Jeg er glad for at tiden har gått

Jeg hadde en pappa som ble 38 år.

Jeg er nå 35 år, og kjenner på mange følelser.

Pappaen min tok sitt eget liv før han ble 40. Jeg kjenner på frykt, fordi jeg snart er eldre enn det pappa ble.

Riktignok har vi to ganske forskjellig utgangspunkt. Da han var 35 år, hadde han allerede mistet en bror i selvmord og en mor i alkoholisme.

Han var ut og inn av fengsel og hadde god kjennskap til forskjellige rusmidler.

Dette er faktorer jeg må minne meg selv på at skiller oss. For av og til hopper det inn tanker i hodet mitt, som «tenk om genene mine plutselig klinker til og ikke orker mer». Jeg orker jo, og de tankene er irrasjonelle – men allikevel, litt skumle.

Og når jeg presiserer de negative faktorene til pappa, blir jeg irritert på meg selv for at jeg føler behovet for å trekke dem frem – fordi pappa var mer enn bare en fengselsfugl og rusmisbruker.

Jeg aner ikke hvorfor han tok livet sitt, men det er ikke umulig at de faktorene spilte en liten rolle.

Jeg kjenner på skam. Jeg skammer meg ikke lenger over at han var rusmisbruker. Jeg skammer meg ikke lenger over at han tok livet sitt.

Men det at jeg må skrive «ikke lenger», det skammer jeg meg over. For tidligere holdt jeg på med bortforklaringer: «han tok livet sitt, men …».

Jeg skammer meg over at jeg ikke klarte å være mer til stede i livet hans.

At en ungdom skulle taklet det på den måten som jeg nå som voksen skulle ønske, er også irrasjonelt – men tanken er der.

Det plager meg litt at jeg ikke den gang forstod både meg selv, og ham, litt bedre. Samtidig som jeg skammer meg over hvordan jeg taklet både å være til stede for pappa, og skammer meg over irrasjonelle tanker som frykt – så kjenner jeg på stolthet.

Disse tankene er i evig konflikt med hverandre. Jeg er stolt over måten jeg taklet det på. Jeg er stolt over måten jeg håndterer det i dag.

Jeg er stolt over at jeg prater åpent om det, slik at tabufølelsen kanskje kan bli hakket mindre hos andre.

Jeg er stolt av pappaen min, fordi han viste meg at han var glad i meg – selv om han ikke var glad nok i seg selv.

Jeg er lei meg for at jeg ikke var der nok for ham, og for at jeg tenker at «jeg ikke var nok for ham». For det handlet ikke om det. Jeg er lei meg for at jeg lenge trodde det.

Jeg er glad for at tiden har gått.

Skammen tar mindre plass, og stoltheten fyller det rommet.

Jeg er glad for at jeg er der jeg er i dag, samtidig som jeg skulle ønske historien var skrevet annerledes. Jeg er glad for å være 35 år, og takle historien min på den måten jeg har – samtidig må jeg være så ærlig å si at det å snart bli eldre enn pappaen sin ble, det føles rart.