Vår alles kjæreste pappa og bonuspappa

Selvmordet kom som et lyn fra klar himmel – det var ingen tegn til at vår kjære pappa/bonuspappa hadde det så vondt.

Vi håper at vi ved å være åpne og dele vår historie, spesielt kan være til hjelp for unge som har opplevd det samme, slik at de ikke skal føle seg så alene

Vi håper også at vi kan bidra til at et livsviktig tema blir snakket mer om.

Tommy, som var så glad i selve livet, som var så glad i omgivelsene sine, som var så glad i å ta i et tak, som var så glad i å gi, fremfor å få, og ikke minst, som var så glad i alle rundt seg. Han som alltid ønsket velkommen hjem, med et høgrøsta «hallo» og en god og varm klem. Han som så alle rundt seg og fikk alle til å føle seg som en del av fellesskapet. Han som fortalte vitser og historier, på sin særegne måte – som bare han kunne. Han som fikk alle til å le, med sine vittige kommentarer og gode humor. Han som lærte dem rundt seg om livet, om hva man burde og hva man ikke burde gjøre.

Han som kunne alt, om alt og ingenting

Han som ga så mye kjærlighet og omsorg til alle rundt seg, som vi aldri vil glemme. Han som etterlater seg et enormt tomrom i livet vært. Å miste alt dette gjør at livet aldri blir det samme uten ham. Han etterlater seg et tomrom ingen kan fylle.

Det finnes ikke ord som kan beskrive hvordan det er å miste en pappa i selvmord. Vi har kjent på mye sinne, skuffelse og frustrasjon.

Hvordan kunne den viktigste personen i livene våre utsette oss for noe så vondt og traumatisk?

Det som gjør alt vanskeligere, er at alle har sin egen sorg. Samspillet i familien endrer seg. Vi kjenner på mye ansvar for å ta vare på hverandre. Vi bærer ikke bare vår egen sorg – men hverandres sorg også. Når jeg tenker på det i ettertid, går det opp for meg hvor ille det er, hvor voldsomt engstelig og redd man blir for dem som står deg nær etter et selvmord.

Personer rundt oss har tatt forskjellige roller. Det har vi både gode og vonde erfaringer med. Personer som man tidligere ikke hadde sett for seg som nære, overrasker deg med sin tilstedeværelse og empati. Men så er det personer som du tenkte var nære, som overrasker deg med skuffelse fordi de forsvinner når man trenger det som mest.

Å sørge gjør at vi lever i «slow-motion», samtidig som verden går på høygir forbi oss

Vi er så fanget i vårt eget hode, men samfunnet forventer noe av oss. Samfunnet bryr seg ikke om vi er opptatt, utslitte eller bare prøver å holde hodet over vann. Sorgen kommer i bølger – enkelte dager føles det som at vi drukner i sorg.

Alt vi noen gang kunne ønske oss er at vår aller kjæreste pappa og bonuspappa heller hadde valgt å fortsette. At han kunne få være med videre og oppleve livet sammen med oss sånn vi alltid hadde tenkt han skulle.