LEVE bidrar til nasjonal strategi for selvmordsforebygging
Etableringen av et nasjonalt og pemanent register for selvmord i helsetjenesten kan bli et viktig skritt mot økt kunnskap, bedre pasientsikkerhet og mer målrettet forebygging.
Publisert: 31. oktober 2025
LEVE har gått sammen med Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, og flere organisasjoner for å be Helse- og omsorgsdepartementet om å opprette et varig nasjonalt register for selvmord i helse- og omsorgssektoren. Formålet er å samle inn systematisk data om selvmord for å analysere omstendigheter og kjennetegn, og dermed utvikle bedre forebyggende tiltak. Registeret vil først dekke psykisk helsevern og rusbehandling, men har potensial til å utvides til hele helsetjenesten, inkludert somatisk behandling og kommunehelsetjenester.
Bakgrunnen for initiativet er tydelig: Vi vet at mennesker som har vært i kontakt med psykisk helsevern og rusbehandling, har en betydelig høyere risiko for selvmord enn befolkningen ellers. For å kunne forstå hvorfor – og hvordan liv kan reddes – trengs mer systematisk kunnskap. Et nasjonalt register vil gi et helhetlig bilde av omstendighetene rundt hvert dødsfall, og bidra til læring og forbedring på tvers av tjenestene.
Formålet er å samle og analysere data om selvmord blant pasienter som har vært i behandling eller hatt kontakt med psykisk helsevern eller rusbehandling det siste året. Informasjonen vil gi økt innsikt i risikofaktorer, behandlingsforløp og mulige forbedringspunkter i tjenestene. Dette kan danne grunnlag for målrettede tiltak, økt pasientsikkerhet og bedre forebygging.
En løpende oversikt og innsikt på dette området vil gi økt kunnskap, noe som kan bidra til å identifisere mulige selvmordsforebyggende tiltak og områder for kvalitetsforbedring på systemnivå. Dette vil føre til at det kan gis nasjonale anbefalinger og veiledning om selvmordsforebygging til helsetjenesten, forvaltningen og befolkningen. Et nasjonalt register vil også gjøre det mulig å undersøke effekten av ulike tiltak, for eksempel i nasjonale faglige retningslinjer, som er eller vil bli satt i gang.
I 2024 tok 739 mennesker sitt liv i Norge. Konsekvensene for familie, venner og kollegaer kan være alvorlige. Selvmord oppleves som en svært traumatisk hendelse av de som står igjen, mange opplever komplisert sorg, skyldfølelse, skam og psykiske helseplager som kan vedvare over tid. Tapet kan føre til endringer i familiedynamikk, svekkede sosiale relasjoner og redusert livskvalitet.
I tillegg kan stigma og tabuer knyttet til selvmord gjøre det vanskelig å søke hjelp og bearbeide opplevelsen. Forebygging av selvmord har derfor et stort potensial, både innen helsetjenestene og i samfunnet for øvrig. For å kunne identifisere og etablere forebyggende tiltak, trengs bedre forekomsttall, mer forskning og økt kompetanse om selvmordsforebygging.
For mange etterlatte blir spørsmålene stående igjen: Kunne dette vært forhindret? Var hjelpen god nok?
Et nasjonalt register vil bidra til å finne svarene – ikke for å plassere skyld, men for å lære og forbedre systemene. Konsekvensene av selvmord er store – både for enkeltmennesker, familier og samfunnet som helhet. Bedre kunnskap kan bidra til færre tap av liv og mindre lidelse for de som blir igjen.
Som organisasjon for etterlatte og berørte ved selvmord vil LEVE sikre at de etterlattes perspektiver og erfaringer blir hørt i dette arbeidet. Vi tror at kunnskap og åpenhet er nøkkelen til å redde liv – og til å hindre at flere familier må oppleve det uerstattelige tapet et selvmord fører med seg.
Flere aktuelle saker:
Hva skjer med ungdom som har vært i en alvorlig livskrise – når det har gått ti, tolv eller femten år?
Iselin Solerød Dibaj har viet forskningen sin til nettopp dette spørsmålet. Hun er psykolog og postdoktor ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo, og har gjennom flere år forsket på ungdom som har hatt selvskading, selvmordsforsøk eller selvmordstanker.
Nå tildeles hun Olaf-prisen 2026 for sitt arbeid.
Fagutvalget bak prisen beskriver Dibajs forskning som et langvarig og målrettet arbeid som dokumenterer en fremragende og varig innsats for forebygging av selvmord blant barn og unge i Norge.
Hun fulgte ungdommene inn i voksenlivet
I doktorgradsarbeidet fulgte Dibaj opp ungdommer som hadde fått behandling for villet egenskade. Mange år senere intervjuet hun dem på nytt som voksne – i gjennomsnitt tolv år etter behandlingen.
Det ga kunnskap om et spørsmål vi trenger svar på: Hvordan går det egentlig på lang sikt?
Studien er den første langtidsstudien av denne gruppen. Og resultatene bærer med seg et viktig budskap:
Det er god grunn til håp.
Bak forskning, statistikk og risikovurderinger finnes unge mennesker med et helt liv foran seg. Kunnskap om hvordan det går med dem over tid, gjør oss bedre rustet til å forstå hva som hjelper – og hvordan hjelpen kan bli enda bedre.
Kunnskap som kan gjøre en forskjell
Villet egenskade blant ungdom er alvorlig. Det er en sterk risikofaktor for senere selvmordsforsøk og kan være forbundet med psykiske plager og redusert deltakelse i samfunnet i voksen alder.
For mange handler villet egenskade om å mangle andre måter å håndtere vanskelige følelser på. Problemene er ofte sammensatte, og mange har behov for spesialisert behandling.
Dibajs forskning handler derfor ikke bare om om behandling virker.
Hun undersøker også hvorfor og hvordan den virker, og hvilken betydning behandlingen kan ha for ungdom og unge voksne – både på kort og lang sikt.
Ved å forstå hvordan vi kan komme tidligere inn og hjelpe ungdom med å finne bedre måter å regulere følelser på, kan forskningen bidra til at flere får bedre hjelp.
Fra forskning til bedre hjelp
Det er nettopp koblingen mellom forskning og praksis fagutvalget trekker frem i begrunnelsen for årets Olaf-pris.
Dibajs arbeid har gitt et betydelig bidrag til forskningsfeltet, men også til fagutvikling, behandlingstilbud og tjenestenes arbeid med å etablere og videreføre en kunnskapsbasert praksis for unge i selvmordsfare.
