Hvordan møter samfunnet sorgen etter selvmord – og hva lærer vi av den?

Noen hendelser setter seg i oss. De setter seg i kroppen. Jeg husker fremdeles da jeg hørte Maud Angelica tale i farens bisettelse. Hun var ung, og sorgen var fersk. Likevel stod hun foran hele landet og delte noe av det mest smertefulle man kan oppleve – smerten over å miste sin pappa. Samtidig hadde hun viljen til å gjøre det meningsløse litt mindre stilltiende. Nå, i Aftenposten 28. mai 2025, deler hun igjen sorgen etter farens selvmord. Maud Angelicas offentlige stemme berører mange og når bredt.

Jeg jobbet ikke i LEVE da Ari Behn døde. Men i dag gjør jeg det. Som fagsansvarlig for brukermedvirkning i LEVE møter jeg daglig mennesker som har opplevd det samme som Maud Angelica. De har mistet en nær i selvmord. Foreldre, søsken, barn og venner bærer på en sorg mange ikke vet hvordan de skal nærme seg. Og vi i LEVE undrer oss stadig over hva samfunnet gjør med denne kunnskapen, erfaringene og stemmene. Hvilken respons gir fellesskapet?

Overordnet har vi regjeringens handlingsplan for selvmordsforebygging (2020–2025), med nullvisjon som mål. Det er en høy ambisjon. Selvmord er fortsatt et tema vi nærmer oss med uro. Det vekker noe i oss. Kanskje ikke bare sorg eller frykt, men også stillhet. Kanskje fordi det bringer oss tett på noe vi ikke helt forstår. Eller fordi vi mangler et språk som rommer både det personlige og det strukturelle. Samtidig er det grunn til å spørre hvordan vi som fellesskap svarer når etterlatte står frem med det mest sårbare de har. Anerkjenner vi dem, og går videre? Eller lar vi fortellingene deres faktisk forandre noe i hvordan vi forstår, forebygger og handler? Sosiologien har lenge påpekt hvordan samfunnets strukturer virker inn på mennesket. Sosiologen Émile Durkheim (1858–1917) beskrev tidlig selvmord som et sosialt fenomen – et uttrykk for fravær av integrasjon eller regulering. Vi vet også i dag at strukturelle forhold former både våre liv og våre muligheter. Kanskje trenger vi en mer systematisk, kollektiv og politisk respons. Et samfunn som ikke lærer av sine største tap, risikerer å fremstå prinsippløst.

Vi sier at selvmord angår oss alle, men hva betyr det i praksis? Etter togulykker, terror og pandemi har vi granskningskommisjoner. Men hva har vi etter et selvmord? Det finnes viktige initiativer i dag, som kartleggingssystemet i spesialisthelsetjenesten gjennom Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF), og det pågående forsøket på utvidelse i regi av Folkehelseinstituttet (FHI). Men til tross for dette mangler vi fortsatt en uavhengig og helhetlig struktur som samler innsikt fra ulike nivåer og sektorer. I LEVE møter vi etterlatte hver dag. Vi lærer av historiene deres. De som setter seg i kroppen og blir der. Vi undrer oss over at samfunnet ikke bruker denne innsikten mer systematisk.

Selvmord som kollektivt ansvar

Den samme uken som Maud Angelica igjen delte sin sorg, 28. mai 2025, sto det en annen tekst i Aftenposten. Psykolog Hedvig Montgomery skrev om en familie som hadde mistet sin sønn i selvmord. Det er verdifullt når slike fortellinger løftes frem. Da blir ikke selvmordet lenger en isolert nyhetssak, men et nært og menneskelig møte med sorg. Montgomery møter familien med varme og klokskap, og historien hun formidler – om et ungt menneske som tar sitt eget liv uten synlige forvarsler – er gjenkjennelig for mange av oss som er etterlatte ved selvmord. Det er slike hendelser som utfordrer vår forståelse. Når dødsfallet kommer brått og uventet, som «et lyn fra klar himmel», kan det fremstå ufattelig at det kunne skje. Denne metaforen brukes ofte i familier der noen har dødd i selvmord – også i tilfeller hvor livet ikke har vært helt ukomplisert. Vi tror ikke at det skal ende slik, og det kan være vanskelig å se forskjeller eller varselsignaler som skiller seg ut fra vanlige reaksjoner i møte med livets opp- og nedturer. Metaforen gir språk til sjokket og til de mange spørsmålene som sjelden får et entydig svar.

Montgomery møter sorgen med åpenhet, og hun bruker betegnelsen «ulykke» om dødsfallet. Begrepet «ulykke» rommer både det plutselige og det tragiske, og kan bidra til å lindre noe av den skyldfølelsen som ofte skyller over oss som er etterlatte ved selvmord. Samtidig formidler man kanskje indirekte, med bruk av dette begrepet, at noen selvmord bare skjer av seg selv. Dette er en forståelse mange søker i den første tiden. Det gir en form for trøst å vite at det ikke nødvendigvis var noe man kunne gjort annerledes – at det ikke fantes tydelige tegn. Det er forståelig, og ofte riktig, at heller ikke andre ville klart å se signalene. Det tilfaller samtidig et visst ansvar på den som har selvmordstanker, å dele sin smerte slik at andre kan komme til med støtte og hjelp.

