LEVE bidrar til nasjonal strategi for selvmordsforebygging
Etableringen av et nasjonalt og pemanent register for selvmord i helsetjenesten kan bli et viktig skritt mot økt kunnskap, bedre pasientsikkerhet og mer målrettet forebygging.
Publisert: 31. oktober 2025
LEVE har gått sammen med Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, og flere organisasjoner for å be Helse- og omsorgsdepartementet om å opprette et varig nasjonalt register for selvmord i helse- og omsorgssektoren. Formålet er å samle inn systematisk data om selvmord for å analysere omstendigheter og kjennetegn, og dermed utvikle bedre forebyggende tiltak. Registeret vil først dekke psykisk helsevern og rusbehandling, men har potensial til å utvides til hele helsetjenesten, inkludert somatisk behandling og kommunehelsetjenester.
Bakgrunnen for initiativet er tydelig: Vi vet at mennesker som har vært i kontakt med psykisk helsevern og rusbehandling, har en betydelig høyere risiko for selvmord enn befolkningen ellers. For å kunne forstå hvorfor – og hvordan liv kan reddes – trengs mer systematisk kunnskap. Et nasjonalt register vil gi et helhetlig bilde av omstendighetene rundt hvert dødsfall, og bidra til læring og forbedring på tvers av tjenestene.
Formålet er å samle og analysere data om selvmord blant pasienter som har vært i behandling eller hatt kontakt med psykisk helsevern eller rusbehandling det siste året. Informasjonen vil gi økt innsikt i risikofaktorer, behandlingsforløp og mulige forbedringspunkter i tjenestene. Dette kan danne grunnlag for målrettede tiltak, økt pasientsikkerhet og bedre forebygging.
En løpende oversikt og innsikt på dette området vil gi økt kunnskap, noe som kan bidra til å identifisere mulige selvmordsforebyggende tiltak og områder for kvalitetsforbedring på systemnivå. Dette vil føre til at det kan gis nasjonale anbefalinger og veiledning om selvmordsforebygging til helsetjenesten, forvaltningen og befolkningen. Et nasjonalt register vil også gjøre det mulig å undersøke effekten av ulike tiltak, for eksempel i nasjonale faglige retningslinjer, som er eller vil bli satt i gang.
I 2024 tok 739 mennesker sitt liv i Norge. Konsekvensene for familie, venner og kollegaer kan være alvorlige. Selvmord oppleves som en svært traumatisk hendelse av de som står igjen, mange opplever komplisert sorg, skyldfølelse, skam og psykiske helseplager som kan vedvare over tid. Tapet kan føre til endringer i familiedynamikk, svekkede sosiale relasjoner og redusert livskvalitet.
I tillegg kan stigma og tabuer knyttet til selvmord gjøre det vanskelig å søke hjelp og bearbeide opplevelsen. Forebygging av selvmord har derfor et stort potensial, både innen helsetjenestene og i samfunnet for øvrig. For å kunne identifisere og etablere forebyggende tiltak, trengs bedre forekomsttall, mer forskning og økt kompetanse om selvmordsforebygging.
For mange etterlatte blir spørsmålene stående igjen: Kunne dette vært forhindret? Var hjelpen god nok?
Et nasjonalt register vil bidra til å finne svarene – ikke for å plassere skyld, men for å lære og forbedre systemene. Konsekvensene av selvmord er store – både for enkeltmennesker, familier og samfunnet som helhet. Bedre kunnskap kan bidra til færre tap av liv og mindre lidelse for de som blir igjen.
Som organisasjon for etterlatte og berørte ved selvmord vil LEVE sikre at de etterlattes perspektiver og erfaringer blir hørt i dette arbeidet. Vi tror at kunnskap og åpenhet er nøkkelen til å redde liv – og til å hindre at flere familier må oppleve det uerstattelige tapet et selvmord fører med seg.
Flere aktuelle saker:
Hva kan media og kunst si om selvmord, og hvordan?
RVTS og LEVE inviterer til panelsamtale og utdeling av Papagenoprisen.
Når media, kunst og kultur berører selvmord, hvilken åpenhet hjelper, og hva kan skade?
