Håp

Skrevet av: Iina Alho

Jeg tror at for at forandring skal være mulig, må vi ha håp. Håpet lar seg ikke tvinge fram. Men forunderlig nok har det en evne til å presse seg fram selv. Midt i mørket finnes også lyset.

Publisert: 03. november 2018

Foto av Dominik Inmann/Unsplash

Håp.
Det er noe udefinerbart over håp. Vårt forhold til dette ordet preges av hvilke erfaringer vi har gjort i livet, og derfor har ikke håp nøyaktig den samme betydningen for oss alle. For meg er det egne erfaringer som er årsaken til at håpet mitt er sterkt knyttet til det å ha tro og tillit til at endring er mulig.

Håp.
Et lite ord med et stort innhold. Jeg tror ikke jeg hadde reflektert så mye over hvilken betydning håp hadde i mitt liv, før familien min ble hardt rammet en vinterdag for seksten år siden. Da mistet jeg min kjære mann og ble alene med våre fire barn, ett i barnehagealder, to på barneskolen, ett på ungdomsskolen. Barna mistet sin omsorgsfulle og engasjerte pappa da han plutselig tok livet sitt.

I flere år etterpå følte jeg at livet var et umulig prosjekt og aleneansvaret for en kriserammet ungeflokk så altfor krevende – mens jeg selv også befant meg i en stor krise. Ja, alt føltes uoverkommelig vanskelig og håpløst. Rundt meg hadde jeg heldigvis mennesker som standhaftig fortsatte å snakke til meg og med meg om håpet, til tross for mine protester. Innerst inne visste jeg hvor viktig det var at de gjorde det, selv om jeg samtidig lot meg provosere av at de nærmest skjødesløst strødde dette ordet håp om seg. Det var liksom noe veldig lettvint over det hele, syntes jeg, å trekke fram trumfkortet håp når det burde ha vært åpenbart for alle at livet mitt var fullstendig knust.

Istedenfor å finne trøst i setninger om håp tok jeg det som ble sagt som en slags kamuflert kritikk. Jeg følte at de kritiserte meg for min manglende evne til å legge ting bak meg og min manglende interesse for å se framover. Jeg ante en oppgitthet over at jeg ikke klarte å akseptere livet slik det var. I dag ser jeg hvor tungt det må ha vært å prøve å formidle håp til en som ikke var i stand til å forholde seg til det selv.

Vi har alle våre personlige måter å møte vanskelige livssituasjoner på. Midt i fortvilelse, er det mange som klarer å ha håpet som et slags halmstrå å klamre seg til. Andre blir overveldet av den totale håpløsheten. Jeg hørte uten tvil blant de sistnevnte. Den eneste måten jeg kunne håndtere alt det vanskelige og smertefulle, var ved å gå igjennom en møysommelig prosess der ting måtte komme i riktig rekkefølge. I min rekkefølge. Jeg måtte legge et puslespill der bitene måtte finne sine rette plasser til rett tid, før jeg kunne ta fram nye biter og prøve å finne en plass for også dem.

Det skulle gå godt over ti år etter min manns selvmord før jeg selv klarte å snakke om håpet og ikke bare høre på hva andre hadde å si om det. Jeg måtte se og erfare selv at håpet faktisk hadde vært til stede også i mine mørkeste stunder. Og slik klarte jeg etter hvert å se små glimt av det. Ikke andres, men mitt eget håp.
Til å begynne med gjorde ikke håpet mye vesen av seg, så det tok litt tid før jeg oppdaget det. Nesten ubemerket kom det til meg. Av og til som en svak lysstrime. Noen ganger som en kraftigere stråle.