Samtidig er det verdt å være oppmerksom på hvordan vår språkbruk kan løfte frem enkelte deler av virkeligheten og skjule andre. Når Montgomery omtaler dødsfallet som en «ulykke», risikerer vi å miste evnen til å stille strukturelle spørsmål. Som filosofen og idéhistorikeren Michel Foucault (1926–1984) påpekte: Språk er ikke bare en nøytral måte å beskrive virkeligheten på – det bærer med seg makt og normer. Språklige diskurser former hvordan vi forstår, vurderer og handler i møte med fenomener som for eksempel selvmord. Når vi bruker bestemte ord, som «ulykke», bidrar vi til å etablere én virkelighetsforståelse – og til å utelukke andre. Hvordan vi uttrykker oss språklig, kan påvirke hvilke tiltak vi vurderer som riktige. Når vi omtaler selvmord som en ulykke, risikerer vi å støtte forestillingen om at de som vil dø, tar livet sitt uansett – en velkjent myte. Hvis vi som samfunn slår oss til ro med at noen selvmord bare skjer, uten mulighet for forståelse eller forebygging, fraskriver vi oss samtidig ansvaret for å lære. En slik holdning gjør det vanskelig å opprettholde troen på nullvisjonen i regjeringens handlingsplan for selvmordsforebygging (2020–2025). Vi må være varsomme med å omtale selvmord som tilfeldige og uunngåelige hendelser som bare rammer noen få uheldige utvalgte. Som samfunn har vi mulighet til å stille spørsmål, oppsøke innsikt og forsøke å forstå mer enn vi gjør i dag.

Behovet for en nasjonal uavhengig granskningstilnærming

Personlig forstår jeg tendensen til å bli lammet. Jeg kjenner på dette selv. Vi trer inn i et felt der ordene ikke nødvendigvis rommer det vi forsøker å formidle. Språket kan føles for banalt, for følelsesladd, for teknisk – eller ganske enkelt uegnet. Kanskje hører dette til det å være menneske. Språket strekker ikke alltid til. Men kanskje trenger vi ikke la smerten, angsten og ubehaget styre oss. Vi trenger kanskje ikke svar på alt for å kunne stille noen riktige spørsmål.

Jeg skulle ønske vi kunne si at én instans eller én sektor hadde ansvaret for selvmordsforebygging og sorgstøtte til etterlatte i Norge. Når ansvaret er pulverisert, blir det vanskelig å gjøre systematiske analyser, følge opp over tid og lære helhetlig. I dag er ansvaret fordelt mellom 357 kommuner og en rekke sektorer. I et så desentralisert landskap kan både kunnskap og ansvar forvitre. Når ingen holder i helheten, svekkes muligheten for systematisk læring.

Et betimelig spørsmål er hvordan vi som samfunn skal utvikle oss uten et overordnet mandat for å samle innsikt. I LEVE stiller vi spørsmålet: Er det ikke på tide med en nasjonal og uavhengig læringsstruktur? En instans med ansvar for å hente inn, bearbeide og analysere erfaringer fra hvert enkelt selvmord. Utskrivningsdatoer og diagnosekoder gir én type kunnskap. Men vi trenger også det erfaringsnære, kroppslige og relasjonelle – det som ikke lar seg måle, men som likevel utgjør en vesentlig del av virkeligheten. Vi sitter på verdifull innsikt. Vi spør om ikke tiden er inne for et samfunnsmandat som tar dette på alvor.

I 2024 tok 727 personer sitt eget liv. Bak hvert av disse dødsfallene finnes mennesker, relasjoner og situasjoner som berører langt flere enn statistikken viser. Familier, skoler, arbeidsmiljøer og lokalsamfunn påvirkes og preges. Vi vet at omtrent halvparten av dem som dør i selvmord har hatt kontakt med psykisk helsevern det siste året. Folkehelseinstituttet har igangsatt et viktig pilotprosjekt for å kartlegge omstendighetene rundt selvmord. Det er et nødvendig og positivt skritt. Samtidig ser vi behovet for en uavhengig, helhetlig og offentlig struktur som samler erfaringer systematisk – på tvers av sektorer og nivåer.

En slik struktur ville, med tilstrekkelig uavhengighet og faglig tyngde, kunne hente inn innsikt fra ulike deler av den avdødes liv: familie, helsevesen, skole, arbeidsplass og nærmiljø. Ved å lytte til erfaringene og undersøke sammenhenger og mønstre, kan vi utvikle mer kunnskap om hvorfor slike hendelser skjer – og hvordan risiko kan reduseres. En uavhengig granskningstilnærming vil ikke gi ett enkelt svar på hvert selvmord. Men den kan bli et sted for systematisk læring.

Når etterlatte deler sin sorg, må vi som samfunn stille oss spørsmålet: Hvilket ansvar har vi? For de vi har mistet, for dem som lever videre med tapet – og for dem vi ennå har mulighet til å nå.