Forskningen gir et bedre grunnlag for å forstå hvordan behandling virker over tid – og hvilke tiltak som kan være mest effektive og tilpasset den enkelte.
Det er kunnskap som kan få betydning langt utenfor forskningsmiljøene.
For når vi vet mer om hva som hjelper, kan vi også hjelpe bedre.
En særlig treffende prisvinner
Fagutvalget for Olaf-prisen var tydelig i sin vurdering. De habile medlemmene ga nominasjonen toppkarakter og mener Dibajs arbeid treffer statuttene for Olaf-prisen på en særlig god måte.
Olaf-prisen skal løfte frem fremragende arbeid innen selvmordsforebygging blant barn og unge.
I 2026 går prisen til Iselin Solerød Dibaj.
Forskningen hennes gir oss mer enn kunnskap om det som har vært.
Den gir oss kunnskap om det som kan bli.
At behandling kan virke. At livet kan forandre seg. Og at det finnes god grunn til håp.
Gratulerer med Olaf-prisen 2026, Iselin Solerød Dibaj!
Takketale – Iselin Solerød Dibaj:
Først vil jeg si en stor og hjertelig takk til LEVE. Den innsatsen dere gjør for å skape rom for åpenhet, støtte og håp, er uvurderlig. Å motta Olaf-prisen fra akkurat dere, som står så nær tematikken, betyr veldig mye.
Å forebygge selvmord er komplekst, og samtidig en av samfunnets aller viktigste oppgaver. For å kunne hjelpe bedre trenger vi kunnskap om hva som faktisk virker – og det er det forskningen forsøker å bidra med. Prosjektet jeg har jobbet med, handler om hvordan tidlig behandling kan hjelpe unge som strever med selvmordstanker og villet egenskade, og om hvordan det går med dem videre i livet.
Å skade seg selv med vilje er en av de største risikofaktorene for senere selvmordsforsøk, og handler ofte om å mangle andre måter å håndtere sterke følelser på. Tidligere faser av studien viste at DBT – dialektisk atferdsterapi – var mer effektiv enn ordinær behandling for denne gruppen. Det førte til at det ble etablert DBT-team over hele landet – Norge er faktisk blant de beste i verden på dekning av denne behandlingen. Men vi visste lenge ikke hvordan det gikk med ungdommene på lang sikt.
Nå vet vi at det er god grunn til håp om man får tidlig behandling. Det vi ser, er at mange slutter med villet egenskade, får færre selvmordstanker, og at det går bra med de fleste på sikt. Det gir god grunn til håp.
Jeg er lei meg for at jeg ikke kan være til stede sammen med dere i dag. Jeg er nå i New York, ved Columbia University, for å fordype meg i selvmordsforebyggende forskning, med et sterkt ønske om å ta med meg det jeg lærer tilbake til Norge og fortsette arbeidet med dette temaet.
Tusen takk til juryen for at dere med denne prisen skaper oppmerksomhet rundt feltet. En stor takk også til NSSF, og særlig Lars Mehlum, som både har vært prosjektleder og mentor, til Anita Tørmoen, Egil Haga og resten av teamet, og til terapeutene i studien som har stått i det kliniske arbeidet tett på ungdommene. Den største takken går likevel til deltagerne i studien. Til dere som valgte å dele tid, erfaringer og sårbarhet med oss: Uten dere hadde vi ikke hatt mulighet til å utvikle denne kunnskapen. Dere har bidratt med noe som kan komme mange andre til gode.
Når vi forstår mer av hva som fungerer, kan vi hjelpe flere. Å snakke om selvmord er vanskelig, og å forske på selvmord er komplisert, og å forske på behandling er krevende. Likevel: At noe er vanskelig eller komplisert, er ikke et argument for å la være – tvert imot.
Foto: Bjørn Lecomte / NSSF / UiO
Når en konge dør - og en hel nasjon sørger
Mange mennesker kjenner på en stor sorg etter kongens bortgang, noe som er naturlig. Kong Harald har vært en trygg del av Norge gjennom hele livet vårt, så mange av oss føler vi har et personlig forhold til han. Han representerte blant annet trygghet, kontinuitet og fellesskap. For mange kjennes det uvirkelig at denne epoken er over, og mange kjenner på en sorg. Mange mennesker er triste, uten helt å forstå hvorfor.
Når noen dør, kan sorgen du har kjent på fra før, bli aktivert igjen, og man kan kjenne på mange forskjellige følelser, noen kan være trist, kjenne på savn, bli stille eller kanskje ikke kjenne på så mye akkurat nå. Noen kjenner på sterke følelser, andre kjenner seg nummen. Alt dette er helt normalt og greit.
I LEVE vet vi at sorg kan bli ekstra sterkt og tydelig når samfunnet rundt oss sørger. Når gatene rundt oss fylles av blomster, flaggene senkes og mediene minner oss på at et liv er over, noe som kan vekke egne minner og egen sorg sterkt til live igjen. For mennesker som allerede bærer på et tap, kan slike dager være ekstra krevende. Derfor vil vi i LEVE at vi minner hverandre på å se hverandre, spørre hvordan det går, være nær, tåle å stå i stillheten, og gi rom for at sorgen kan se forskjellig ut. I en tid som denne, trenger vi ikke alltid de store ordene, noen ganger er det nok å si; jeg er her, du trenger ikke stå alene i dette❤️
Fra alle oss i LEVE sender vi varme tanker til alle i dag som kjenner på sorg, savn eller minner om noen de har mistet.
Skrevet av Britt Bustnes, LEVE
LEVE har gått sammen med Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, og flere organisasjoner for å be Helse- og omsorgsdepartementet om å opprette et varig nasjonalt register for selvmord i helse- og omsorgssektoren. Formålet er å samle inn systematisk data om selvmord for å analysere omstendigheter og kjennetegn, og dermed utvikle bedre forebyggende tiltak. Registeret vil først dekke psykisk helsevern og rusbehandling, men har potensial til å utvides til hele helsetjenesten, inkludert somatisk behandling og kommunehelsetjenester.
Bakgrunnen for initiativet er tydelig: Vi vet at mennesker som har vært i kontakt med psykisk helsevern og rusbehandling, har en betydelig høyere risiko for selvmord enn befolkningen ellers. For å kunne forstå hvorfor – og hvordan liv kan reddes – trengs mer systematisk kunnskap. Et nasjonalt register vil gi et helhetlig bilde av omstendighetene rundt hvert dødsfall, og bidra til læring og forbedring på tvers av tjenestene.
