Pensjonist med velfylt Filofax
Skrevet av: Raghild Opskar
Publisert: 24. november 2018
Jeg hadde ikke satt telefonen på lydløs, nå kimte den høylytt. I tankene var jeg langt inne i en tale som jeg holdt på å skrive, og som jeg skulle framføre for mine venner i den humanitære organisasjonen jeg er medlem av, på sommeravslutningen nå i kveld.
«… og så må vi ha to voksne personer som kan følge de demente brukerne fra Dagsenteret på tur med bytoget til Fjellstua», sa stemmen i andre enden av telefonen. Hva var dette? Hadde jeg noe med dette å gjøre? Ettersom jeg var blitt pensjonist og trodde jeg hadde et hav av tid, hadde jeg det med å svare ja når jeg ble spurt om å være med på ulike gjøremål. Jeg er nysgjerrig på livet og elsker utfordringer. Så det var ikke utenkelig at jeg kunne ha svart ja. Jeg hadde jeg ikke helt fått med meg første del av samtalen. Nå måtte jeg bare beklage det og spørre hvem det var som ringte, og hva hun egentlig ville. Hun forklarte at hun var leder på Dagsenteret for demente brukere, og var det ikke slik at jeg var med i en komité som delte ut midler til humanitære formål gjennom en humanitær organisasjon? Under samtalen med damen hadde jeg funnet fram avtaleboken min for å se om jeg hadde notert noe. Men så full som denne Filofaxen var nå, hadde den nok aldri før vært. Det var vanskelig å finne fram, for det var knapt en dag jeg ikke hadde en eller annen avtale. Lettelsen var derfor stor da jeg kunne gi damen de opplysningene hun ville ha, og jeg kunne fortsette å skrive på talen min.
For tre år siden sa jeg opp min faste stilling som miljøterapeut innen rus og psykiatri for å bli pensjonist. Jeg hadde særaldergrense på 65 år for å gå av med pensjon, og nå var tiden inne. Tiden til å bla om et ark i livets bok og begynne på et nytt kapittel.
Jeg hadde alltid likt jobben min, men å jobbe med mennesker og alltid være parat til å yte kan til tider også være ganske krevende.
Å bli pensjonist og gi slipp på arbeidslivet var en merkelig prosess. Selv om jeg følte at tiden var inne for det, så var det også litt vemodig å tenke på at andre skulle ta over det som jeg hadde lagt både sjel og hjerte i gjennom mange år.
Det første jeg skulle gjøre som pensjonist, var å dra på en reise til Kina. Det var en drøm fra helt siden jeg var barn.
Min far hadde hatt sitt yrke i utenriksfart, «seilt på Østen», som han sa. Han hadde gjort flere Kina-reiser, og jeg hørte mange historier fra dette landet langt borte. Jeg blir nesten litt blank i øynene når jeg minnes hvordan min mor varsomt, under mange lag silkepapir, pakket ut de nydeligste kopper av kinesisk porselen, som var en av presangene min far hadde med seg hjem fra langfart. Selv om vi barn også fikk presanger, mange og spennende leker, så var det noe helt spesielt med disse vakre koppene.
Vår Kina-reise var også helt fantastisk, min mann og jeg fikk oppleve mye der vi reiste på kryss og tvers i Kina i tre uker. Til og med en porselensfabrikk besøkte vi, der kinesiske jenter satt og dekorerte det fineste porselen for hånd.
Men reise er reise, da jeg kom hjem, skulle den nye tilværelsen som pensjonist begynne. Jeg hadde lagt litt planer, først skulle jeg vaske og rydde i heimen, for den var muligens blitt litt forsømt da jeg var yrkesaktiv. Og så kunne jeg ta kontakt med venninner som også var pensjonister, jeg hadde sett for meg både fjellturer og kafébesøk. Men jeg syntes det var veldig kjedelig med husarbeid, jeg gikk fort lei.
Nå fikk jeg også mye tid til å tenke, reflektere litt over livet, og de mange vendingene som livet gjør på godt og vondt.
