Forskning som gir håp

Iselin Solerød Dibaj, postdoktor ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) tildeles Olaf-prisen 2026 for sitt fremragende og langvarige arbeid med å forebygge selvmord blant barn og unge. Forskningen hennes følger ungdom som har hatt det svært vanskelig, langt inn i voksenlivet – og viser at det er god grunn til håp.

Publisert: 15. september 2026

Foto: Bjørn Lecomte / NSSF / UiO

Hva skjer med ungdom som har vært i en alvorlig livskrise – når det har gått ti, tolv eller femten år?

Iselin Solerød Dibaj har viet forskningen sin til nettopp dette spørsmålet. Hun er psykolog og postdoktor ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo, og har gjennom flere år forsket på ungdom som har hatt selvskading, selvmordsforsøk eller selvmordstanker.

Nå tildeles hun Olaf-prisen 2026 for sitt arbeid.

Fagutvalget bak prisen beskriver Dibajs forskning som et langvarig og målrettet arbeid som dokumenterer en fremragende og varig innsats for forebygging av selvmord blant barn og unge i Norge.

Hun fulgte ungdommene inn i voksenlivet

I doktorgradsarbeidet fulgte Dibaj opp ungdommer som hadde fått behandling for villet egenskade. Mange år senere intervjuet hun dem på nytt som voksne – i gjennomsnitt tolv år etter behandlingen.

Det ga kunnskap om et spørsmål vi trenger svar på: Hvordan går det egentlig på lang sikt?

Studien er den første langtidsstudien av denne gruppen. Og resultatene bærer med seg et viktig budskap:

Det er god grunn til håp.

Bak forskning, statistikk og risikovurderinger finnes unge mennesker med et helt liv foran seg. Kunnskap om hvordan det går med dem over tid, gjør oss bedre rustet til å forstå hva som hjelper – og hvordan hjelpen kan bli enda bedre.

Kunnskap som kan gjøre en forskjell

Villet egenskade blant ungdom er alvorlig. Det er en sterk risikofaktor for senere selvmordsforsøk og kan være forbundet med psykiske plager og redusert deltakelse i samfunnet i voksen alder.

For mange handler villet egenskade om å mangle andre måter å håndtere vanskelige følelser på. Problemene er ofte sammensatte, og mange har behov for spesialisert behandling.

Dibajs forskning handler derfor ikke bare om om behandling virker.

Hun undersøker også hvorfor og hvordan den virker, og hvilken betydning behandlingen kan ha for ungdom og unge voksne – både på kort og lang sikt.

Ved å forstå hvordan vi kan komme tidligere inn og hjelpe ungdom med å finne bedre måter å regulere følelser på, kan forskningen bidra til at flere får bedre hjelp.

Fra forskning til bedre hjelp

Det er nettopp koblingen mellom forskning og praksis fagutvalget trekker frem i begrunnelsen for årets Olaf-pris.

Dibajs arbeid har gitt et betydelig bidrag til forskningsfeltet, men også til fagutvikling, behandlingstilbud og tjenestenes arbeid med å etablere og videreføre en kunnskapsbasert praksis for unge i selvmordsfare.

Forskningen gir et bedre grunnlag for å forstå hvordan behandling virker over tid – og hvilke tiltak som kan være mest effektive og tilpasset den enkelte.

Det er kunnskap som kan få betydning langt utenfor forskningsmiljøene.

For når vi vet mer om hva som hjelper, kan vi også hjelpe bedre.

En særlig treffende prisvinner

Fagutvalget for Olaf-prisen var tydelig i sin vurdering. De habile medlemmene ga nominasjonen toppkarakter og mener Dibajs arbeid treffer statuttene for Olaf-prisen på en særlig god måte.

Olaf-prisen skal løfte frem fremragende arbeid innen selvmordsforebygging blant barn og unge.

I 2026 går prisen til Iselin Solerød Dibaj.

Forskningen hennes gir oss mer enn kunnskap om det som har vært.

Den gir oss kunnskap om det som kan bli.

At behandling kan virke. At livet kan forandre seg. Og at det finnes god grunn til håp.

Gratulerer med Olaf-prisen 2026, Iselin Solerød Dibaj!

Les forskerprofilen til Iselin Solerød Dibaj

Takketale – Iselin Solerød Dibaj:

Først vil jeg si en stor og hjertelig takk til LEVE. Den innsatsen dere gjør for å skape rom for åpenhet, støtte og håp, er uvurderlig. Å motta Olaf-prisen fra akkurat dere, som står så nær tematikken, betyr veldig mye.

Å forebygge selvmord er komplekst, og samtidig en av samfunnets aller viktigste oppgaver. For å kunne hjelpe bedre trenger vi kunnskap om hva som faktisk virker – og det er det forskningen forsøker å bidra med. Prosjektet jeg har jobbet med, handler om hvordan tidlig behandling kan hjelpe unge som strever med selvmordstanker og villet egenskade, og om hvordan det går med dem videre i livet.


Å skade seg selv med vilje er en av de største risikofaktorene for senere selvmordsforsøk, og handler ofte om å mangle andre måter å håndtere sterke følelser på. Tidligere faser av studien viste at DBT – dialektisk atferdsterapi – var mer effektiv enn ordinær behandling for denne gruppen. Det førte til at det ble etablert DBT-team over hele landet – Norge er faktisk blant de beste i verden på dekning av denne behandlingen. Men vi visste lenge ikke hvordan det gikk med ungdommene på lang sikt.

Nå vet vi at det er god grunn til håp om man får tidlig behandling. Det vi ser, er at mange slutter med villet egenskade, får færre selvmordstanker, og at det går bra med de fleste på sikt. Det gir god grunn til håp.

Jeg er lei meg for at jeg ikke kan være til stede sammen med dere i dag. Jeg er nå i New York, ved Columbia University, for å fordype meg i selvmordsforebyggende forskning, med et sterkt ønske om å ta med meg det jeg lærer tilbake til Norge og fortsette arbeidet med dette temaet.

Tusen takk til juryen for at dere med denne prisen skaper oppmerksomhet rundt feltet. En stor takk også til NSSF, og særlig Lars Mehlum, som både har vært prosjektleder og mentor, til Anita Tørmoen, Egil Haga og resten av teamet, og til terapeutene i studien som har stått i det kliniske arbeidet tett på ungdommene. Den største takken går likevel til deltagerne i studien. Til dere som valgte å dele tid, erfaringer og sårbarhet med oss: Uten dere hadde vi ikke hatt mulighet til å utvikle denne kunnskapen. Dere har bidratt med noe som kan komme mange andre til gode.

Når vi forstår mer av hva som fungerer, kan vi hjelpe flere. Å snakke om selvmord er vanskelig, og å forske på selvmord er komplisert, og å forske på behandling er krevende. Likevel: At noe er vanskelig eller komplisert, er ikke et argument for å la være – tvert imot.

Foto: Bjørn Lecomte / NSSF / UiO