Når to blir til én

Jeg var sliten. Så forbanna sliten. Sliten av å ikke føle meg som meg selv. Sliten av å hele tiden være lei meg. Sliten av å være sint. Jeg måtte gjøre noe. Hva som helst egentlig. Jeg måtte opp av den grøfta. Og det fort som faen. 

Kaos hadde diktert livet mitt i et helt år, noe som bidro til at jeg ikke hadde eierskap til mitt eget liv lenger. Etter nøye planlegging med psykologen skulle jeg forsøke å hoppe ut i mitt nye liv. Livet uten Brodern, som var ukjent farvann, nettopp fordi han alltid hadde vært der. Det å begi seg ut på havdypet uten å være sikker på at jeg kunne svømme, krevde sine forberedelser. Det hadde jeg ikke energi til, så jeg dro frem de hjelpemidlene jeg hadde. To slitne armeringer, en snorkel og et par solbriller, det fikk holde.

Dette med å miste noen til selvmord er tabubelagt og skamfullt. Selvmord er voldsomt og traumatisk. Det er heller egentlig ingen som vet hva som foregikk i hodet til den som avsluttet livet. Det jeg tenkte mye over var at ingen vet hva som foregår i hodet til de etterlatte heller. Hvordan det oppleves at verden du lever i, rives vekk på et øyeblikk og at bitene som er igjen har blitt spredt for alle vinder. Det er utallige biter og selv om du er en mester i puslespill, har du ikke sjans.

Jeg kan ikke lenger si at jeg er den jeg alltid har vært, men det er kanskje en god ting. Utvikling er bra for deg, har jeg hørt. Jeg har mer dybde, jeg har flere lag og opplever til stadighet at mennesker finner meg interessant å prate med. Jeg har et annet syn på livet med nye mål og ambisjoner for meg selv, som ikke tar hensyn til samfunnets normer og forventninger. Jeg har muligens blitt klisjéen, en bedre versjon av meg selv. Og ja, jeg hører stemmen til Dag Otto Lauritzen når jeg leser den setningen. Innimellom savner jeg den gamle versjonen av meg selv, den med et hjerte uten masse arr og blåmerker, samtidig som jeg er takknemlig over at hjertet mitt har tålt all julingen. Det er jo egentlig ganske imponerende, når jeg tenker meg om.

Hva skjer når man mister et søsken i selvmord?  Hvordan finner man veien videre?

Og hvordan påvirker tapet relasjonene til familie og venner, samtidig som man møter et helsevesen som ikke alltid har de riktige svarene? 

Ovenfor har du lest utdrag fra boken til Helle. 

Om boken 

I «Når to blir til én» deler Helle Grenberg (@dykkerefleks) sin personlige historie om å miste broren sin i selvmord. Dette er en ærlig og usminket fortelling om sorg, tap og hvordan det er å leve videre etter det utenkelige.

Som Helle selv sier:

«Jeg ville skrive boka for alle de etterlatte der ute som kanskje føler på en håpløshet og ensomhet som jeg gjorde. Inspirasjonen kom etter at jeg begynte å regne på hvor mange mennesker som blir etterlatte som følge av selvmord i løpet av et år og hvor lite oppfølging og hjelp vi får i etterkant.»

Dette er ingen selvhjelpsbok, men en ærlig skildring av hvordan et slikt tap kan oppleves, og hvordan livet kan bygges opp igjen, bit for bit.

Boken er for deg som har opplevd tap, eller for deg som vil forstå mer om hvordan selvmord påvirker de som blir igjen.

Etterlattes stemmer er veldig viktige i alt selvmordsforebyggende arbeid, og vi setter stor pris på at Helle deler sin opplevelse med så stor åpenhet og ærlighet! 

Boka kan du kjøpe hos Norli og Ark.