RVTS og LEVE inviterer til en kveld om formidlingsansvar og livreddende historier. Kvelden markerer den første utdelingen av Papagenoprisen, en ny nasjonal medie- og formidlingspris som løfter fram journalistikk, medieproduksjoner og kunst- og kulturuttrykk som gir håp og styrker trygge samtaler om selvmord.
Program
17.30:
Dørene åpner
18.00:
Velkomst
- Papageno-arien fra Tryllefløyten, ved operastudenter
- Faglig introduksjon: Papageno- og Werther-effekten, ved Fredrik Walby, Nasjonalt senter om selvmordsforskning og -forebygging
- Musikalsk innslag ved Lars Lillo-Stenberg
18.45:
Panelsamtale: Hva kan media og kunst si om selvmord, og hvordan?
Reidun Kjelling Nybø (moderator), Linn-Jeanethe Kyed, Annemarte Moland, Ingebrigt Røen og Ingeborg Senneset
19.25:
Trenger vi en Vær Varsom-plakat for kunst og formidling?
Katrine Dambo (LEVE) og Julie Andreassen (RVTS)
19.30:
Prisutdeling
- Juryens begrunnelse
- Presentasjon av prisen og kunstverket, ved Maud Angelica Behn
- Prisutdeling
19.55-20.00:
Avslutning
Disse møter du:
Linn-Jeanethe Kyed, skaper og manusforfatter av blant annet tv-suksessen «Rådebank».
Ingeborg Senneset, frilansjournalist, forfatter og foredragsholder
Annemarte Moland, journalist i Aftenposten. Vinner av European Press Prize og SKUP-diplom for prosjektet Trigger Warning
Ingebrigt Røen, tidligere leder for Kirkens SOS i Trøndelag, mangeårig sykehusprest ved St.Olav
Reidun Kjelling Nybø, generalsekretær i Norsk redaktørforening
Fredrik Walby, forsker, psykologspesialist og nestleder, Nasjonalt senter om selvmordsforskning og –forebygging
Maud Angelica Behn, kunstner og forfatter
Lars Lillo-Stenberg, norsk sanger, gitarist og låtskriver. Han er særlig kjent som frontfigur og vokalist i rockegruppen deLillos
Hva skjer med ungdom som har vært i en alvorlig livskrise – når det har gått ti, tolv eller femten år?
Iselin Solerød Dibaj har viet forskningen sin til nettopp dette spørsmålet. Hun er psykolog og postdoktor ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo, og har gjennom flere år forsket på ungdom som har hatt selvskading, selvmordsforsøk eller selvmordstanker.
Nå tildeles hun Olaf-prisen 2026 for sitt arbeid.
Fagutvalget bak prisen beskriver Dibajs forskning som et langvarig og målrettet arbeid som dokumenterer en fremragende og varig innsats for forebygging av selvmord blant barn og unge i Norge.
Hun fulgte ungdommene inn i voksenlivet
I doktorgradsarbeidet fulgte Dibaj opp ungdommer som hadde fått behandling for villet egenskade. Mange år senere intervjuet hun dem på nytt som voksne – i gjennomsnitt tolv år etter behandlingen.
Det ga kunnskap om et spørsmål vi trenger svar på: Hvordan går det egentlig på lang sikt?
Studien er den første langtidsstudien av denne gruppen. Og resultatene bærer med seg et viktig budskap:
Det er god grunn til håp.
Bak forskning, statistikk og risikovurderinger finnes unge mennesker med et helt liv foran seg. Kunnskap om hvordan det går med dem over tid, gjør oss bedre rustet til å forstå hva som hjelper – og hvordan hjelpen kan bli enda bedre.
Kunnskap som kan gjøre en forskjell
Villet egenskade blant ungdom er alvorlig. Det er en sterk risikofaktor for senere selvmordsforsøk og kan være forbundet med psykiske plager og redusert deltakelse i samfunnet i voksen alder.
For mange handler villet egenskade om å mangle andre måter å håndtere vanskelige følelser på. Problemene er ofte sammensatte, og mange har behov for spesialisert behandling.
