Pappanettverket – sammen om det de har felles – å miste et barn i selvmord

I LEVE Oslo finner du Pappanetteverket – et fellesskap av og for pappaer som har mistet et barn i selvmord. De har plass til flere pappaer i fellesskapet og ønsker med dette å gjøre tilbudet kjent for mange flere. Ikke nøl med å tipse om Pappanettverket hvis du kjenner en som har mistet et barn i selvmord og som bor i Osloregionen. Og til dere i LEVE-landet som ønsker inspirasjon for arbeidet med sorgstøtte for menn, les gjerne videre:

Publisert: 26. april 2024

Ole Christian Frøseth, Ørjan Sjåmo og Jan Bulukin sitter sammen i arbeidsutvalget til Pappanettverket

Pappanettverket er for menn som har mistet barn i selvmord, kanskje det mest vanskelige en forelder kan oppleve. Med traumer, enorm sorg og, for de fleste, store utfordringer med livet etter selvmordet. Utfordringer kan komme innen samliv, familieliv, arbeidsliv og det sosiale livet. Og mange kan rett og slett oppleve å miste livslysten. Med fellesskapet i Pappanettverket gis de fleste både en positiv opplevelse og også flere verktøy for å kunne møte utfordringene i hverdagen.

Pappanettverket tar form

Jan Bulukin er at av Pappanetteverkets første medlemmer og forteller om hvordan det hele startet:
– Ganske kort tid etter at vi mistet vår sønn ble det opprettet en sorggruppe for pappaer som hadde mistet et barn i selvmord. Tanken bak dette initiativet var at menn snakker mindre når det er kvinner til stede. LEVE Oslo og Fransiskushjelpen ville derfor legge til rette for en gruppe med bare menn.

Jan forteller videre:
– Første gangen dukket det opp et knippe menn som tok turen til Sognsvann, brant bål, pratet sammen og var enige om at dette var et veldig fint initiativ. Alle som var med denne ettermiddagen, ble med videre. En ren mannsgruppe var noe helt nytt og initiativtaker Jon Schultz arbeidet over tid med å finne en form og et innhold som passet for gruppen.

– I begynnelsen prøvde vi litt av hvert. Vi gikk på kafé, vi møttes utendørs, men også i ulike lokaler. Etter hvert fant vi ut at det var best å snakke sammen innendørs og i lukkede rom rundt et tema som selvmord. Gruppen foretrakk også at noen innledet om et tema, som ble fulgt opp med en åpen samtale.

Påfyll av aktuelle tema

Da Pappanettverket startet i 2018 var de en gruppe på 7-8 fedre. Etter et års tid innså de at de ble for mange med oppimot 30 menn som kom sammen. I sorggruppe-sammenheng fungerer det ikke å være så mange i en gruppe. Da er det fare for at ingen får sagt noe og at utbyttet blir minimalt.

Som en konsekvens av dette ble det startet nye og mindre sorggrupper som fikk oppfølging av psykolog Oddbjørn Sandvik, så fikk alle smågruppene tilbud om fellesmøter i tillegg. Dette endte opp med å bli det foretrukne formatet som finnes i dag: Pappanettverket som møtes tre ganger i semesteret på Deichmann Bjørvika.

Her får man påfyll av aktuelle tema fra både fagpersoner og andre som er berørt av selvmord. Pappanettverket har blant annet hatt leger, psykiatere, psykologer, forfattere, prester og legmenn som innledere. Temaene har dekket områder som medisin, forskning, livsmestring, filosofi, historie og kultur.

Pappanettverket gir styrke og støtte for oss som sørger, og bringer både nye perspektiver, nye bekjentskaper og en bredere horisont.

– Jan Bulukin

Lytte eller dele?