Og noen ganger måtte jeg tvinge meg selv til å lete for å se det. Det var ikke lett, men nå visste jeg at de små tegnene på håp fantes, bare jeg klarte å få øye på dem.
Slik oppdaget jeg at håpet lå i det helt basale; i at jeg pustet. Jeg var fortsatt i live.
Håpet lå i det å våkne opp til en ny dag og å se at morgenlyset fylte rommet.
Det var som om sansene mine åpnet seg igjen, etter å ha vært avstengt i flere år.

Jeg kan fortsatt huske følelsen da jeg en vårdag mange år etter at jeg mistet mannen min gjenoppdaget den yre fuglesangen, så at asfalten var våt, at snøen og isen smeltet etter en lang vinter. Fornemmelsen av vår ble til fornemmelsen av håp. Jeg forsto at håpet fantes nettopp i at jeg levde og derfor kunne oppleve alt dette. Håpet lå i at jeg hadde overlevd mange krevende år i dyp fortvilelse.

Og håpet lå i barna mine, i at de vokste opp og klarte seg bra, til tross for det traumatiske tapet de hadde opplevd. I dem så jeg det som var så smertefullt og vanskelig: at livet faktisk hadde gått videre og ville fortsette med å gjøre det. I dag ser jeg det samme håpet i mine barnebarn.

Mitt håp er også knyttet til den kristne troen.

Og dette, å våge å tro på håpet, ble helt avgjørende for at jeg kunne klare å legge ting bak meg. Ikke glemme; det kommer jeg selvsagt aldri til å gjøre. Men ved å finne håpet fant jeg også måter å avslutte vanskelige prosesser på.

Lenge føltes det helt umulig å kunne akseptere at dette totalt absurde nå var blitt en del av min og familiens historie. Men litt etter litt klarte jeg å avslutte den vedvarende vandringen rundt de samme spørsmålene, jeg kunne avslutte letingen etter svarene, og jeg kunne akseptere at det er mye rundt hans død jeg aldri kommer til å forstå.
Nå kan jeg si det jeg trodde jeg aldri kom til å si: Jeg har forsonet meg med det som skjedde. At jeg samtidig fortsatt synes at det er noe uvirkelig over det hele, er en del av denne forsoningen.

Disse erkjennelsene har vært og er helt nødvendige på min vei videre.

Jeg tror at for at forandring skal være mulig, må vi ha håp. Og det er kanskje også slik at det er først når vi opplever noe virkelig utfordrende, at vi er i stand til å se hvor livsviktig det å bære på et håp er – og hvor vanskelig livet blir når håpløsheten tar overhånd. Kort sagt er det håpet som kan ta oss framover, mens håpløsheten ikke tar oss noen steder.

Livet er ikke svart-hvitt. Vi befinner oss ikke bare i mørket, eller bare i lyset. Livet består av begge deler. Håpet lar seg ikke tvinge fram. Men forunderlig nok har det en evne til å presse seg fram selv. Midt i mørket finnes også lyset. Gang på gang har jeg opplevd dette, å bli truffet av håpets lysstrimer når jeg minst har ventet det.

Tilværelsen min har fortsatt sine utfordringer. Men nå tør jeg stole på at håpet ikke forsvinner, selv om livet tidvis kan være veldig strevsomt. Og i slike perioder, når håpløsheten prøver å ta over, trenger jeg fortsatt noen som kan holde håpet oppe for meg. Helt til jeg klarer å holde det i min egen hånd igjen – uten å være redd for å knuse det.

Den amerikanske poeten Emily Dickinson skrev i 1862 et vakkert dikt om håp – «Hope» is the thing with feathers. Hennes kloke og gode ord gjelder fortsatt.

Halldis Moren Vesaas har oversatt diktet til norsk:

«Von» er ein ting med fjører
som slår i hjartet ned
og syng ein tone utan ord
og trutt held fram med det.

I stride stormen syng han best.
Gjennom den kalde vind
tonar hans vesle, varme song
inn i så mangt eit sinn.

Eg hørte han på ville hav
og på den frosne veg.
Men aldri i den ytste nød
tagg han eit korn frå meg.