Formålet er å samle og analysere data om selvmord blant pasienter som har vært i behandling eller hatt kontakt med psykisk helsevern eller rusbehandling det siste året. Informasjonen vil gi økt innsikt i risikofaktorer, behandlingsforløp og mulige forbedringspunkter i tjenestene. Dette kan danne grunnlag for målrettede tiltak, økt pasientsikkerhet og bedre forebygging.
En løpende oversikt og innsikt på dette området vil gi økt kunnskap, noe som kan bidra til å identifisere mulige selvmordsforebyggende tiltak og områder for kvalitetsforbedring på systemnivå. Dette vil føre til at det kan gis nasjonale anbefalinger og veiledning om selvmordsforebygging til helsetjenesten, forvaltningen og befolkningen. Et nasjonalt register vil også gjøre det mulig å undersøke effekten av ulike tiltak, for eksempel i nasjonale faglige retningslinjer, som er eller vil bli satt i gang.
I 2024 tok 739 mennesker sitt liv i Norge. Konsekvensene for familie, venner og kollegaer kan være alvorlige. Selvmord oppleves som en svært traumatisk hendelse av de som står igjen, mange opplever komplisert sorg, skyldfølelse, skam og psykiske helseplager som kan vedvare over tid. Tapet kan føre til endringer i familiedynamikk, svekkede sosiale relasjoner og redusert livskvalitet.
I tillegg kan stigma og tabuer knyttet til selvmord gjøre det vanskelig å søke hjelp og bearbeide opplevelsen. Forebygging av selvmord har derfor et stort potensial, både innen helsetjenestene og i samfunnet for øvrig. For å kunne identifisere og etablere forebyggende tiltak, trengs bedre forekomsttall, mer forskning og økt kompetanse om selvmordsforebygging.
For mange etterlatte blir spørsmålene stående igjen: Kunne dette vært forhindret? Var hjelpen god nok?
Et nasjonalt register vil bidra til å finne svarene – ikke for å plassere skyld, men for å lære og forbedre systemene. Konsekvensene av selvmord er store – både for enkeltmennesker, familier og samfunnet som helhet. Bedre kunnskap kan bidra til færre tap av liv og mindre lidelse for de som blir igjen.
Som organisasjon for etterlatte og berørte ved selvmord vil LEVE sikre at de etterlattes perspektiver og erfaringer blir hørt i dette arbeidet. Vi tror at kunnskap og åpenhet er nøkkelen til å redde liv – og til å hindre at flere familier må oppleve det uerstattelige tapet et selvmord fører med seg.
Flere aktuelle saker:
Hva skjer med ungdom som har vært i en alvorlig livskrise – når det har gått ti, tolv eller femten år?
Iselin Solerød Dibaj har viet forskningen sin til nettopp dette spørsmålet. Hun er psykolog og postdoktor ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo, og har gjennom flere år forsket på ungdom som har hatt selvskading, selvmordsforsøk eller selvmordstanker.
Nå tildeles hun Olaf-prisen 2026 for sitt arbeid.
Fagutvalget bak prisen beskriver Dibajs forskning som et langvarig og målrettet arbeid som dokumenterer en fremragende og varig innsats for forebygging av selvmord blant barn og unge i Norge.
Hun fulgte ungdommene inn i voksenlivet
I doktorgradsarbeidet fulgte Dibaj opp ungdommer som hadde fått behandling for villet egenskade. Mange år senere intervjuet hun dem på nytt som voksne – i gjennomsnitt tolv år etter behandlingen.
Det ga kunnskap om et spørsmål vi trenger svar på: Hvordan går det egentlig på lang sikt?
Studien er den første langtidsstudien av denne gruppen. Og resultatene bærer med seg et viktig budskap:
Det er god grunn til håp.
Bak forskning, statistikk og risikovurderinger finnes unge mennesker med et helt liv foran seg. Kunnskap om hvordan det går med dem over tid, gjør oss bedre rustet til å forstå hva som hjelper – og hvordan hjelpen kan bli enda bedre.
Kunnskap som kan gjøre en forskjell
Villet egenskade blant ungdom er alvorlig. Det er en sterk risikofaktor for senere selvmordsforsøk og kan være forbundet med psykiske plager og redusert deltakelse i samfunnet i voksen alder.
For mange handler villet egenskade om å mangle andre måter å håndtere vanskelige følelser på. Problemene er ofte sammensatte, og mange har behov for spesialisert behandling.
Dibajs forskning handler derfor ikke bare om om behandling virker.
Hun undersøker også hvorfor og hvordan den virker, og hvilken betydning behandlingen kan ha for ungdom og unge voksne – både på kort og lang sikt.
Ved å forstå hvordan vi kan komme tidligere inn og hjelpe ungdom med å finne bedre måter å regulere følelser på, kan forskningen bidra til at flere får bedre hjelp.
Fra forskning til bedre hjelp
Det er nettopp koblingen mellom forskning og praksis fagutvalget trekker frem i begrunnelsen for årets Olaf-pris.
Dibajs arbeid har gitt et betydelig bidrag til forskningsfeltet, men også til fagutvikling, behandlingstilbud og tjenestenes arbeid med å etablere og videreføre en kunnskapsbasert praksis for unge i selvmordsfare.
Forskningen gir et bedre grunnlag for å forstå hvordan behandling virker over tid – og hvilke tiltak som kan være mest effektive og tilpasset den enkelte.
Det er kunnskap som kan få betydning langt utenfor forskningsmiljøene.
For når vi vet mer om hva som hjelper, kan vi også hjelpe bedre.
En særlig treffende prisvinner
Fagutvalget for Olaf-prisen var tydelig i sin vurdering. De habile medlemmene ga nominasjonen toppkarakter og mener Dibajs arbeid treffer statuttene for Olaf-prisen på en særlig god måte.
Olaf-prisen skal løfte frem fremragende arbeid innen selvmordsforebygging blant barn og unge.
I 2026 går prisen til Iselin Solerød Dibaj.
Forskningen hennes gir oss mer enn kunnskap om det som har vært.
Den gir oss kunnskap om det som kan bli.
At behandling kan virke. At livet kan forandre seg. Og at det finnes god grunn til håp.
Gratulerer med Olaf-prisen 2026, Iselin Solerød Dibaj!
