutt. Kanonball med jentene i klassen var det store på den tiden. Midt i timen hørte vi helikopterlyd over skolen, og nysgjerrige som fjortenåringer er, løp vi til vinduet. De gangene Sea King-en fløy lavt over skolen, var det noe alvorlig som hadde skjedd. Da måtte den lande på fotballbanen for å møte en ventende ambulanse. Det sto ingen ambulanse og ventet, og helikopteret landet ikke. Helikopteret fra den nye TV-kanalen, TV2, sirklet flere runder over sentrum, før det til slutt landet foran barnehagen.

Da skoledagen var slutt, løp vi over veien, til Bjugntorget. På parkeringsplassen sto en NRK-bil, inne på kjøpesenteret var det flere journalister og vi skjønte at noe stort var på gang. I starten syntes vi ungdommene at det var spennende med TV-team fra NRK og TV2, fotografer og journalister fra Dagbladet, VG, Adresseavisen, Aftenposten og andre aviser.

I løpet av to år gikk det nesten ikke en dag uten at vi kunne lese om bygda vår i avisa eller se oss selv på TV.

Dagbladet slapp nyheten først. 20. oktober 1992 med forsiden «Barnehageonkel siktet: 11 barn misbrukt». Samme dag kunngjorde TV2 at barnehagen var i bygda Bjugn. Ifølge Bodahl-Johansens rapport, En gjennomgang av pressens dekning av Bjugn-saken, var Bjugn på forsiden av avisene 114 ganger i løpet av de to følgende årene. 800 avisoppslag, 200 TV-innslag, til sammen 1,2 spaltekilometer avisoppslag og 8 timer TV-sending.

Jeg kommer fra Bjugn, sier jeg og venter på spørsmålet. Interessen for meg er borte, stillheten varer litt for lenge og «hva skjedde egentlig?» henger i lufta. Jeg vet ikke hva som egentligskjedde, men det jeg vet, er at et sammensveiset bygdesamfunn ble delt i to, med et intenst hat mellom leirene. Barn som tidligere hadde vært venner, men som nå tilhørte hver sin leir, ble utnevnt til fiender av bygda. Klasserom var fylt av søsken av barnehagebarna, nære slektninger til både siktede og mistenkte. Venner fra hver sin side, der noen tok avstand og andre trosset bygda og levde med skyldfølelsen.

Ingenting var som før i den trygge, vennlige bygda. Voksne som tidligere hadde plastret et barns kne, overså det samme barnet på butikken, bare på grunn av foreldrenes standpunkt til et skyldspørsmål. Naboer som brukte å dele en flaske vin, ble som forurenset luft for hverandre. Foreldre kjørte til nabokommunen for å handle, familier fant andre steder enn den vanlige lysløypa for å gå på ski, håndballkamper mistet halvparten av publikum, fotballag ble trakassert på cup, alle de morsomme Bjugnvitsene som dukket opp.

Og så var det de som ikke ønsket å ta parti. Det fantes folk i bygda som hadde flere roller og sto med et bein i hver leir. Innbyggerne som ikke var på noens side, eller kanskje begges side. De mistet også venner.

Den dagen dommen falt, ble flere titalls flagg heist, noen til topps og noen bare halvveis. Og i tiden etterpå flyttet over 300 menneskene fra bygda, de fleste av dem barnehagebarn og deres familie.

Overgrepssaken gjorde Bjugn kjent, men den satte ikke engang bygda på kartet. Det fortjener den, for Bjugn er så mye mer. Kommer du sjøveien, kjører du forbi et trønderlån med naust i sjøkanten og ser kirka speiler seg i fjorden. Et vell av nye eneboliger møter deg før du ser husbankhusene i skråningen. Barna spiller fotball og sykler på veier uten fartshumper, tenåringsjenter går hånd i hånd og fniser.

Jeg kan ikke si «hva som egentlig skjedde» den gangen for over 23 år siden. Jeg husker bare hvordan det føltes for meg. Hvordan jeg opplevde det. Hvordan det er å bo i Bjugn nå, kan jeg ikke si noe om. Jeg vet bare at det er akkurat like vanskelig å si at jeg kommer derfra. Like vanskelig som før. Men kanskje det bare er oppi mitt hode, at ingen egentlig vil reagere?