Min Mimmi

Mimmi hadde slitt med selvmordstanker over mange år, og hadde flere selvmordsforsøk bak seg, men lot alltid som at alt var bra, selv om vi innerst inne visste at hun slet.

Hun var den jeg dro til hvis jeg ikke hadde det bra, hun var den som støttet og fikk meg til å føle meg trygg. På andre måter enn det mine egne foreldre kunne.

Tapet av Mimmi er et sår som aldri kommer til å helbrede helt.

En vinternatt, dagen etter at vi hadde feiret julaften sammen, møtte jeg et syn jeg aldri vil glemme. Mimmi, som var den personen som stod meg nærmest, var død.

De fleste i familien hadde nok fryktet at dette kunne skje. Men man kan aldri forberede seg på et selvmord.

Jeg ventet og ventet på å høre om hun ville overleve, men det gjorde hun ikke. Jeg ville bare skrike.

Sjokket var så stort at jeg ikke engang klarte å gråte. Sorgen og depresjonen tok over.

I tiden mellom selvmordet og begravelsen hadde jeg bare energi til å komme meg på skolen, dra hjem igjen og legge meg.

Jeg fikk ikke sove om nettene. Jeg prøvde å snakke med dem rundt meg med håp om at det ville bli bedre, men tankene og sorgen ble fortsatt ikke borte.

Mimmi var en person som alltid satte andre foran seg selv. Hun var ikke bare en støtte for meg, men også for venninnene mine, som elsket henne som sin egen bestemor.

Jeg inviterte dem til begravelsen. Vi gråt sammen, og snakket om alt det fine vi hadde gjort sammen med henne.

Det var en god følelse. Men jeg klarte fortsatt ikke å se for meg at hun lå i kisten. Jeg klarte ikke å innse det; det var uvirkelig.

Sorgen måtte jeg kjempe imot i mange måneder. Den tok all plass. «Er hun virkelig borte?» var en tanke som kvernet i hodet gjennom hele dagen. Den fratok meg søvnen.

Jeg skaffet meg til slutt profesjonell hjelp. Jeg støttet meg på venner jeg hadde rundt meg. Jeg klarte fortsatt ikke å forstå at hun var død, selv om jeg visste at hun var borte. Jeg kommer kanskje aldri til å innse det.

Men til slutt har jeg lært meg å leve med sorgen, og kontrollere den. Jeg har slått meg til ro med at sorgen alltid kommer til å følge meg.

Jeg vet at hun følger med meg fra himmelen. Jeg kjenner hennes tilstedeværelse, og jeg vet at hun er stolt av meg.

For å bekjempe sorgen har jeg fokusert på alle minnene, kjærligheten hun viste meg, og alle bildene og videoene jeg har av oss.

Det å snakke med mennesker som kjente henne har også hjulpet meg gjennom sorgen. Å dele min historie og lytte til andres har også vært veldig lindrende.

Nå nærmer julen seg – min første jul uten Mimmi, og det er vondt.

Vi hadde allerede planlagt å feire sammen hos onkel og tante, men nå blir det annerledes.

Jeg har bestemt meg for å dra dit likevel, selv om hun ikke er der. Jeg tror det vil hjelpe meg å være med familien, dele minner om henne og skape en god julaften sammen.

På julaften planlegger jeg å besøke graven hennes. Det gir meg trøst å «feire» jul med henne på den måten – vise at jeg fortsatt tenker på henne. Jeg vet at hun ser meg og er stolt av meg.

Jeg er et bevis på at selv om såret etter tapet av Mimmi aldri vil helbrede helt, så er det mulig å finne styrke i minnene og kjærligheten.

Jeg vet at hun fortsatt er med meg, på sin egen måte, og det gir meg trøst.

Mimmi lever videre i meg og alle de andre som elsket henne.