Takketale – Iselin Solerød Dibaj:
Først vil jeg si en stor og hjertelig takk til LEVE. Den innsatsen dere gjør for å skape rom for åpenhet, støtte og håp, er uvurderlig. Å motta Olaf-prisen fra akkurat dere, som står så nær tematikken, betyr veldig mye.
Å forebygge selvmord er komplekst, og samtidig en av samfunnets aller viktigste oppgaver. For å kunne hjelpe bedre trenger vi kunnskap om hva som faktisk virker – og det er det forskningen forsøker å bidra med. Prosjektet jeg har jobbet med, handler om hvordan tidlig behandling kan hjelpe unge som strever med selvmordstanker og villet egenskade, og om hvordan det går med dem videre i livet.
Å skade seg selv med vilje er en av de største risikofaktorene for senere selvmordsforsøk, og handler ofte om å mangle andre måter å håndtere sterke følelser på. Tidligere faser av studien viste at DBT – dialektisk atferdsterapi – var mer effektiv enn ordinær behandling for denne gruppen. Det førte til at det ble etablert DBT-team over hele landet – Norge er faktisk blant de beste i verden på dekning av denne behandlingen. Men vi visste lenge ikke hvordan det gikk med ungdommene på lang sikt.
Nå vet vi at det er god grunn til håp om man får tidlig behandling. Det vi ser, er at mange slutter med villet egenskade, får færre selvmordstanker, og at det går bra med de fleste på sikt. Det gir god grunn til håp.
Jeg er lei meg for at jeg ikke kan være til stede sammen med dere i dag. Jeg er nå i New York, ved Columbia University, for å fordype meg i selvmordsforebyggende forskning, med et sterkt ønske om å ta med meg det jeg lærer tilbake til Norge og fortsette arbeidet med dette temaet.
Tusen takk til juryen for at dere med denne prisen skaper oppmerksomhet rundt feltet. En stor takk også til NSSF, og særlig Lars Mehlum, som både har vært prosjektleder og mentor, til Anita Tørmoen, Egil Haga og resten av teamet, og til terapeutene i studien som har stått i det kliniske arbeidet tett på ungdommene. Den største takken går likevel til deltagerne i studien. Til dere som valgte å dele tid, erfaringer og sårbarhet med oss: Uten dere hadde vi ikke hatt mulighet til å utvikle denne kunnskapen. Dere har bidratt med noe som kan komme mange andre til gode.
Når vi forstår mer av hva som fungerer, kan vi hjelpe flere. Å snakke om selvmord er vanskelig, og å forske på selvmord er komplisert, og å forske på behandling er krevende. Likevel: At noe er vanskelig eller komplisert, er ikke et argument for å la være – tvert imot.
Foto: Bjørn Lecomte / NSSF / UiO
Når en konge dør - og en hel nasjon sørger
Mange mennesker kjenner på en stor sorg etter kongens bortgang, noe som er naturlig. Kong Harald har vært en trygg del av Norge gjennom hele livet vårt, så mange av oss føler vi har et personlig forhold til han. Han representerte blant annet trygghet, kontinuitet og fellesskap. For mange kjennes det uvirkelig at denne epoken er over, og mange kjenner på en sorg. Mange mennesker er triste, uten helt å forstå hvorfor.
Når noen dør, kan sorgen du har kjent på fra før, bli aktivert igjen, og man kan kjenne på mange forskjellige følelser, noen kan være trist, kjenne på savn, bli stille eller kanskje ikke kjenne på så mye akkurat nå. Noen kjenner på sterke følelser, andre kjenner seg nummen. Alt dette er helt normalt og greit.
I LEVE vet vi at sorg kan bli ekstra sterkt og tydelig når samfunnet rundt oss sørger. Når gatene rundt oss fylles av blomster, flaggene senkes og mediene minner oss på at et liv er over, noe som kan vekke egne minner og egen sorg sterkt til live igjen. For mennesker som allerede bærer på et tap, kan slike dager være ekstra krevende. Derfor vil vi i LEVE at vi minner hverandre på å se hverandre, spørre hvordan det går, være nær, tåle å stå i stillheten, og gi rom for at sorgen kan se forskjellig ut. I en tid som denne, trenger vi ikke alltid de store ordene, noen ganger er det nok å si; jeg er her, du trenger ikke stå alene i dette❤️
Fra alle oss i LEVE sender vi varme tanker til alle i dag som kjenner på sorg, savn eller minner om noen de har mistet.
Skrevet av Britt Bustnes, LEVE
Hva kan vi lære av mennesker som har mistet noen i selvmord? Det spørsmålet sto i
sentrum da LEVE tirsdag samlet fagfolk, etterlatte og beslutningstakere til frokostseminar
på Høyskolen Kristiania. Samtidig lanserte organisasjonen tre nye kunnskapsrapporter
som gir et unikt innblikk i hvordan etterlatte har det – og hva de mener må til for å
forebygge flere selvmord.
– Etterlatte er ikke bare mottakere av hjelp. De er også bærere av kunnskap vi ikke finner
andre steder, sa LEVEs fagansvarlige for selvmordsforebygging under presentasjonen av
rapportene.
De tre rapportene bygger på erfaringer fra hundrevis av etterlatte gjennom
Etterlattbarometeret 2025, LEVEs nasjonale likepersonsarbeid og det nyopprettede
nasjonale brukerpanelet for etterlatte og berørte ved selvmord.
Etterlatte har betydelig dårligere helse
Den første rapporten, Etterlattbarometeret 2025, bygger på svar fra 364 medlemmer i LEVE.
Resultatene viser at etterlatte etter selvmord har betydelig dårligere helse og livskvalitet enn
befolkningen ellers.
Over halvparten rapporterer daglig lengsel etter den de har mistet, og like mange opplever et
betydelig funksjonsfall i hverdagen. Samtidig viser rapporten at symptomer på angst,
depresjon og følelsesmessig smerte er langt mer utbredt blant etterlatte enn i
normalbefolkningen.
Flere av deltakerne fortalte under seminaret at sorgen ikke bare handler om savn, men om
hvordan hele livet påvirkes over tid.
– Vi ser et vedvarende lidelsestrykk som ikke ser ut til å avta like raskt som mange kanskje
tror, sa LEVE.
Samtidig viser rapporten at stadig flere nås av kommunale kriseteam etter et selvmord, men
at mange fortsatt opplever at hjelpen ikke er tilstrekkelig eller varer lenge nok.
