Det er ingen skam å be om hjelp
Skrevet av: Stine Marthinsen Bjørnebo
Publisert: 18. mars 2024
«Jeg er glad i dere» var den siste meldingen jeg fikk.
Den 9.mars 2024 var det ett år siden jeg mistet min samboer til selvmord, og vår sønn mistet sin pappa. Et par dager senere satt jeg i møte med begravelsesbyrået som 24 år, enke og skulle velge hvilken kiste Hermann skulle ligge i. Det var en brutal tid å leve i, spesielt når man ikke visste opp og ned på seg selv. Verden raste sammen, jeg visste ikke hvordan hverdagen skulle gå, jeg var livredd for å leve videre uten ham. Jeg sto der med så mange følelser jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere.
Ikke bare det, jeg hadde en sønn på to år som ikke forsto helt at pappaen hans ikke kom tilbake.
Hvordan skulle jeg forklare dette, hvordan skulle jeg klare å få ham til å forstå at det bare er oss nå? Heldigvis hadde vi og har enda et kjempefint støtteapparat rundt oss. Det er som om at du starter livet på nytt, helt fra begynnelsen. Vi har fått skapt vår egen hverdag som fungerer for oss. Jeg har gode dager og jeg har dårlige dager, og jeg har akseptert at sånn er det bare. Det er viktig for meg å stå i det og la følelsene komme. Erfaringsmessig hjelper det å snakke om det som har skjedd og prøve å sette ord på de vanskelige følelsene.
Det jeg har lært av dette året som har gått, er at det er ingen skam i å be om hjelp.
Folk har lyst til å hjelpe og jeg er bare et menneske. Det er ikke meningen at man skal klare alt selv. Jeg har alltid håp om at det blir bedre, og det har jeg bevist ovenfor meg selv. Sorgen kommer alltid til å være der, den kommer og den går, men i litt mindre grad.
