Verden er bedre med deg i den.

Hadde han valgt, hadde han ikke valgt dette.

Sebastian var inderlig ønsket og høyt elsket. Han var klok, morsom, varm og empatisk. Musikalsk og stilsikker, med en egen «swag» og en kompromissløs «kjerringa mot strømmen»-holdning. Tro mot sine idealer og sin moral. Hel ved. Alle som kjente ham, elsket ham.

Han ble født med et glimt i øyet, som en gammel sjel med en stahet få kunne matche. Fra ung alder slet han med tankekjør, uro og etter hvert angst, PTSD og utfordringer knyttet til ADD. Livet gikk opp og ned. Skolen var vanskelig, men han hadde gode venner, og han fant stor glede i skating og gitarspill.

Sebastian hadde flere runder med BUPA og ba senere selv om hjelp via DPS. Han var modig, men opplevde ofte forskjellsbehandling og fordommer. Kanskje mistet han til slutt troen på at systemet kunne hjelpe ham.

Så lysnet livet. Sebastian begynte å trene regelmessig, og han fikk glød i kinnene. Han var forelsket og full av håp for fremtiden. Samme dag som han og kjæresten flyttet inn i sin første leilighet, feiret de en ny start sammen. Han var lykkelig.

Hadde vi bare visst det vi vet nå. Om risikoen. Om sammenhengen mellom tidligere depresjoner, selvmordsforsøk og alkohol. Sebastian var i en risikogruppe for selvmord. Hadde vi visst, hadde vi vært mer varsomme.

Dessverre ble promillen for høy denne kvelden og han hadde ikke god nok kontroll på selvmordsimpulsene sine. På veien hjem mistet vi det kjæreste vi hadde.

Sorgen er altoppslukende. Den krever like mye som en 100% stilling, hvor tankene aldri gir fred. Det er vanskelig å finne mening, mål eller retning.

Ofte får jeg høre at jeg er «sterk». Jeg vet at det er godt ment. Men det som kanskje ser ut som styrke, er bare et skall. Vi har ikke noe valg – det er så enkelt. Å være sterk for meg betyr å være et helt menneske, med både gode og dårlige stunder. Å pendle frem og tilbake i sorgen. Å heles litt etter litt, vel vitende om at vi aldri blir helt hele igjen.

I 2023 døde 693 mennesker av selvmord i Norge.

Jeg skriver med vilje «av» selvmord, fordi jeg mener selvmord er en sykdom. Årsakene er sammensatte og unike for hver enkelt som blir rammet av «udyret» selvmord.

Vi må snakke mer om mental helse. Vi drilles i hjerte- og lungeredning, stabilt sideleie og frie luftveier. Helsepersonell, politi og ambulansepersonell øver på rutiner til de sitter på autopilot i krisesituasjoner.

På samme måte må vi lære å håndtere mental helse, allerede fra ung alder. Jeg mener dette bør bli en del av skoleundervisningen.

Livet blir aldri det samme igjen, men vi bærer Sebastian med oss i alt vi gjør.

Vi vil snakke om ham, huske ham og la hans historie bidra til å redde andre.

Helst skulle vi sendt bannere over himmelen eller spilt fanfarer morgen og kveld. Hele verden skal vite at han har levd, og hvor fantastisk han var.

Det som holder oss gående i dag tror vi er styrken og motivasjon han gir oss for å endre på det han følte var feil i psykisk helsevern.

Til deg som leser dette: Du er ikke alene. Det finnes alltid hjelp, alltid håp, og det finnes mennesker som bryr seg. Ring noen, snakk med noen, selv om det er midt på natten. Verden er bedre med deg i den.