Dibajs forskning handler derfor ikke bare om om behandling virker.
Hun undersøker også hvorfor og hvordan den virker, og hvilken betydning behandlingen kan ha for ungdom og unge voksne – både på kort og lang sikt.
Ved å forstå hvordan vi kan komme tidligere inn og hjelpe ungdom med å finne bedre måter å regulere følelser på, kan forskningen bidra til at flere får bedre hjelp.
Fra forskning til bedre hjelp
Det er nettopp koblingen mellom forskning og praksis fagutvalget trekker frem i begrunnelsen for årets Olaf-pris.
Dibajs arbeid har gitt et betydelig bidrag til forskningsfeltet, men også til fagutvikling, behandlingstilbud og tjenestenes arbeid med å etablere og videreføre en kunnskapsbasert praksis for unge i selvmordsfare.
Forskningen gir et bedre grunnlag for å forstå hvordan behandling virker over tid – og hvilke tiltak som kan være mest effektive og tilpasset den enkelte.
Det er kunnskap som kan få betydning langt utenfor forskningsmiljøene.
For når vi vet mer om hva som hjelper, kan vi også hjelpe bedre.
En særlig treffende prisvinner
Fagutvalget for Olaf-prisen var tydelig i sin vurdering. De habile medlemmene ga nominasjonen toppkarakter og mener Dibajs arbeid treffer statuttene for Olaf-prisen på en særlig god måte.
Olaf-prisen skal løfte frem fremragende arbeid innen selvmordsforebygging blant barn og unge.
I 2026 går prisen til Iselin Solerød Dibaj.
Forskningen hennes gir oss mer enn kunnskap om det som har vært.
Den gir oss kunnskap om det som kan bli.
At behandling kan virke. At livet kan forandre seg. Og at det finnes god grunn til håp.
Gratulerer med Olaf-prisen 2026, Iselin Solerød Dibaj!
Takketale – Iselin Solerød Dibaj:
Først vil jeg si en stor og hjertelig takk til LEVE. Den innsatsen dere gjør for å skape rom for åpenhet, støtte og håp, er uvurderlig. Å motta Olaf-prisen fra akkurat dere, som står så nær tematikken, betyr veldig mye.
Å forebygge selvmord er komplekst, og samtidig en av samfunnets aller viktigste oppgaver. For å kunne hjelpe bedre trenger vi kunnskap om hva som faktisk virker – og det er det forskningen forsøker å bidra med. Prosjektet jeg har jobbet med, handler om hvordan tidlig behandling kan hjelpe unge som strever med selvmordstanker og villet egenskade, og om hvordan det går med dem videre i livet.
Å skade seg selv med vilje er en av de største risikofaktorene for senere selvmordsforsøk, og handler ofte om å mangle andre måter å håndtere sterke følelser på. Tidligere faser av studien viste at DBT – dialektisk atferdsterapi – var mer effektiv enn ordinær behandling for denne gruppen. Det førte til at det ble etablert DBT-team over hele landet – Norge er faktisk blant de beste i verden på dekning av denne behandlingen. Men vi visste lenge ikke hvordan det gikk med ungdommene på lang sikt.
Nå vet vi at det er god grunn til håp om man får tidlig behandling. Det vi ser, er at mange slutter med villet egenskade, får færre selvmordstanker, og at det går bra med de fleste på sikt. Det gir god grunn til håp.
Jeg er lei meg for at jeg ikke kan være til stede sammen med dere i dag. Jeg er nå i New York, ved Columbia University, for å fordype meg i selvmordsforebyggende forskning, med et sterkt ønske om å ta med meg det jeg lærer tilbake til Norge og fortsette arbeidet med dette temaet.
Tusen takk til juryen for at dere med denne prisen skaper oppmerksomhet rundt feltet. En stor takk også til NSSF, og særlig Lars Mehlum, som både har vært prosjektleder og mentor, til Anita Tørmoen, Egil Haga og resten av teamet, og til terapeutene i studien som har stått i det kliniske arbeidet tett på ungdommene. Den største takken går likevel til deltagerne i studien. Til dere som valgte å dele tid, erfaringer og sårbarhet med oss: Uten dere hadde vi ikke hatt mulighet til å utvikle denne kunnskapen. Dere har bidratt med noe som kan komme mange andre til gode.
