Ny kunnskap om etterlatte etter selvmord: – Vi må begynne å stille spørsmålene vi ennå ikke har stilt

Hva kan vi lære av mennesker som har mistet noen i selvmord? Det spørsmålet sto i
sentrum da LEVE tirsdag samlet fagfolk, etterlatte og beslutningstakere til frokostseminar
på Høyskolen Kristiania. Samtidig lanserte organisasjonen tre nye kunnskapsrapporter
som gir et unikt innblikk i hvordan etterlatte har det – og hva de mener må til for å
forebygge flere selvmord.

– Etterlatte er ikke bare mottakere av hjelp. De er også bærere av kunnskap vi ikke finner
andre steder, sa LEVEs fagansvarlige for selvmordsforebygging under presentasjonen av
rapportene.

De tre rapportene bygger på erfaringer fra hundrevis av etterlatte gjennom
Etterlattbarometeret 2025, LEVEs nasjonale likepersonsarbeid og det nyopprettede
nasjonale brukerpanelet for etterlatte og berørte ved selvmord.

Etterlatte har betydelig dårligere helse

Den første rapporten, Etterlattbarometeret 2025, bygger på svar fra 364 medlemmer i LEVE.
Resultatene viser at etterlatte etter selvmord har betydelig dårligere helse og livskvalitet enn
befolkningen ellers.

Over halvparten rapporterer daglig lengsel etter den de har mistet, og like mange opplever et
betydelig funksjonsfall i hverdagen. Samtidig viser rapporten at symptomer på angst,
depresjon og følelsesmessig smerte er langt mer utbredt blant etterlatte enn i
normalbefolkningen.

Flere av deltakerne fortalte under seminaret at sorgen ikke bare handler om savn, men om
hvordan hele livet påvirkes over tid.

– Vi ser et vedvarende lidelsestrykk som ikke ser ut til å avta like raskt som mange kanskje
tror, sa LEVE.

Samtidig viser rapporten at stadig flere nås av kommunale kriseteam etter et selvmord, men
at mange fortsatt opplever at hjelpen ikke er tilstrekkelig eller varer lenge nok.

Samtaler som helsevesenet ikke kan tilby

Likepersonsrapporten 2025 løfter frem erfaringene fra LEVEs 170 frivillige likepersoner.
Hvert år gjennomføres hundrevis av støttesamtaler mellom mennesker som har mistet noen
i selvmord.

Rapporten viser at samtalene ofte handler om skyldfølelse, skam, sinne, familierelasjoner og
ensomhet. I rundt én av fem samtaler kommer også tanker om ikke å ville leve videre opp.

Likevel rapporterer et stort flertall at tilbudet oppleves som nyttig eller svært nyttig.

– Dette er ikke terapi. Det er noe annet. Det er møtet med et menneske som vet hvordan det
er å stå i det selv, fortalte flere av de frivillige.

Rapporten reiser samtidig spørsmål om hvordan flere etterlatte kan få tilgang til slike tilbud
tidligere i sorgforløpet.

Det vi ikke visste

Seminarets kanskje mest oppsiktsvekkende funn kom fra rapporten basert på LEVEs
nasjonale brukerpanel.

Panelet ble etablert høsten 2025 og består av etterlatte og berørte som ønsker å bidra med
sine erfaringer til forskning og kunnskapsutvikling.

Den første undersøkelsen avdekket flere forhold som i liten grad er beskrevet tidligere.

Over halvparten av de etterlatte oppga at de ikke opplevde seg som pårørende før dødsfallet.
De visste rett og slett ikke at personen de mistet hadde selvmordstanker.

Rapporten viser også at 37 prosent av de etterlatte selv har hatt selvmordstanker, og at de
fleste knytter disse tankene direkte til tapet de har opplevd.

Kanskje mest tankevekkende var likevel et tema som dukket opp spontant i de åpne svarene:

Det andre året etter et selvmord beskrives av mange som vanskeligere enn det første.

Mens omgivelsene gradvis vender tilbake til hverdagen, opplever mange etterlatte at sorgen
først da virkelig synker inn.

– Det var et funn vi ikke lette etter, men som mange valgte å fortelle om. Nettopp derfor er
brukerpanelet så viktig. Det hjelper oss å oppdage det vi ennå ikke vet, sa LEVE.

Erfaring som kunnskapskilde

Etter presentasjonene fulgte en panelsamtale med Knut Andersen fra VID, Tone Bovim fra
RVTS og Inger-Lise Severinsen fra LEVEs brukerpanel.

Severinsen delte egne erfaringer som mor til Andreas, som døde i selvmord i 2024. Hun
fortalte om opplevelsen av å stå tett på sønnens kamp, om følelsen av ikke å bli hørt som
pårørende, og om hvordan livet forandres etter et slikt tap.

– Vi som står nærmest ser ofte endringene først. Vi ser frykten. Vi ser når noen trekker seg
unna. Vi ser når smilet ikke lenger når opp til øynene. Den kunnskapen må tas på alvor, sa
hun.

Både paneldeltakerne og publikum pekte på behovet for bedre oppfølging av etterlatte, mer
involvering av pårørende og økt bruk av erfaringskompetanse i både forskning og
tjenesteutvikling.

Kunnskap som kan redde liv

For LEVE er rapportene mer enn statistikk og undersøkelser.

De er et forsøk på å løfte fram erfaringene til mennesker som lever med konsekvensene av
selvmord hver eneste dag.

– Skal vi lykkes bedre med å forebygge selvmord, må vi også lytte til dem som kjenner
konsekvensene på kroppen. Erfaringene deres gir oss innsikt vi ikke får gjennom tall alene.

De tre rapportene er nå tilgjengelige på LEVEs nettsider.

Og budskapet fra frokostseminaret var tydelig:

Når erfaring blir kunnskap, kan kunnskapen bidra til å redde liv

Les her; 

Rapport fra etterlattbarometeret i 2025_Leve

Rapport_fra_likepersonsamtaler_i_2025

Rapport fra nasjonalt brukerpanel 2026_LEVE