Ørjan Sjåmo mistet sin sønn i 2018 og har vært med i nettverket i flere år. I dag er han et av tre medlemmer i arbeidsutvalget for Pappenattverket. Han forteller:

– Med formatet til Pappanettverket har vi mistet sorgruppe-delen. Sorgruppene er veldig viktige for de pappaene som nettopp har mistet, mens Pappanettverket fungerer godt som en oppfølger og et fellesskap over tid. Psykolog Oddbjørn Sandvik har imidlertid stilt seg til rådighet for nye pappaer som mister, så nye sorggrupper kan etableres ved behov, understreker Ørjan.

For Ole Christian Frøseth var veien inn i Pappanettverket via ønsket om å bli likeperson i LEVE, etter at han mistet sønnen sin i 2017. Han ble samtidig tipset om Pappanettverket og har vært med siden. Han synes det er fint at det kan variere fra gang til gang og tema til tema hvor mye den enkelte deler eller om man foretrekker å lytte til de andre i gruppa.

En interessant observasjon fra nettverket er at menn i dette fellesskapet snakker og deler like mye som kvinner, noe som bryter med stereotypien om at menn snakker mindre om følelsene sine. Dette understreker viktigheten av å skape møteplasser hvor menn som ønsker det kan uttrykke seg fritt.

Illustrasjon hvor en mann bærer en bør av tunge tårer

Tungt først, godt etterpå

De er alle tre enige om at det kan være tungt i forkant av en kveld i Pappanettverket og Jan skyter inn:

– Selvmord er jo et veldig ømtålig tema og så vrenger det jo egentlig sjelen din og du kan slippe ut mange familiehemmeligheter, ikke sant? Det er ikke til å komme unna at mange har hatt trøblete og vanskelige tider. Å grave ned i den myra og få det opp på nytt kan være utrolig tungt.

– Men vi opplever at folk deler mye. Samtidig er vi tydelige på at det er full fortrolighet mellom deltakerne. Og selv om det kan være tungt i forkant av en kveld med Pappanetteverket, føler man seg alltid bedre og lettere til sinns etterpå.

Man kan stikke innom disse samlingene og lytte uten å si et ord, eller man kan delta eller stile spørsmål etter ønske. Og knytte nye kontakter. De fleste har mange spørsmål og behov for å ytre seg, og man utveksler derved også verdifulle erfaringer, kanskje med pappaer som har fått mer tid og avstand til selvmordet.

Ørjan fyller inn:

– Når det har gått flere år siden man mistet i selvmord, så har man sluttet å snakke om det med naboer, kollegaer og venner på samme måte. Da er Pappanetteverket ekstra viktig, det er viktig å fortsette å snakke om det man har mistet og hvordan leve livet videre.

Pappanettverket framover

Ole Christian Frøseth, Ørjan Sjåmo og Jan Bulukin sitter sammen i arbeidsutvalget til Pappanettverket

Dette er arbeidsutvalget til Pappanettverket. F.v. Ole Christian Frøseth, Ørjan Sjåmo og Jan Bulukin.

Ørjan, Ole Christian og Jan utgjør arbeidsutvalget i Pappanettverket. De planlegger temaer, finner datoer, booker møterom og innledere. De er alle likepersoner i LEVE og på den måten får de sluset inn nye medlemmer til Pappanettverket. Men de vet at det finnes mange mulige deltakere til nettverket og de ønsker at mange flere fedre skal få høre om tilbudet. Jan sier:

– Vi sliter med rekruttering, og vi vet jo at dessverre så er markedet der. Statistikken viser likevel at det er 80 prosent kvinner og 20 prosent menn som oppsøker likepersoner i LEVE. Jeg hadde ikke visst om LEVE om det ikke var for kona mi, forteller Jan. Vi må nok arbeide oppsøkende og målrettet for å få menn inn i dette fellesskapet

– I Pappanettverket er vi alle typer menn med alle mulige bakgrunner. Vi har kun en ting til felles – at vi har mistet et barn til selvmord. Alle i Pappanettverket vet hvor tungt det er å miste et barn. Vi kjenner et felleskap i nettopp det, og i å finne veien videre etter et slikt tap.

Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt via pappanettverket@gmail.com

Om Pappanettverket:

Les mer om etterlattes møte med hjelpeapparatet etter selvmord