Når vi forstår mer av hva som fungerer, kan vi hjelpe flere. Å snakke om selvmord er vanskelig, og å forske på selvmord er komplisert, og å forske på behandling er krevende. Likevel: At noe er vanskelig eller komplisert, er ikke et argument for å la være – tvert imot.
Foto: Bjørn Lecomte / NSSF / UiO
Når en konge dør - og en hel nasjon sørger
Mange mennesker kjenner på en stor sorg etter kongens bortgang, noe som er naturlig. Kong Harald har vært en trygg del av Norge gjennom hele livet vårt, så mange av oss føler vi har et personlig forhold til han. Han representerte blant annet trygghet, kontinuitet og fellesskap. For mange kjennes det uvirkelig at denne epoken er over, og mange kjenner på en sorg. Mange mennesker er triste, uten helt å forstå hvorfor.
Når noen dør, kan sorgen du har kjent på fra før, bli aktivert igjen, og man kan kjenne på mange forskjellige følelser, noen kan være trist, kjenne på savn, bli stille eller kanskje ikke kjenne på så mye akkurat nå. Noen kjenner på sterke følelser, andre kjenner seg nummen. Alt dette er helt normalt og greit.
I LEVE vet vi at sorg kan bli ekstra sterkt og tydelig når samfunnet rundt oss sørger. Når gatene rundt oss fylles av blomster, flaggene senkes og mediene minner oss på at et liv er over, noe som kan vekke egne minner og egen sorg sterkt til live igjen. For mennesker som allerede bærer på et tap, kan slike dager være ekstra krevende. Derfor vil vi i LEVE at vi minner hverandre på å se hverandre, spørre hvordan det går, være nær, tåle å stå i stillheten, og gi rom for at sorgen kan se forskjellig ut. I en tid som denne, trenger vi ikke alltid de store ordene, noen ganger er det nok å si; jeg er her, du trenger ikke stå alene i dette❤️
Fra alle oss i LEVE sender vi varme tanker til alle i dag som kjenner på sorg, savn eller minner om noen de har mistet.
Skrevet av Britt Bustnes, LEVE
LEVE har gått sammen med Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, og flere organisasjoner for å be Helse- og omsorgsdepartementet om å opprette et varig nasjonalt register for selvmord i helse- og omsorgssektoren. Formålet er å samle inn systematisk data om selvmord for å analysere omstendigheter og kjennetegn, og dermed utvikle bedre forebyggende tiltak. Registeret vil først dekke psykisk helsevern og rusbehandling, men har potensial til å utvides til hele helsetjenesten, inkludert somatisk behandling og kommunehelsetjenester.
Bakgrunnen for initiativet er tydelig: Vi vet at mennesker som har vært i kontakt med psykisk helsevern og rusbehandling, har en betydelig høyere risiko for selvmord enn befolkningen ellers. For å kunne forstå hvorfor – og hvordan liv kan reddes – trengs mer systematisk kunnskap. Et nasjonalt register vil gi et helhetlig bilde av omstendighetene rundt hvert dødsfall, og bidra til læring og forbedring på tvers av tjenestene.
Formålet er å samle og analysere data om selvmord blant pasienter som har vært i behandling eller hatt kontakt med psykisk helsevern eller rusbehandling det siste året. Informasjonen vil gi økt innsikt i risikofaktorer, behandlingsforløp og mulige forbedringspunkter i tjenestene. Dette kan danne grunnlag for målrettede tiltak, økt pasientsikkerhet og bedre forebygging.
En løpende oversikt og innsikt på dette området vil gi økt kunnskap, noe som kan bidra til å identifisere mulige selvmordsforebyggende tiltak og områder for kvalitetsforbedring på systemnivå. Dette vil føre til at det kan gis nasjonale anbefalinger og veiledning om selvmordsforebygging til helsetjenesten, forvaltningen og befolkningen. Et nasjonalt register vil også gjøre det mulig å undersøke effekten av ulike tiltak, for eksempel i nasjonale faglige retningslinjer, som er eller vil bli satt i gang.