Samtaler som helsevesenet ikke kan tilby
Likepersonsrapporten 2025 løfter frem erfaringene fra LEVEs 170 frivillige likepersoner.
Hvert år gjennomføres hundrevis av støttesamtaler mellom mennesker som har mistet noen
i selvmord.
Rapporten viser at samtalene ofte handler om skyldfølelse, skam, sinne, familierelasjoner og
ensomhet. I rundt én av fem samtaler kommer også tanker om ikke å ville leve videre opp.
Likevel rapporterer et stort flertall at tilbudet oppleves som nyttig eller svært nyttig.
– Dette er ikke terapi. Det er noe annet. Det er møtet med et menneske som vet hvordan det
er å stå i det selv, fortalte flere av de frivillige.
Rapporten reiser samtidig spørsmål om hvordan flere etterlatte kan få tilgang til slike tilbud
tidligere i sorgforløpet.
Det vi ikke visste
Seminarets kanskje mest oppsiktsvekkende funn kom fra rapporten basert på LEVEs
nasjonale brukerpanel.
Panelet ble etablert høsten 2025 og består av etterlatte og berørte som ønsker å bidra med
sine erfaringer til forskning og kunnskapsutvikling.
Den første undersøkelsen avdekket flere forhold som i liten grad er beskrevet tidligere.
Over halvparten av de etterlatte oppga at de ikke opplevde seg som pårørende før dødsfallet.
De visste rett og slett ikke at personen de mistet hadde selvmordstanker.
Rapporten viser også at 37 prosent av de etterlatte selv har hatt selvmordstanker, og at de
fleste knytter disse tankene direkte til tapet de har opplevd.
Kanskje mest tankevekkende var likevel et tema som dukket opp spontant i de åpne svarene:
Det andre året etter et selvmord beskrives av mange som vanskeligere enn det første.
Mens omgivelsene gradvis vender tilbake til hverdagen, opplever mange etterlatte at sorgen
først da virkelig synker inn.
– Det var et funn vi ikke lette etter, men som mange valgte å fortelle om. Nettopp derfor er
brukerpanelet så viktig. Det hjelper oss å oppdage det vi ennå ikke vet, sa LEVE.
Erfaring som kunnskapskilde
Etter presentasjonene fulgte en panelsamtale med Knut Andersen fra VID, Tone Bovim fra
RVTS og Inger-Lise Severinsen fra LEVEs brukerpanel.
Severinsen delte egne erfaringer som mor til Andreas, som døde i selvmord i 2024. Hun
fortalte om opplevelsen av å stå tett på sønnens kamp, om følelsen av ikke å bli hørt som
pårørende, og om hvordan livet forandres etter et slikt tap.
– Vi som står nærmest ser ofte endringene først. Vi ser frykten. Vi ser når noen trekker seg
unna. Vi ser når smilet ikke lenger når opp til øynene. Den kunnskapen må tas på alvor, sa
hun.
Både paneldeltakerne og publikum pekte på behovet for bedre oppfølging av etterlatte, mer
involvering av pårørende og økt bruk av erfaringskompetanse i både forskning og
tjenesteutvikling.
Kunnskap som kan redde liv
For LEVE er rapportene mer enn statistikk og undersøkelser.
De er et forsøk på å løfte fram erfaringene til mennesker som lever med konsekvensene av
selvmord hver eneste dag.
– Skal vi lykkes bedre med å forebygge selvmord, må vi også lytte til dem som kjenner
konsekvensene på kroppen. Erfaringene deres gir oss innsikt vi ikke får gjennom tall alene.
De tre rapportene er nå tilgjengelige på LEVEs nettsider.
Og budskapet fra frokostseminaret var tydelig:
Når erfaring blir kunnskap, kan kunnskapen bidra til å redde liv
Les her;
Rapport fra etterlattbarometeret i 2025_Leve
Rapport_fra_likepersonsamtaler_i_2025
Rapport fra nasjonalt brukerpanel 2026_LEVE
Papagenoprisen deles ut av RVTS i samarbeid med LEVE. Dette er første gang det skjer i Norge. Det er en nasjonal medie- og formidlingspris som skal løfte fram ansvarlig og etisk formidling om selvmord og livskriser.
– Nå kan nettopp du være med og nominere, sier Julie Andreassen. Hun er rådgiver i RVTS og koordinerer arbeidsgruppen som jobber med etableringen av Papagenoprisen i Norge.
Hvorfor håp betyr noe
– Måten livskriser og selvmord omtales på påvirker hvordan vi forstår dem – og hvordan vi snakker om dem med hverandre, sier Nina Danielsen. Nina er fagansvarlig for selvmordsforebygging i LEVE.
Hun forteller at en historie kan:
- få noen til å føle seg mindre alene
- vise at kriser kan være forbigående
- løfte fram støtte, fellesskap og nye muligheter
- styrke motet til å be om hjelp
- skape tryggere samtaler i familien, på jobb og i vennegjengen
– Papagenoprisen går til fortellinger som møter mennesker i sårbare situasjoner med respekt og verdighet, og som våger å romme både mørke og lys, sier Nina.
– Det er ikke en pris for glansbilder, sier Julie. – Det er en pris for fortellinger som gir håp uten å forenkle.
Hvordan snakker vi om selvmord og livskriser? Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser.
Hvem kan du nominere?
Papagenoprisen kan gå til:
- journalistiske artikler og reportasjer
- podkaster og dokumentarer
- film, scenekunst, litteratur eller andre kunst- og kulturuttrykk
– Fellesnevneren er at arbeidet bidrar til håp, mestring og et større handlingsrom for mennesker i krise, sier Julie.
Prisen skal deles ut for første gang i september 2026, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging. Deretter åpnes det for nominasjoner til Papagenoprisen 2027.
– Hvem som helst kan nominere. Det kan du gjøre her.
Bakgrunnen for prisen
Julie forteller at prisen tar utgangspunkt i Papageno-effekten, et begrep utviklet av Thomas Niederkrotenthaler. Han er en av de fremste internasjonale ekspertene på forebygging av selvmord.
– Thomas Niederkrotenthalers forskning viser at ansvarlig og håpefull formidling kan utvide perspektiver og åpne for nye tanker når livet oppleves vanskelig, forteller Julie.
Les intervju med Thomas Niederkrotenthaler, der han også forteller om Papageno-effekten og medias viktige rolle.
Har du lest, sett eller hørt noe som ga håp?