Det var hardt og brutalt da min sønn Roar valgte bort livet og jeg måtte leve videre med et tapt liv. Jeg var lenge fanget i mine egne tanker og følelser av sorg og savn, der det var lite av omverdenen som trengte inn. Jeg følte både skam og skyld, og dette gnagende spørsmålet «HVORFOR?». Hvorfor gjorde han det? Hvorfor så jeg ikke hvor vondt han hadde det? Hvorfor så jeg ikke at dette kunne skje? Ja, spørsmålene var mange, og svarene var nesten umulig å finne.
Jeg jobbet dag og natt, uker og måneder med disse flokene, uten å kunne løse dem. Men én tanke lå langt bak i min underbevissthet: Jeg måtte videre.
Jeg måtte på en eller annen måte leve videre. Jeg måtte finne min måte å leve videre på. Jeg måtte starte på nytt, med famlende, ustø bein måtte jeg begynne å tråkke opp stier til mitt nye liv. Lære meg å leve med sorgen og tapet av min sønn.
Jeg har etter hvert funnet igjen gleden over livet, selv om savnet og sorgen også har sin plass et sted der bak i underbevisstheten. Det gjør heldigvis ikke fullt så vondt lenger når savnet trenger fram i bevisstheten, jeg har forsonet meg med at jeg nok vil ha dette med meg på et vis, gjennom hele livet.
Min lege har vært en veldig god støttespiller og medmenneske i mitt liv, spesielt i de tunge stundene. Nå som pensjonist hadde jeg plutselig tid til en legesjekk også. Jeg hadde fått et hint fra henne en gang i fjor om at det var lenge siden hun hadde sett meg. Da hadde jeg vært en snartur innom legekontoret for litt sårstell etter et fall, jeg hadde sklidd i noe løs grus, falt og fått et ganske stort skrubbsår. Det var over tre år siden sist jeg var innom for en sjekk. Jeg sa at jeg var i fin form og derfor ikke hadde hatt noen grunn til å oppsøke henne. Da så hun på meg med et smil og sa: «Kjekt å se deg, men ja, hold deg langt unna legen, så blir du aldri syk». Jeg fortalte at jeg var nå blitt pensjonist og kunne ta livet litt mer med ro. Da lo hun, så på meg og sa: «Du med en kropp som er så full av energi, og slik som jeg kjenner deg, er du alltid engasjert i et eller annet. Du vil nok finne nye ting å engasjere deg i. Jeg kan ikke se for meg at du er i ro særlig lenge.» Hun spurte videre om jeg alltid hadde hatt tid og overskudd til å engasjere meg i å hjelpe andre mennesker.
Jeg fortalte at jeg var barn nummer tre i en søskenflokk på fire. Min mor hadde født fire barn på sju år. Vi måtte raskt lære oss å bli selvstendige. Det minnet som min mor fortalte at hun hadde om meg som liten, var at jeg en dag hadde sittet på gulvet og lekt med noe, for så plutselig å reise meg opp og gå over hele stuegulvet uten støtte. Da var jeg rundt ti, elleve måneder, og min mor hadde ikke sett meg gå et eneste steg før, så nå holdt hun pusten, redd for hvordan dette skulle ende. Men fra den dagen gikk jeg støtt, og min mor hadde tenkt at den jenta vet hva hun vil, og kommer nok til å klare seg godt gjennom livet.
Det jeg husker best fra barndommen, er at min mor ga meg stadig nye oppgaver, først huslige oppgaver, men etter hvert oppgaver med mer ansvar. Alltid etterfulgt av disse ordene: «Jeg kan alltid stole på deg, Ragnhild». Selv om min mor sikkert hadde hendene fulle med sine fire barn, husker jeg at hun alltid var parat også til å hjelpe andre.
Som da min mor oppdaget at en jente i nabolaget ikke gikk på skolen, slik som vi andre barna. Hun hadde Downs syndrom, og kommunen hadde ikke skoletilbud til henne. Da fant min mor ut at jeg kunne ta henne med til skolen, og hun kunne være sammen med meg i min klasse. Hun kunne få delta i de litt enklere fagene som gymnastikk, tegning, form og farge, og på skolekjøkkenet. Og slik ble det. Min skolehverdag ble nok litt annerledes fra den dagen, jeg måtte omstille meg og ta ansvar for denne jenta. Nå konkluderte min lege med at jeg nok var født inn i denne hjelperrollen, og at det var en del av min personlighet.
