Jeg velger livet hver dag

Da dødsbudskapet ble levert, kom et primalhyl fra et sted i kroppen min som jeg håper jeg aldri får tilgang til igjen. De neste tre årene har jeg søkt hjelp til å «skrike». Det ble fryktelig stille inni meg. Smerten festet seg som sement rundt kroppen min. Sementsmerten som pakket meg inn etter selvmordet hans. Jeg var livredd for å gjøre noe med den, da det var det jeg hadde igjen av kjæresten min. Om det så var smerte jeg måtte føle på for å holde kontakten med han, tok jeg på meg den. Han var mitt livs store kjærlighet. Med hjelp har jeg knust, ryddet og kastet sementen. I dag er jeg fylt med kjærligheten vi hadde, selv om den til tider blir overskygget av sinnet over selvmordet.

Heldigvis ser jeg bevis på kjærligheten vår i ansiktsuttrykk fra sønnen vår, eller måten han kaster hodet bakover når han ler. Akkurat sånn som pappaen hans gjorde. Der er det spor av oss når kjærligheten vinner over forbannelse, bitterhet, skam og skyld.

Tenk at jeg smiler når jeg tenker på mannen min. Jeg tenker på de fine øyeblikkene vi delte gjennom de tolv år sammen. Jeg tenker på smilerynkene hans, nøyaktigheten hans. Hvordan ansiktet hans var most ned i madrassen da han alltid sov på magen, eller hvordan det føltes å bli sett gjennom hans øyne. Selvmord er ikke så skummelt som mange kjenner på. Hvis du spør meg om mannen min, er det heldigvis disse fine tingene, blant mange andre som jeg tenker på.

Lite visste jeg, at sorg skal integreres, eller innlemmes i hverdagen om du vil. Det er ikke som på film. På film er smerte høylytt og sorg gir verden sterkere farger etter en knekk og litt vekst. Jeg trodde det var noe jeg skulle gjennom. Blir ferdig med. Fullføre. Det var lite mestringsfølelse å finne i det.

Sorg kan ikke fullføres. Den er en del av meg. Når tiden går, fylles jeg med liv som etter hvert tar mer og mer plass.

Her integreres sorgen, og den kommer på besøk med lengre og lengre mellomrom. Jeg nyter pausene og tolker sorgen som hjemløs kjærlighet når den banker på.

I virkeligheten var det langt fra prosessen min. Smertehylet er lydløst. Det er stille og tomt, samtidig som det er vakuumpakket, høylytt og fullt av følelser. Det er med andre ord ingen som hører deg, selv om du skriker så høyt du kan på innsiden så å si hele tiden.

Å være sint, får en helt ny dybde. Det å leve i frykt, sinne, skam, skyldfølelse og samtidig anerkjenne at livet aldri vil bli det samme igjen er en del av å være etterlatt av selvmord.

Du må lære deg å leve med at du aldri får svar på om du er forlatt, eller etterlatt. Her må du velge et perspektiv som skal farge sorgidentiteten din resten av livet.

Jeg fikk aldri et brev og har derfor valgt å lage et livssertifikat som hans avskjedsbrev. Og mitt til han.

Gjennom arbeidet mitt med etterlatte av selvmord, podkasten «Kjærlighetens pris» og seminaret med samme navn, har dette blitt hans avtrykk på verden. Selvmordet, døden og konsekvensene av selvmordet har mistet makten over meg. Historien om Thomas Radich. Mannen som døde av verdens tredje ledende dødsårsak, men som etter sin død har hjulpet og påvirket mange etterlatte og suicidale. Historien om Thomas har blitt hans avskjedsbrev, og den handler om livet han levde og hvordan han fortsatt fargelegger verden for meg.

Før sønnen min kunne prate, ble han plassert i en risikogruppe for selvmord. Det er for sent for meg å redde mannen min, men engasjementet for å forebygge selvmord har hjulpet meg å bruke energien fra krisen til noe produktivt. Jeg ønsker å bane vei for sønnen min. Derfor har jeg valgt å løpe gjennom veggen skapt av skam og roper så høyt jeg kan: VI MÅ VÆRE ÅPNE OM HVORDAN VI HAR DET. Følelser må bli tatt på alvor, men generelt sett i livet er et tips å gi mer faen. Alt er midlertidig, både gode og dårlige tider.

Mitt budskap til deg med selvmordstanker er at uansett hvor fantastisk eller smertefull en situasjon er, vil den til slutt endre seg.

Som en slags påminnelse til å være tålmodig og ha håp, fordi forandring er en konstant del av livet.

I gifteringen min står det «Jeg velger deg hver dag». Den bruker jeg ikke lenger, men jeg har overført løftet til et aktivt valg som jeg tar hver dag. Bortsett fra de dagene jeg ikke makter kampen. Og det løftet er til meg selv.

Jeg velger livet hver dag. Jeg velger å leve videre med kjærligheten vi hadde for hverandre. Sånn lever Thomas videre i meg, men kanskje enda viktigere; sånn lever jeg et liv der jeg faktisk lever, og ikke bare overlever selvmordet hans.

For å klare dette, må jeg leve øyeblikk for øyeblikk. Være til stede, her og nå. På denne måten lar jeg ikke hjernen skifte fokus til det som var og er borte, eller det som kommer som ikke blir som jeg hadde tenkt. Jeg trener hjernen min til å finne glede i øyeblikkene jeg får. En latterkrampe med sønnen min, solstråler i ansiktet eller en god kaffe latte. Innimellom blir jeg tatt av sorgbølgene. Da lar jeg dem ta meg. Uten protest er det mindre lidelse. Jeg lar den ta meg, føler følelsene som krever å bli følt helt ut, før jeg fortsetter fokuset på livet her og nå.

Skrevet av

Mariann, 34 år som jobber som jordmor på Rikshospitalet. Hun har podkasten “Kjærlighetes pris” på Spotify. Hennes sønn er 4 år og var 9 mnd gammel da pappaen hans døde. Mannen hennes het Thomas, ble 33 år og var anestesisykepleier.