Julie og Nina oppfordrer deg til å være med og gi den fortellingen den anerkjennelsen den fortjener.
– Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser – med mer åpenhet, mer respekt og mer håp, avslutter de.
Papagenoprisen
Flere europeiske land har etablert Papagenoprisen, blant annet Danmark. Se tidligere vinnere.
Verdensdagen for selvmordsforebygging er 10. september.
Den norske Papagenoprisen skal deles ut for første gang 7. september 2026 på Sentralen i Oslo.
Om prosjektet
Å miste en nærstående kan ha en rekke psykologiske og fysiske helsemessige konsekvenser. For over 50 % blir sorgen langvarig med betydelig redusert funksjonsnivå, noe som er forbundet med betydelige samfunnskostnader. I dette prosjektet skal vi undersøke og validere hvor godt tre ulike spørreskjemaer fungerer for å måle sorg og forlenget sorg hos personer som har mistet en nærstående ved død. Vi vil også øke kunnskapen om hvordan mennesker opplever sorg – som hva de har strevd mest med og hva de har opplevd som vanskeligst i forbindelse med tapet. Målet er å forbedre skjemaene som brukes for å identifisere personer som trenger støtte og hjelp, og samtidig øke forståelsen for hvordan mennesker opplever det å sørge.
Deltagelse i prosjektet
For å kunne delta i prosjektet, må man være over 18 år og ha mistet et familiemedlem, partner eller nær venn for minst én måned siden. Det tar omtrent 15 minutter å svare på spørsmålene. Svarene blir anonymisert. Les mer om personvern, datalagring m.m. her. Deltakerne svarer på et digitalt spørreskjema via SurveyXact.
Måleinstrumentene som skal valideres
Når sorgreaksjoner blir langvarige og påvirker personens funksjon, brukes diagnosen Prolonged Grief Disorder (PGD, her kalt forlenget sorgreaksjon). Forlenget sorgreaksjon er en psykiatrisk diagnose som er inkludert i WHOs internasjonale klassifikasjon av sykdommer, International Classification of Diseases, versjon 11 (ICD-11), og i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 5. utgave, tekstrevisjon (DSM-5 TR). Flere skjemaer er utviklet for screening og vurdering av forlenget sorg, men det finnes kun to skalaer som måler forlenget sorgreaksjon i henhold til kriteriene for både DSM-5-TR og ICD-11, og disse skal nå valideres og evalueres.
- Traumatic Grief Inventory Self Report Plus (TGI-SR+) er et selvrapporteringsskjema som måler forekomst av symptomer på forlenget sorg. Skjemaet er oversatt til norsk og validert i en gruppe foreldre og voksne søsken som har mistet barn/søsken.
-
- Kortversjonen av TGI-SR+ består av fem spørsmål som måler symptomer på forlenget sorg, og er utviklet i samarbeid med Lonneke Lenferink og professor Pål Kristensen ved Universitetet i Bergen. Denne kortversjonen (TGI-SR+ Short) skal nå valideres.
-
- Aarhus Prolonged Grief Disorder Scale (A-PGDs) er et selvrapporteringsskjema som måler forekomst av symptomer på forlenget sorg. Skjemaet er oversatt til norsk, men ikke validert.
- My Grief er et selvrapporteringsskjema under utvikling for å måle normale og adaptive sorgreaksjoner. Skjemaet er oversatt til norsk av Atle Dyregrov og Trine Giving Kalstad i samarbeid med Josefin Sveen.
LEVE har gått sammen med Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, og flere organisasjoner for å be Helse- og omsorgsdepartementet om å opprette et varig nasjonalt register for selvmord i helse- og omsorgssektoren. Formålet er å samle inn systematisk data om selvmord for å analysere omstendigheter og kjennetegn, og dermed utvikle bedre forebyggende tiltak. Registeret vil først dekke psykisk helsevern og rusbehandling, men har potensial til å utvides til hele helsetjenesten, inkludert somatisk behandling og kommunehelsetjenester.
Bakgrunnen for initiativet er tydelig: Vi vet at mennesker som har vært i kontakt med psykisk helsevern og rusbehandling, har en betydelig høyere risiko for selvmord enn befolkningen ellers. For å kunne forstå hvorfor – og hvordan liv kan reddes – trengs mer systematisk kunnskap. Et nasjonalt register vil gi et helhetlig bilde av omstendighetene rundt hvert dødsfall, og bidra til læring og forbedring på tvers av tjenestene.
Formålet er å samle og analysere data om selvmord blant pasienter som har vært i behandling eller hatt kontakt med psykisk helsevern eller rusbehandling det siste året. Informasjonen vil gi økt innsikt i risikofaktorer, behandlingsforløp og mulige forbedringspunkter i tjenestene. Dette kan danne grunnlag for målrettede tiltak, økt pasientsikkerhet og bedre forebygging.
En løpende oversikt og innsikt på dette området vil gi økt kunnskap, noe som kan bidra til å identifisere mulige selvmordsforebyggende tiltak og områder for kvalitetsforbedring på systemnivå. Dette vil føre til at det kan gis nasjonale anbefalinger og veiledning om selvmordsforebygging til helsetjenesten, forvaltningen og befolkningen. Et nasjonalt register vil også gjøre det mulig å undersøke effekten av ulike tiltak, for eksempel i nasjonale faglige retningslinjer, som er eller vil bli satt i gang.
I 2024 tok 739 mennesker sitt liv i Norge. Konsekvensene for familie, venner og kollegaer kan være alvorlige. Selvmord oppleves som en svært traumatisk hendelse av de som står igjen, mange opplever komplisert sorg, skyldfølelse, skam og psykiske helseplager som kan vedvare over tid. Tapet kan føre til endringer i familiedynamikk, svekkede sosiale relasjoner og redusert livskvalitet.
I tillegg kan stigma og tabuer knyttet til selvmord gjøre det vanskelig å søke hjelp og bearbeide opplevelsen. Forebygging av selvmord har derfor et stort potensial, både innen helsetjenestene og i samfunnet for øvrig. For å kunne identifisere og etablere forebyggende tiltak, trengs bedre forekomsttall, mer forskning og økt kompetanse om selvmordsforebygging.
For mange etterlatte blir spørsmålene stående igjen: Kunne dette vært forhindret? Var hjelpen god nok?