I 2024 tok 739 mennesker sitt liv i Norge. Konsekvensene for familie, venner og kollegaer kan være alvorlige. Selvmord oppleves som en svært traumatisk hendelse av de som står igjen, mange opplever komplisert sorg, skyldfølelse, skam og psykiske helseplager som kan vedvare over tid. Tapet kan føre til endringer i familiedynamikk, svekkede sosiale relasjoner og redusert livskvalitet.
I tillegg kan stigma og tabuer knyttet til selvmord gjøre det vanskelig å søke hjelp og bearbeide opplevelsen. Forebygging av selvmord har derfor et stort potensial, både innen helsetjenestene og i samfunnet for øvrig. For å kunne identifisere og etablere forebyggende tiltak, trengs bedre forekomsttall, mer forskning og økt kompetanse om selvmordsforebygging.
For mange etterlatte blir spørsmålene stående igjen: Kunne dette vært forhindret? Var hjelpen god nok?
Et nasjonalt register vil bidra til å finne svarene – ikke for å plassere skyld, men for å lære og forbedre systemene. Konsekvensene av selvmord er store – både for enkeltmennesker, familier og samfunnet som helhet. Bedre kunnskap kan bidra til færre tap av liv og mindre lidelse for de som blir igjen.
Som organisasjon for etterlatte og berørte ved selvmord vil LEVE sikre at de etterlattes perspektiver og erfaringer blir hørt i dette arbeidet. Vi tror at kunnskap og åpenhet er nøkkelen til å redde liv – og til å hindre at flere familier må oppleve det uerstattelige tapet et selvmord fører med seg.
Flere aktuelle saker:
Hva kan media og kunst si om selvmord, og hvordan?
RVTS og LEVE inviterer til panelsamtale og utdeling av Papagenoprisen.
Når media, kunst og kultur berører selvmord, hvilken åpenhet hjelper, og hva kan skade?
RVTS og LEVE inviterer til en kveld om formidlingsansvar og livreddende historier. Kvelden markerer den første utdelingen av Papagenoprisen, en ny nasjonal medie- og formidlingspris som løfter fram journalistikk, medieproduksjoner og kunst- og kulturuttrykk som gir håp og styrker trygge samtaler om selvmord.
Program
17.30:
Dørene åpner
18.00:
Velkomst
- Papageno-arien fra Tryllefløyten, ved operastudenter
- Faglig introduksjon: Papageno- og Werther-effekten, ved Fredrik Walby, Nasjonalt senter om selvmordsforskning og -forebygging
- Musikalsk innslag ved Lars Lillo-Stenberg
18.45:
Panelsamtale: Hva kan media og kunst si om selvmord, og hvordan?
Reidun Kjelling Nybø (moderator), Linn-Jeanethe Kyed, Annemarte Moland, Ingebrigt Røen og Ingeborg Senneset
19.25:
Trenger vi en Vær Varsom-plakat for kunst og formidling?
Katrine Dambo (LEVE) og Julie Andreassen (RVTS)
19.30:
Prisutdeling
- Juryens begrunnelse
- Presentasjon av prisen og kunstverket, ved Maud Angelica Behn
- Prisutdeling
19.55-20.00:
Avslutning
Disse møter du:
Linn-Jeanethe Kyed, skaper og manusforfatter av blant annet tv-suksessen «Rådebank».
Ingeborg Senneset, frilansjournalist, forfatter og foredragsholder
Annemarte Moland, journalist i Aftenposten. Vinner av European Press Prize og SKUP-diplom for prosjektet Trigger Warning
Ingebrigt Røen, tidligere leder for Kirkens SOS i Trøndelag, mangeårig sykehusprest ved St.Olav
Reidun Kjelling Nybø, generalsekretær i Norsk redaktørforening
Fredrik Walby, forsker, psykologspesialist og nestleder, Nasjonalt senter om selvmordsforskning og –forebygging
Maud Angelica Behn, kunstner og forfatter
Lars Lillo-Stenberg, norsk sanger, gitarist og låtskriver. Han er særlig kjent som frontfigur og vokalist i rockegruppen deLillos
Hva skjer med ungdom som har vært i en alvorlig livskrise – når det har gått ti, tolv eller femten år?