Ja, gjennom hele livet er vi stadig i endring, gang på gang må vi avslutte noe og begynne på nytt. Min siste arbeidsdag var, etter de faste gjøremålene, litt preget av fest, med både kake og mange fagre ord om tilbakelagte arbeidsdager. Det siste jeg sa da jeg gikk ut døren med favnen full av blomster, var at om det ble krise, fikk de heller ringe til meg. Jeg sa det spøkefullt og var nok innstilt på at jeg gikk ut døren for siste gang.
Det gikk omtrent fire måneder før den telefonen kom. Det var min sjef som ringte, og hun valgte nok sine ord med omhu, tror jeg. Hun sa at det gikk mer og mer opp for henne at det på arbeidsplassen hadde oppstått et stort «hull» den dagen jeg sluttet, og at ingen andre enn jeg kunne fylle det hullet. Jeg hadde tatt et stort ansvar for at arbeidsdagene skulle flyte «knirkefritt», og nå var det virkelig krise, og kunne jeg være så snill å bidra til å løse denne krisen. Jeg må jo bare innrømme at jeg ble smigret. Og sannheten var vel den at jeg hadde savnet arbeidsplassen min i disse fire månedene. Jeg hadde savnet både kollegaene og brukerne, jeg hadde savnet å kunne være noe for noen. Som en person så vakkert hadde sagt til meg en gang, etter flere «krisesamtaler»: «Takk for at du har gjort en forskjell i livet mitt». Jeg vil gjerne bidra til å gjøre forskjeller i andres liv, om jeg kan det.
Så da var jeg plutselig tilbake i arbeidslivet igjen, men jeg er også pensjonist når jeg tar meg tid til det. Jeg er blitt spurt, opptil flere ganger, om jeg ikke kan ta en fast stilling, men det vil jeg ikke, jeg vil også være fri til å kunne gjøre andre ting.
Jeg har lenge vært medlem av en internasjonal humanitær organisasjon, som samler inn penger og støtter mange ulike hjelpebehov.. Etter at min sønn døde, har jeg også vært engasjert i LEVE, foreningen for etterlatte etter selvmord. Der har jeg vært fylkesleder i mer enn ti år, i tillegg til at jeg er sorggruppeleder og leder av LEVE-Møteplassen i Ålesund. I fjor fikk jeg også Ålesund kommunes hederspris i Helse og Velferd for arbeidet jeg har gjort innen LEVE her i Ålesund. Det var uventet, og jeg ble både overrasket og veldig stolt. Jeg var heller ikke så tung å be da jeg ble spurt om å sitte i bydelsutvalget i kommunen for et politisk parti. Der har jeg vært med i to perioder. Jeg er også medlem av et samarbeidsutvalg for ulike organisasjoner i kommunen, og i et annet nettverk for frivillige organisasjoner tilknyttet frivillighetssentralen i kommunen. Noen kurs og foredrag holder jeg også når jeg blir spurt om det.
Det er vanskelig å gi slipp på dette som livet mitt har vært fylt med, jeg har alltid vært litt redd for at den dagen skulle komme da ingen har bruk for meg. Men det har liksom vært en tid for alt, en tid for barndom, en tid som ungdom, som voksen, som småbarnsforeldre, som yrkesaktiv og nå som pensjonist. Mange sider er bladd om i livets bok, noen kapitler er avsluttet, og noen nye er påbegynt. Jeg er smertelig klar over at livet som pensjonist er et av de siste kapitlene i livets bok, men før den lukkes helt, skal jeg LEVE. Selv om boken er blitt ganske tykk etter hvert av minner og erfaringer, så håper jeg å kunne tilføye noen sider til. For så lenge Filofaxen min er full, så må jeg jo bare fortsette, nye dager med nye avtaler. Et kapitel avsluttes og et nytt begynner, slik er livet for meg.