Til Pappa, den fineste pappaen min.

Men mørket ble for tungt for deg å bære og nå sitter vi igjen med biter og deler av det. Savnet kan ikke beskrives og ord blir fattige. Allikevel så prøver jeg å sette ord på følelsene, tankene som raser forbi og på alle minnene.  Jeg får det ikke alltid til og som oftest kommer det bare tårer. Selv nå, snart fem år senere.

Du er alltid med meg. Hver eneste dag. Men hvert år rundt september begynner ting å bli vanskelig. Jeg gråter lettere, blir fortere frustrert og irritert, føler på savn og ensomhet. Kroppen gir beskjed at 30. oktober nærmer seg. Alt bygger seg opp til den dagen. Jeg både gleder meg og gruer meg til den er forbi. For etter den så kommer julen. Julen er ekstra vanskelig. Det er den nok for mange, særlig for de som har mistet noen nære.

Det er mye som har skjedd siden du dro. Det aller største er at du har blitt morfar. Du hadde mange ganger nevnt hvor fint det hadde vært å bli morfar. Og nå er du faktisk det. Og selv om å bli mamma er det beste som noen gang har hendt meg, så er det allikevel litt trist.

For det er jo nettopp slik at de fine tingene som skjer i livet, særlig de skikkelig store tingene, de blir liksom litt triste i tillegg til fine, fordi du ikke er her. Alt du går glipp av og alt jeg vil dele med deg. Du hadde vært en skikkelig god morfar, det er jeg sikker på.