Iselin Solerød Dibaj har viet forskningen sin til nettopp dette spørsmålet. Hun er psykolog og postdoktor ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo, og har gjennom flere år forsket på ungdom som har hatt selvskading, selvmordsforsøk eller selvmordstanker.
Nå tildeles hun Olaf-prisen 2026 for sitt arbeid.
Fagutvalget bak prisen beskriver Dibajs forskning som et langvarig og målrettet arbeid som dokumenterer en fremragende og varig innsats for forebygging av selvmord blant barn og unge i Norge.
Hun fulgte ungdommene inn i voksenlivet
I doktorgradsarbeidet fulgte Dibaj opp ungdommer som hadde fått behandling for villet egenskade. Mange år senere intervjuet hun dem på nytt som voksne – i gjennomsnitt tolv år etter behandlingen.
Det ga kunnskap om et spørsmål vi trenger svar på: Hvordan går det egentlig på lang sikt?
Studien er den første langtidsstudien av denne gruppen. Og resultatene bærer med seg et viktig budskap:
Det er god grunn til håp.
Bak forskning, statistikk og risikovurderinger finnes unge mennesker med et helt liv foran seg. Kunnskap om hvordan det går med dem over tid, gjør oss bedre rustet til å forstå hva som hjelper – og hvordan hjelpen kan bli enda bedre.
Kunnskap som kan gjøre en forskjell
Villet egenskade blant ungdom er alvorlig. Det er en sterk risikofaktor for senere selvmordsforsøk og kan være forbundet med psykiske plager og redusert deltakelse i samfunnet i voksen alder.
For mange handler villet egenskade om å mangle andre måter å håndtere vanskelige følelser på. Problemene er ofte sammensatte, og mange har behov for spesialisert behandling.
Dibajs forskning handler derfor ikke bare om om behandling virker.
Hun undersøker også hvorfor og hvordan den virker, og hvilken betydning behandlingen kan ha for ungdom og unge voksne – både på kort og lang sikt.
Ved å forstå hvordan vi kan komme tidligere inn og hjelpe ungdom med å finne bedre måter å regulere følelser på, kan forskningen bidra til at flere får bedre hjelp.
Fra forskning til bedre hjelp
Det er nettopp koblingen mellom forskning og praksis fagutvalget trekker frem i begrunnelsen for årets Olaf-pris.
Dibajs arbeid har gitt et betydelig bidrag til forskningsfeltet, men også til fagutvikling, behandlingstilbud og tjenestenes arbeid med å etablere og videreføre en kunnskapsbasert praksis for unge i selvmordsfare.
Forskningen gir et bedre grunnlag for å forstå hvordan behandling virker over tid – og hvilke tiltak som kan være mest effektive og tilpasset den enkelte.
Det er kunnskap som kan få betydning langt utenfor forskningsmiljøene.
For når vi vet mer om hva som hjelper, kan vi også hjelpe bedre.
En særlig treffende prisvinner
Fagutvalget for Olaf-prisen var tydelig i sin vurdering. De habile medlemmene ga nominasjonen toppkarakter og mener Dibajs arbeid treffer statuttene for Olaf-prisen på en særlig god måte.
Olaf-prisen skal løfte frem fremragende arbeid innen selvmordsforebygging blant barn og unge.
I 2026 går prisen til Iselin Solerød Dibaj.
Forskningen hennes gir oss mer enn kunnskap om det som har vært.
Den gir oss kunnskap om det som kan bli.
At behandling kan virke. At livet kan forandre seg. Og at det finnes god grunn til håp.
Gratulerer med Olaf-prisen 2026, Iselin Solerød Dibaj!
Takketale – Iselin Solerød Dibaj:
Først vil jeg si en stor og hjertelig takk til LEVE. Den innsatsen dere gjør for å skape rom for åpenhet, støtte og håp, er uvurderlig. Å motta Olaf-prisen fra akkurat dere, som står så nær tematikken, betyr veldig mye.
