Sorgen blir ikke borte, men den blir lettere å leve med når man slutter å jobbe mot den

I starten av 2020, da jeg var 16 år mistet jeg pappa til selvmord.

Alt som var trygt og kjent ble revet bort over natten.

Pappa var en person som alltid stilte opp, en som alltid kom med kloke ord eller hadde en morsom vits på lur.

Han var en jeg virkelig kunne lene meg på, og han var en av mine største støttespillere.

Dagen etter pappas selvmord dro jeg på skolen og så på jobb. Sånn levde jeg i flere måneder før kroppen sa stopp.

Et halvt år senere fikk jeg et stort panikkanfall på fotballbanen.

Fotballen var min og pappas greie, og han var med meg på alt. Så det var naturlig nok den arenaen det ble aller mest tydelig at pappa virkelig manglet i livet mitt.

Første tiden etter pappas selvmord stilte venner opp som aldri før, men etter noen uker gikk alle “videre” med livene sine.

Forståelig nok, fordi det var jo ikke deres liv som hadde stoppet, i tillegg kom corona oppå det hele ikke lenge etterpå.

Jeg tror mange rundt tenker at den første tiden er den såreste, den tiden man trenger at alle er der. Og at sorgen blir lettere og letter med tiden. Men for min del var ikke sorgen så stor i starten. Så når jeg først begynte å kjenne mer og mer på den en stund senere følte jeg litt på at den ikke var så “relevant” lenger. At jeg på en måte hadde mistet min tid å sørge på.

Heldigvis for meg fant jeg Unge LEVE bare en måned senere.

Et fellesskap hvor vi alle forstod sorgen, hvor alt var lov å prate om. Et fellesskap som har betydd så mye for meg de siste årene.

Jeg har lært at det ikke er unormalt at sorgen kan komme senere, lært at det er lov å kjenne ekstra på det, selv flere år etterpå.

Jeg har lært at sorgen ikke har noen tidsfrist.

Jeg har også en veldig god familie jeg vet jeg alltid kan prate med, og over årene har jeg fått venner som gir rom for sorgen uansett tidspunkt. Som til og med på en god måte “pusher meg litt” til å kjenne på deg, når jeg prøver å tulle det bort.

Sorgen bærer jeg fortsatt med meg, og den er nok langt fra bearbeidet. Jeg har jo tross alt dyttet den bort i så mange år, men jeg har begynt å la meg kjenne mer på den.

Og gjennom fellesskapet i Unge LEVE og de trygge støttespillerne jeg nå har rundt meg kjennes det ikke like skummelt lenger.

Jeg har møtt mennesker som deler samme erfaringer som meg. Mennesker som har lært meg at sorg ikke er farlig, og mennesker som har gitt rom for sorgen jeg dyttet bort.

I april klarte jeg til og med for første gang på år og gå smått ut på en fotballbane igjen. Spille noen kamper og faktisk kose meg.

Og smått lærer jeg meg å bygge min egen hverdag igjen.

For noe jeg har skjønt siste årene er at man ikke kan jobbe mot sorgen, ikke forvente at den skal bli borte eller bare gå over.