Temakveld: Nullvisjon for selvmord med null penger

Spørsmålet ble belyst fra ulike vinkler gjennom programmet. Professor i suicidologi ved Universitetet i Oslo, Lars Mehlum, gav oss bedre innsikt ved å oppsummere hva forskning og erfaring viser har effekt i forebygging av selvmord.

Mehlum understreket at det etter hvert finnes ganske mye kunnskap vi kan ta i bruk for å forebygge selvmord. Han ga en innføring i bredden av hva som kan utgjøre risikofaktorer for selvmord:

Sosiale forhold, personlighet, tidlige traumer, kulturelle faktorer, psykisk sykdom, samt biologiske/genetiske faktorer. I tillegg forskes det på de ukjente risikofaktorene, som vi ikke kjenner til enda, men som det er viktig at vi identifiserer. Dette med risikofaktorer er komplekst, med et komplekst samspill mellom risikofaktorene. Som regel er det ikke bare en av faktorene over som utgjør risiko for selvmord, men en kombinasjon av flere.

Skal vi angripe det som utgjør risiko for selvmord og arbeide systematisk, må vi velge ut noen universelle innsatsområder understreket Lars Mehlum og nevnte eksempler på program, områder og tiltak som har en klart selvmordsforebyggende effekt:

Programmer i skolen. Yam – Youth Aware of Mental Health, er et helsefremmende og preventivt undervisningsprogram for psykisk helse blant unge. Programmet bygger på tung internasjonal forskning, utviklet av Karolinska instituttet i Stockholm og Columbia University, New York, USA. Dette er et femukers program hvor barn og unge lærer hvordan de kan bli mer bevisste sine egne følelser. Dette programmet har vist å redusere risikoen for selvmordsfare.

Folkeopplysning. Mer åpenhet om selvmord er viktig. 90 prosent nordmenn mener at selvmord kan forebygges. Det kjøres årlige folkehelsekampanjer som skal skape mer åpenhet rundt selvmord. Vi må lære mer om hvordan vi kan hjelpe hverandre og oss selv. Det er imidlertid viktig at åpenheten er nøktern og saklig når selvmord omtales i media. Smitteeffekter er bevist hvor det har vært sensasjonspregede oppslag, skildring av selvmord hos kjendiser eller beskrivelse av sted og metode. Man kan motvirke epidemier av selvmord blant unge ved å unngå denne type oppslag. Det er også viktig å gi ungdom hjelp til å navigere i sosiale medier.

Styreleder Petter Eide i samtale med Lars Mehlum.

Det å begrense tilgangen til selvmords metoder er et annet viktig tiltak i det selvmordsforebyggende arbeidet. Skytevåpen i hjemmet er et eksempel hvor tiltak ble satt inn for en del år tilbake og hvor selvmordstallene gikk ned. 1/3 av alle husholdninger har et skytevåpen og antall selvmord med skytevåpen har historisk vært høye. Man endret våpenloven, åpnet våpenregister, laget ny våpenforskrift, økte krav til våpenopplæring, la inn pålegg om våpenskap, samt innførte våpenamnesti (innlevering av ulovlige og uregistrerte våpen). Estimert tall er at 130 liv blir spart hvert år på grunn av disse tiltakene. Med en tilsvarende systematisk tilnærming til å sikre f.eks. broer og toglinjer, vil selvmordstallene kunne reduseres som ved skytevåpen.

Det er en nær sammenheng mellom psykiske lidelser og selvmordsrisiko. Nær halvparten av selvmordene som skjer, skjer hos mennesker med psykisk sykdom. Risikoen er særlig stor en måned etter utskriving av behandling. En femtedel opplever å få en alvorlig depresjon i løpet av livet. 90 prosent av de som dør ved selvmord har hatt en depresjon. Det finnes imidlertid utallige intervensjoner som kan behandle og forebygge. Det har skjedd mye på dette feltet de senere årene og Mehlum er derfor optimist. Vi kan også gjøre mer for å spre kunnskap til mennesker som ikke ønsker å søke hjelp, men bruke selvhjelpsverktøy som er utviklet de senere årene. Lars Mehlum avslutter:

– Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord inneholder mye bra. Problemet er manglende finansiering. Vi må bare innse at skal vi komme noen vei med tiltakene jeg har nevnt, da må vi ha mer penger. Jeg har gjort et lite regnestykke: Hva om staten satte av bare 1 prosent av de pengene de bruker på investering i nye veier hvert år?  Det er seks ganger så mange som dør ved selvmord hvert år, enn det som dør i trafikken. Dette ville innebære 200 millioner kr til selvmordsforebygging hvert år.

Pårørendehimmelen – for godt til å være sant?

Forfatter Tiril Broch Aakre fortsatte programmet denne kvelden ved å fortelle om moren Hedvig. Hun var en av de 593 personene som tok livet sitt i 2017. Hun døde under helgepermisjon fra innleggelse fra psykiatrisk sykehus. Gjennom hele livet slet moren med sterk angst og alvorlige depresjoner. Etter hvert i voksenlivet slet hun mer og mer, med flere innleggelser. Det var først det siste halvåret at hun ble suicidal. Det siste halvåret prøvde søsteren og Tiril å skaffe henne hjelp, men det viste seg å være veldig, veldig vanskelig. Etter en lengre innleggelse som 70-åring våknet imidlertid Hedvig til liv, hun fikk en diagnose, hun kjente på håp og begynte å skrive. Det var en veldig god periode.