Et nasjonalt register vil bidra til å finne svarene – ikke for å plassere skyld, men for å lære og forbedre systemene. Konsekvensene av selvmord er store – både for enkeltmennesker, familier og samfunnet som helhet. Bedre kunnskap kan bidra til færre tap av liv og mindre lidelse for de som blir igjen.
Som organisasjon for etterlatte og berørte ved selvmord vil LEVE sikre at de etterlattes perspektiver og erfaringer blir hørt i dette arbeidet. Vi tror at kunnskap og åpenhet er nøkkelen til å redde liv – og til å hindre at flere familier må oppleve det uerstattelige tapet et selvmord fører med seg.
Flere aktuelle saker:
Hva skjer med ungdom som har vært i en alvorlig livskrise – når det har gått ti, tolv eller femten år?
Iselin Solerød Dibaj har viet forskningen sin til nettopp dette spørsmålet. Hun er psykolog og postdoktor ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo, og har gjennom flere år forsket på ungdom som har hatt selvskading, selvmordsforsøk eller selvmordstanker.
Nå tildeles hun Olaf-prisen 2026 for sitt arbeid.
Fagutvalget bak prisen beskriver Dibajs forskning som et langvarig og målrettet arbeid som dokumenterer en fremragende og varig innsats for forebygging av selvmord blant barn og unge i Norge.
Hun fulgte ungdommene inn i voksenlivet
I doktorgradsarbeidet fulgte Dibaj opp ungdommer som hadde fått behandling for villet egenskade. Mange år senere intervjuet hun dem på nytt som voksne – i gjennomsnitt tolv år etter behandlingen.
Det ga kunnskap om et spørsmål vi trenger svar på: Hvordan går det egentlig på lang sikt?
Studien er den første langtidsstudien av denne gruppen. Og resultatene bærer med seg et viktig budskap:
Det er god grunn til håp.
Bak forskning, statistikk og risikovurderinger finnes unge mennesker med et helt liv foran seg. Kunnskap om hvordan det går med dem over tid, gjør oss bedre rustet til å forstå hva som hjelper – og hvordan hjelpen kan bli enda bedre.
Kunnskap som kan gjøre en forskjell
Villet egenskade blant ungdom er alvorlig. Det er en sterk risikofaktor for senere selvmordsforsøk og kan være forbundet med psykiske plager og redusert deltakelse i samfunnet i voksen alder.
For mange handler villet egenskade om å mangle andre måter å håndtere vanskelige følelser på. Problemene er ofte sammensatte, og mange har behov for spesialisert behandling.
Dibajs forskning handler derfor ikke bare om om behandling virker.
Hun undersøker også hvorfor og hvordan den virker, og hvilken betydning behandlingen kan ha for ungdom og unge voksne – både på kort og lang sikt.
Ved å forstå hvordan vi kan komme tidligere inn og hjelpe ungdom med å finne bedre måter å regulere følelser på, kan forskningen bidra til at flere får bedre hjelp.
Fra forskning til bedre hjelp
Det er nettopp koblingen mellom forskning og praksis fagutvalget trekker frem i begrunnelsen for årets Olaf-pris.
Dibajs arbeid har gitt et betydelig bidrag til forskningsfeltet, men også til fagutvikling, behandlingstilbud og tjenestenes arbeid med å etablere og videreføre en kunnskapsbasert praksis for unge i selvmordsfare.
Forskningen gir et bedre grunnlag for å forstå hvordan behandling virker over tid – og hvilke tiltak som kan være mest effektive og tilpasset den enkelte.
Det er kunnskap som kan få betydning langt utenfor forskningsmiljøene.
For når vi vet mer om hva som hjelper, kan vi også hjelpe bedre.
En særlig treffende prisvinner
Fagutvalget for Olaf-prisen var tydelig i sin vurdering. De habile medlemmene ga nominasjonen toppkarakter og mener Dibajs arbeid treffer statuttene for Olaf-prisen på en særlig god måte.
Olaf-prisen skal løfte frem fremragende arbeid innen selvmordsforebygging blant barn og unge.
I 2026 går prisen til Iselin Solerød Dibaj.
Forskningen hennes gir oss mer enn kunnskap om det som har vært.
Den gir oss kunnskap om det som kan bli.
At behandling kan virke. At livet kan forandre seg. Og at det finnes god grunn til håp.
Gratulerer med Olaf-prisen 2026, Iselin Solerød Dibaj!
Takketale – Iselin Solerød Dibaj:
Først vil jeg si en stor og hjertelig takk til LEVE. Den innsatsen dere gjør for å skape rom for åpenhet, støtte og håp, er uvurderlig. Å motta Olaf-prisen fra akkurat dere, som står så nær tematikken, betyr veldig mye.
Å forebygge selvmord er komplekst, og samtidig en av samfunnets aller viktigste oppgaver. For å kunne hjelpe bedre trenger vi kunnskap om hva som faktisk virker – og det er det forskningen forsøker å bidra med. Prosjektet jeg har jobbet med, handler om hvordan tidlig behandling kan hjelpe unge som strever med selvmordstanker og villet egenskade, og om hvordan det går med dem videre i livet.
Å skade seg selv med vilje er en av de største risikofaktorene for senere selvmordsforsøk, og handler ofte om å mangle andre måter å håndtere sterke følelser på. Tidligere faser av studien viste at DBT – dialektisk atferdsterapi – var mer effektiv enn ordinær behandling for denne gruppen. Det førte til at det ble etablert DBT-team over hele landet – Norge er faktisk blant de beste i verden på dekning av denne behandlingen. Men vi visste lenge ikke hvordan det gikk med ungdommene på lang sikt.
Nå vet vi at det er god grunn til håp om man får tidlig behandling. Det vi ser, er at mange slutter med villet egenskade, får færre selvmordstanker, og at det går bra med de fleste på sikt. Det gir god grunn til håp.
Jeg er lei meg for at jeg ikke kan være til stede sammen med dere i dag. Jeg er nå i New York, ved Columbia University, for å fordype meg i selvmordsforebyggende forskning, med et sterkt ønske om å ta med meg det jeg lærer tilbake til Norge og fortsette arbeidet med dette temaet.
Tusen takk til juryen for at dere med denne prisen skaper oppmerksomhet rundt feltet. En stor takk også til NSSF, og særlig Lars Mehlum, som både har vært prosjektleder og mentor, til Anita Tørmoen, Egil Haga og resten av teamet, og til terapeutene i studien som har stått i det kliniske arbeidet tett på ungdommene. Den største takken går likevel til deltagerne i studien. Til dere som valgte å dele tid, erfaringer og sårbarhet med oss: Uten dere hadde vi ikke hatt mulighet til å utvikle denne kunnskapen. Dere har bidratt med noe som kan komme mange andre til gode.
