Noen ganger kan du redde liv, uten å vite det…

Erle følte seg utenfor og verdiløs gjennom hele skoletiden, og slet med selvmordstanker. Heldigvis hadde hun en lærer som viste at hun brydde seg om henne, men som kanskje selv ikke forsto hvor viktig hun var for Erle.

Selvmordstanker er i seg selv ikke så uvanlig, i den forstand at veldig mange av oss i løpet av livet kan tenke at «nå orker jeg ikke mer». Ofte skjer dette ved smertefulle livskriser, slik som familiebrudd, tap av relasjoner, tap av jobb og økonomi o.l. Noen mennesker kan også oppleve å streve med sin psykiske helse over lang tid. 

For mange vokser selvmordstanker ut fra følelsen av å være utenfor, alene og ikke ha verdi og betydning nok til å leve, selv om man kan være omgitt av mennesker som er glad i en. Ofte bærer de en tung følelse av å være en byrde for andre, og at deres nærmeste vil ha det bedre uten dem. Selvmordsfaren øker når man går fra å ha selvmordstanker, til å begynne å planlegge gjennomføringen.

De aller færreste tar sitt eget liv, men likevel er det altfor mange hvert år som dør ved selvmord. Hvordan kan man «åpne døren» for å få – eller gi – hjelp til å komme ut av det? Tanken på selvmord dreier seg ofte ikke om et reelt ønske om å dø, men om å få fri fra den indre uutholdelige smerten. Det å dele tankene med noen, er derfor viktig: å snakke med en venn, et familiemedlem, en man stoler på, helsesøster på skolen eller fastlegen. Kanskje føles det vanskelig å innrømme slike tabubelagte tanker. Men for mange er det en lettelse å stikke hull på disse tankene.

Du kan trygt spørre rett ut om noen har selvmordstanker, det gir ofte opplevelsen av å bli tatt på alvor. Det å kunne sette ord på selvmordstankene overfor noen man stoler på, kan være det første steget til å få god hjelp. Det er gjerne når tankene forblir ukorrigert at de kan vokse seg destruktive og dominerende.
Mange er redde for å spørre. Det er forståelig, fordi det kan føles tøft å ta del av andres smerte og vi blir redde for å få ansvaret for et annet menneskes liv. Ofte vet vi ikke hva vi skal si, vi blir engstelige for å trigge den andres tanker ved å snakke om det. Men all forskning viser at det ikke er farlig å snakke om selvmordstanker.

Om man oppfatter situasjonen som akutt kritisk, skal man ringe 113. I andre tilfeller kan man tilby vedkommende hjelp til å søke hjelp videre. LEVE anbefaler å starte hos fastlegen som vet hvilke hjelpetilbud som finnes i lokalmiljøet. Det er viktig å huske på at du ikke har ansvaret for et annet menneskes liv, men du kan være der og vise at du støtter og bryr deg. Det kan ha uvurderlig verdi og kan ofte være starten på veien til å få hjelp.

Dette er en av flere filmer i det selvmordsforebyggende prosjektet «Jeg valgte livet» som er støttet av Stiftelsen Dam.