Før hun ble skrevet ut var Tiril og søsteren i et samarbeidsmøte. Syv mennesker var til stede i dette møtet, representant fra kommune, psykiatrisk sykepleier, overlege og lege. De satt minst to timer for å lage en plan rundt moren etter utskrivelse. De la planer for hvordan hun skulle få hjelp til å få i seg mat, hjelp med rengjøring og oppfølging fra poliklinikk. Tiril og søsteren var så glade og lettede etter dette møtet,

Endelig ble vi sett og forstått.

“Det var som å komme til pårørendehimmelen, disse møtene. Det var nesten for godt til å være sant. Og det viste seg at det var for godt til å være sant.»

For da mamma Hedvig kom hjem så var det ingenting i den utførlige planen som ble gjennomført, annet enn at de hadde kjøpt en støvsuger til henne. Ingenting, Ingen av punktene. Ingen oppfølging fra DPS poliklinikk, ingen hjelp med mat. Tirils mamma var helt overlatt til seg selv igjen. Det tok noen uker før søstrene skjønte at alt rundt moren sviktet. Og i mellomtiden startet Hedvig sin egne selvdestruktive selvmedisinering. Etter tre uker var hun like dårlig igjen. Eller egentlig verre, for denne gangen hadde hun også mistet håpet. Hun mistet tilliten til de som skulle hjelpe henne, og det ble veldig alvorlig. Søstrene forsøkte å nøste, orientere seg og skjønne hvorfor det gikk galt med alt som var planlagt. På dette tidspunktet følte de at de mistet moren sin ned i et sluk. En ny innleggelse på tre uker fulgte, før hun kom hjem på permisjon og tok livet sitt. 

«Det å være pårørende til en psykiatrisk pasient eller et menneske med alvorlige psykiske lidelser som trenger behandling kan etter min erfaring fortone seg som et marerittaktig spill, der reglene forandres hele tiden for hver gang det kommer en ny aktør inn i bildet. Oppgavene som du løser underveis i spillet, poengene du sanker, de forsvinner igjen før du vet ordet av det. Og du vet aldri når du blir rykket tilbake til start.»

Tiril understreker at hun ikke er ekspert på forebygging av selvmord, men at hun vet at det moren opplevde, det var ikke god selvmordsforebygging. Det tok 9 timer før de rykket ut for å sjekke leiligheten hennes, da alarmen gikk fra søstrene.

«Jeg har tenkt mye på våre holdninger til psykisk sykdom og smerte, at det ikke haster, at det ikke er så alvorlig og akutt. Mange ganger har jeg tenkt at hvis mammas skader og smerter hadde vært synlige på utsiden så ville folk ha skjønt hvor ille det var. Hvis en arm var kappet av eller et øye hang ut, så ville folk ha styrtet til, gjort absolutt alt de kunne.

Og som etterlatt og pårørende: Mange ganger skulle jeg ønske at jeg ikke stod her så oppegående som jeg er, med blomstrete skjørt, jeg har skrevet bok og … det kan se ut som jeg har det helt fint. Men hvis det kunne synes på meg hvor vondt det gjør å miste en som man er glad i i selvmord, hvis øyet mitt hang ut for eksempel, og jeg hele tiden prøvde å dytte det inn mens jeg stod her. Det kunne kanskje vært et bilde på hvordan jeg egentlig har det. Og da hadde dere kanskje husket meg enda bedre? Og da ville dere kanskje tenkt at sånn som dette må jo ingen ha det. Dette må vi jo gjøre absolutt alt vi kan for å unngå.» 

Fra Tirils modige og tydelige pårørende -og datterstemme gikk veien videre til politikerdebatt mellom Oslopolitikere. Panelet bestod av Thuva Livsdatter Øverås (AP), Hassan Nawaz (Høyre), Lene Haug (SP) og Sidsel Fjelltun (SV). I tillegg deltok professor Lars Mehlum mens debatten ble kyndig ledet av Umar Ashraf.
Har vi noen gang opplevd rene politikerdebatter rundt temaet selvmord? Vår erfaring er at det har vært nær umulig å få politikere til å politisere dette og komme opp med sine planer og lage politikk rundt hvordan få antall selvmord ned. Vi takker politikerpanelet denne kvelden for engasjement, mot og vilje til å gå inn i tematikken. Og vi takker en pågående, utålmodig og engasjert Lars Mehlum som brukte kveldens debatt til å invitere seg, sitt fagfelt og kollegaer inn til de politiske partiene for å arbeide videre med realisering av konkrete tiltak som vil få antall selvmord ned.

På tampen av kvelden ble det utropt en verdig, viktig vinner av Olafprisen. Les mer om overrekkelsen her.