Hvorfor gjør ikke regjeringen mer for å forebygge selvmord? La oss gjøre mer av det vi vet at virker.

Årlig tar ca. 650 mennesker sitt eget liv i Norge. Dette er den fremste dødsårsaken blant unge menn. Tilbake står familie, venner, kollegaer/klassekamerater og hele samfunn med dype sår. Sorg etter selvmord er ofte komplisert og preget av skyld, skam og selvbebreidelse. “Hvorfor?” og “Hva kunne jeg gjort for å forhindre dette?” er spørsmål som går igjen. Dette, sammen med tanken om at selvmordet kunne vært unngått og det faktum at det ofte er unge, fysisk friske mennesker som dør, gjør sorg etter selvmord ekstra komplisert.

De underliggende årsakene til selvmord er mange og sammensatte, men kan ofte spores tilbake til faktorer som psykisk uhelse, utenforskap, opplevde tap og økonomiske kriser. En kritisk faktor er også mangelen på åpenhet og den rådende skammen og tabuet som hindrer mennesker i å søke den hjelpen de trenger.

64 konkrete og gode tiltak for å forebygge selvmord

I 2020 ble det innført en nullvisjon for selvmord i Norge (Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord 2020-2025). Handlingsplanen er bygget på prinsippene til Nullvisjonen for døde og hardt skadde i trafikken som ble innført i 2002, og som har vært en suksess. Regjeringen begrunnet dette med en forpliktelse om å jobbe ut ifra at vi ikke har noen å miste. Handlingsplanen for selvmordsforebygging lister opp 64 konkrete og gode tiltak for å forebygge selvmord. Dessverre ser de ut til å ha liten effekt, noe som er uforståelig da det finnes flere tiltak som vi vet har forebyggende effekt. Kanskje er en årsak at det er svært lite penger knyttet til tiltakene i handlingsplanen?

Antall døgnplasser redusert med 2151 plasser

Styreleder i LEVE, Petter Eide

Vi vet at å øke tilgjengeligheten på rask psykisk helsehjelp er viktig for å forhindre at midlertidige plager utvikler seg til alvorlige lidelser. Spesielt er dette viktig for menn, som har høyere terskel for å oppsøke hjelp. Likevel er dette kun tilgjengelig i ca. 70 av landets 357 kommuner i dag. Vi vet at alvorlig psykisk sykdom ofte trenger langvarig og stabil behandling, likevel har antall døgnplasser blitt redusert med 2151 plasser fra 2002 til 2021.

Som nevnt er rask behandling viktig, spesielt for barn og unge. Likevel er ventelistene på BUP 53,5 dager i snitt . For voksne som trenger psykisk helsehjelp er ventetiden på  50,4 dager.

Og siden “Søstre elsker evig” er en film om og med etterlatte etter selvmord, kan vi nevne at denne gruppen har to til tre ganger høyere risiko for selv å forsøke å ta sitt eget liv. Likevel finnes det ingen rutine for å ivareta denne gruppen, og mange pårørende opplever å bli overlatt til seg selv.

Nullvisjon på trafikkofre – nullvisjon på selvmord

Dette er bare noen eksempler på hvordan vi feiler i selvmordsforebyggingen. Vi vil kanskje aldri oppnå visjonen om null selvmord, men dersom vi gjennomfører tiltakene vil flere liv bli spart. Det er vanskelig å sette en verdi på et liv, men siden Nullvisjonen for trafikkofre er nevnt, viser beregninger fra Trafikkøkonomisk institutt at hvert dødsfall i trafikken koster samfunnet 30 millioner kroner. Det er ingen grunn til å tro at et selvmord koster noe mindre.

Statistisk regner man at enhver som dør i selvmord har 10 nære pårørende. Det er 6500 mennesker hvert år. Det er vanlig at mange av disse trenger helsehjelp etter dødsfallet, mange blir sykemeldte og noen kommer aldri ut i jobb igjen. Med tanke på hva  selvmord koster samfunnet, er det fristende å bruke det gamle begrepet «å spare seg til fant» om politikken som føres.

«Søstre elsker evig» gir oss ikke bare en historie om tap og sorg, men også en påminnelse om kjærlighetens kraft og samfunnets ansvar for å beskytte sine mest sårbare medlemmer. Ved å arbeide sammen mot et mer åpent, inkluderende og støttende samfunn, kan vi kanskje bevege oss nærmere en verden hvor færre velger å forlate oss for tidlig.

Politikerne må sette handling bak ordene sine

Til sist, null selvmord er kanskje ikke oppnåelig, men vi streber likevel etter dette som visjon. Ethvert selvmord er et forferdelig tap og et tegn på at vi som samfunn feiler. Vi i LEVE er opptatt av at det finnes håp for alle. De som ikke opplever hjelpen som god nok, må ha mulighet til å be om mer og bedre hjelp. Alle kan bidra til et mer åpent og inkluderende samfunn. Og så må vi forvente at politikerne våre setter handling bak ordene sine, slik at vi kan gjøre mer av det vi vet virker. For det vil redde liv i dag, hver dag, hele året.

Ved å arbeide sammen mot et mer åpent, inkluderende og støttende samfunn, kan vi bevege oss nærmere en verden hvor færre velger å forlate oss for tidlig.

Av styreleder i LEVE, Petter Eide. Innlegget stod først på trykk i Dagsavisen debatt (Bak betalingsmur)