Å forebygge selvmord er komplekst, og samtidig en av samfunnets aller viktigste oppgaver. For å kunne hjelpe bedre trenger vi kunnskap om hva som faktisk virker – og det er det forskningen forsøker å bidra med. Prosjektet jeg har jobbet med, handler om hvordan tidlig behandling kan hjelpe unge som strever med selvmordstanker og villet egenskade, og om hvordan det går med dem videre i livet.
Å skade seg selv med vilje er en av de største risikofaktorene for senere selvmordsforsøk, og handler ofte om å mangle andre måter å håndtere sterke følelser på. Tidligere faser av studien viste at DBT – dialektisk atferdsterapi – var mer effektiv enn ordinær behandling for denne gruppen. Det førte til at det ble etablert DBT-team over hele landet – Norge er faktisk blant de beste i verden på dekning av denne behandlingen. Men vi visste lenge ikke hvordan det gikk med ungdommene på lang sikt.
Nå vet vi at det er god grunn til håp om man får tidlig behandling. Det vi ser, er at mange slutter med villet egenskade, får færre selvmordstanker, og at det går bra med de fleste på sikt. Det gir god grunn til håp.
Jeg er lei meg for at jeg ikke kan være til stede sammen med dere i dag. Jeg er nå i New York, ved Columbia University, for å fordype meg i selvmordsforebyggende forskning, med et sterkt ønske om å ta med meg det jeg lærer tilbake til Norge og fortsette arbeidet med dette temaet.
Tusen takk til juryen for at dere med denne prisen skaper oppmerksomhet rundt feltet. En stor takk også til NSSF, og særlig Lars Mehlum, som både har vært prosjektleder og mentor, til Anita Tørmoen, Egil Haga og resten av teamet, og til terapeutene i studien som har stått i det kliniske arbeidet tett på ungdommene. Den største takken går likevel til deltagerne i studien. Til dere som valgte å dele tid, erfaringer og sårbarhet med oss: Uten dere hadde vi ikke hatt mulighet til å utvikle denne kunnskapen. Dere har bidratt med noe som kan komme mange andre til gode.
Når vi forstår mer av hva som fungerer, kan vi hjelpe flere. Å snakke om selvmord er vanskelig, og å forske på selvmord er komplisert, og å forske på behandling er krevende. Likevel: At noe er vanskelig eller komplisert, er ikke et argument for å la være – tvert imot.
Foto: Bjørn Lecomte / NSSF / UiO
Når en konge dør - og en hel nasjon sørger
Mange mennesker kjenner på en stor sorg etter kongens bortgang, noe som er naturlig. Kong Harald har vært en trygg del av Norge gjennom hele livet vårt, så mange av oss føler vi har et personlig forhold til han. Han representerte blant annet trygghet, kontinuitet og fellesskap. For mange kjennes det uvirkelig at denne epoken er over, og mange kjenner på en sorg. Mange mennesker er triste, uten helt å forstå hvorfor.
Når noen dør, kan sorgen du har kjent på fra før, bli aktivert igjen, og man kan kjenne på mange forskjellige følelser, noen kan være trist, kjenne på savn, bli stille eller kanskje ikke kjenne på så mye akkurat nå. Noen kjenner på sterke følelser, andre kjenner seg nummen. Alt dette er helt normalt og greit.
I LEVE vet vi at sorg kan bli ekstra sterkt og tydelig når samfunnet rundt oss sørger. Når gatene rundt oss fylles av blomster, flaggene senkes og mediene minner oss på at et liv er over, noe som kan vekke egne minner og egen sorg sterkt til live igjen. For mennesker som allerede bærer på et tap, kan slike dager være ekstra krevende. Derfor vil vi i LEVE at vi minner hverandre på å se hverandre, spørre hvordan det går, være nær, tåle å stå i stillheten, og gi rom for at sorgen kan se forskjellig ut. I en tid som denne, trenger vi ikke alltid de store ordene, noen ganger er det nok å si; jeg er her, du trenger ikke stå alene i dette❤️
Fra alle oss i LEVE sender vi varme tanker til alle i dag som kjenner på sorg, savn eller minner om noen de har mistet.
Skrevet av Britt Bustnes, LEVE
Støtte og hjelp har ikke et postnummer
«Når noen mister en nær person i selvmord, skal ikke postnummeret avgjøre hvilken hjelp de får. Alle etterlatte må bli kontaktet, møtt og fulgt opp av kommunen, uansett hvor de bor», sier Kari Dyregrov, styreleder i LEVE.
Sorg følger ingen budsjettperiode
Stortinget må følge opp med penger og ansvar
Papagenoprisen deles ut av RVTS i samarbeid med LEVE. Dette er første gang det skjer i Norge. Det er en nasjonal medie- og formidlingspris som skal løfte fram ansvarlig og etisk formidling om selvmord og livskriser.
– Nå kan nettopp du være med og nominere, sier Julie Andreassen. Hun er rådgiver i RVTS og koordinerer arbeidsgruppen som jobber med etableringen av Papagenoprisen i Norge.
Hvorfor håp betyr noe
– Måten livskriser og selvmord omtales på påvirker hvordan vi forstår dem – og hvordan vi snakker om dem med hverandre, sier Nina Danielsen. Nina er fagansvarlig for selvmordsforebygging i LEVE.
Hun forteller at en historie kan:
- få noen til å føle seg mindre alene
- vise at kriser kan være forbigående
- løfte fram støtte, fellesskap og nye muligheter
- styrke motet til å be om hjelp
- skape tryggere samtaler i familien, på jobb og i vennegjengen
– Papagenoprisen går til fortellinger som møter mennesker i sårbare situasjoner med respekt og verdighet, og som våger å romme både mørke og lys, sier Nina.
– Det er ikke en pris for glansbilder, sier Julie. – Det er en pris for fortellinger som gir håp uten å forenkle.
Hvordan snakker vi om selvmord og livskriser? Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser.
Hvem kan du nominere?
Papagenoprisen kan gå til:
- journalistiske artikler og reportasjer
- podkaster og dokumentarer
- film, scenekunst, litteratur eller andre kunst- og kulturuttrykk
– Fellesnevneren er at arbeidet bidrar til håp, mestring og et større handlingsrom for mennesker i krise, sier Julie.
Prisen skal deles ut for første gang i september 2026, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging. Deretter åpnes det for nominasjoner til Papagenoprisen 2027.
– Hvem som helst kan nominere. Det kan du gjøre her.
Bakgrunnen for prisen
Julie forteller at prisen tar utgangspunkt i Papageno-effekten, et begrep utviklet av Thomas Niederkrotenthaler. Han er en av de fremste internasjonale ekspertene på forebygging av selvmord.
– Thomas Niederkrotenthalers forskning viser at ansvarlig og håpefull formidling kan utvide perspektiver og åpne for nye tanker når livet oppleves vanskelig, forteller Julie.
Les intervju med Thomas Niederkrotenthaler, der han også forteller om Papageno-effekten og medias viktige rolle.
Har du lest, sett eller hørt noe som ga håp?
Julie og Nina oppfordrer deg til å være med og gi den fortellingen den anerkjennelsen den fortjener.
– Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser – med mer åpenhet, mer respekt og mer håp, avslutter de.
Papagenoprisen
Flere europeiske land har etablert Papagenoprisen, blant annet Danmark. Se tidligere vinnere.
Verdensdagen for selvmordsforebygging er 10. september.
Den norske Papagenoprisen skal deles ut for første gang 7. september 2026 på Sentralen i Oslo.
Støtte og hjelp har ikke et postnummer
«Når noen mister en nær person i selvmord, skal ikke postnummeret avgjøre hvilken hjelp de får. Alle etterlatte må bli kontaktet, møtt og fulgt opp av kommunen, uansett hvor de bor», sier Kari Dyregrov, styreleder i LEVE.
Sorg følger ingen budsjettperiode
Stortinget må følge opp med penger og ansvar
Motta nyhetsbrevet vårt
Nå kan du abonnere på LEVE sitt nyhetsbrev og få spennende nyheter rett i innboksen din.