Når vi forstår mer av hva som fungerer, kan vi hjelpe flere. Å snakke om selvmord er vanskelig, og å forske på selvmord er komplisert, og å forske på behandling er krevende. Likevel: At noe er vanskelig eller komplisert, er ikke et argument for å la være – tvert imot.
Foto: Bjørn Lecomte / NSSF / UiO
Når en konge dør - og en hel nasjon sørger
Mange mennesker kjenner på en stor sorg etter kongens bortgang, noe som er naturlig. Kong Harald har vært en trygg del av Norge gjennom hele livet vårt, så mange av oss føler vi har et personlig forhold til han. Han representerte blant annet trygghet, kontinuitet og fellesskap. For mange kjennes det uvirkelig at denne epoken er over, og mange kjenner på en sorg. Mange mennesker er triste, uten helt å forstå hvorfor.
Når noen dør, kan sorgen du har kjent på fra før, bli aktivert igjen, og man kan kjenne på mange forskjellige følelser, noen kan være trist, kjenne på savn, bli stille eller kanskje ikke kjenne på så mye akkurat nå. Noen kjenner på sterke følelser, andre kjenner seg nummen. Alt dette er helt normalt og greit.
I LEVE vet vi at sorg kan bli ekstra sterkt og tydelig når samfunnet rundt oss sørger. Når gatene rundt oss fylles av blomster, flaggene senkes og mediene minner oss på at et liv er over, noe som kan vekke egne minner og egen sorg sterkt til live igjen. For mennesker som allerede bærer på et tap, kan slike dager være ekstra krevende. Derfor vil vi i LEVE at vi minner hverandre på å se hverandre, spørre hvordan det går, være nær, tåle å stå i stillheten, og gi rom for at sorgen kan se forskjellig ut. I en tid som denne, trenger vi ikke alltid de store ordene, noen ganger er det nok å si; jeg er her, du trenger ikke stå alene i dette❤️
Fra alle oss i LEVE sender vi varme tanker til alle i dag som kjenner på sorg, savn eller minner om noen de har mistet.
Skrevet av Britt Bustnes, LEVE
Helgen 12.–14. juni samlet LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord delegater fra hele landet til ekstraordinært landsmøte i Sandefjord.
Bakgrunnen for møtet var at både landsstyreleder og nestleder trakk seg tidligere i år. Samtidig sluttet også organisasjonens generalsekretær. Dette skapte en krevende situasjon for organisasjonen og stilte store krav til både ansatte, tillitsvalgte og frivillige.
Heldigvis har LEVE mange dyktige og engasjerte mennesker som har vært villige til å ta ansvar når det har vært behov for det. Asle Gauteplass tok på seg rollen som konstituert landsstyreleder, mens Katrine Dambo gikk inn som konstituert generalsekretær. Begge har gjort en uvurderlig innsats i en periode preget av omstilling og ekstra arbeidsbelastning.
Gjennom helgen behandlet landsmøtet de nødvendige sakene, og lørdag ettermiddag gikk delegatene til stemmeurnene for å velge personer til sentrale verv i organisasjonen.
Disse ble valgt til nye verv i LEVE
Landsstyreleder
Kari Dyregrov
Nestleder
Asle Gauteplass
Styremedlem
Trine Colseth Aaby
- varamedlem (etterlatt)
Oddmund Holgersen - varamedlem (etterlatt)
Kristine Marie Børresen - varamedlem (fag)
Jon Anders Lied - varamedlem (fag)
Dagrun Agnes Vikesland
Landsstyret består dermed av
Arbeidsutvalg
Landsstyreleder: Kari Dyregrov
Nestleder: Asle Gauteplass
Styremedlemmer
Andreas Hamre
Annie Norevik
Monica Smith
Roar Johansen
Rita Småvik
Chiku Ali Mkalu
Trine Colseth Aaby
Varamedlemmer – etterlatte
Oddmund Holgersen
Kristine Marie Børresen
Varamedlemmer – fag
Jon Anders Lied
Dagrun Agnes Vikesland
Flere av styremedlemmene var ikke på valg under landsmøtet og fortsatte i sine verv. Sammen representerer landsstyret en bred kombinasjon av fagkompetanse, erfaringskompetanse og organisasjonserfaring som vil styrke LEVEs arbeid i årene som kommer.
En velfortjent takk til Asle Gauteplass
Under landsmøtet ble Asle Gauteplass takket av som konstituert landsstyreleder. Han mottok en «pose med gull» som et symbol på den innsatsen han har lagt ned for organisasjonen i en utfordrende periode.
Asle har vært en uvurderlig ressurs for LEVE gjennom disse månedene. Med ro, klokskap og stor arbeidskapasitet har han bidratt til å holde organisasjonen samlet og stødig gjennom en krevende overgangsfase.
Vi retter en stor takk for den fremragende innsatsen du har gjort for LEVE, og ønsker deg samtidig lykke til i rollen som nestleder i landsstyret.
Velkommen som ny landsstyreleder, Kari Dyregrov
Det er med stor glede vi ønsker Kari Dyregrov velkommen som ny landsstyreleder i LEVE.
Kari har gjennom mange år vært en sentral fagperson innen sorg- og selvmordsfeltet, og har bidratt med uvurderlig kunnskap og innsikt til både etterlatte, fagmiljøer og samfunnet som helhet. Med sin faglige tyngde, sitt engasjement og sin varme tilnærming er vi trygge på at hun vil lede organisasjonen videre med en stødig hånd.
– Det er med ærefrykt, glede og stor ydmykhet jeg tar på meg vervet som landsstyreleder i LEVE. Organisasjonen har en helt avgjørende betydning for mennesker som er etterlatte og berørte ved selvmord, og jeg ser frem til å bidra til å videreutvikle det viktige arbeidet som gjøres over hele landet, sier Kari Dyregrov.
Dyregrov understreker samtidig betydningen av å holde fast ved LEVEs opprinnelige formål, samtidig som organisasjonen fortsetter sitt viktige forebyggende arbeid.
– LEVE ble etablert fordi etterlatte manglet støtte, hjelp og forståelse. Etter 26 år er dette fortsatt kjernen i vårt arbeid. Samtidig ser jeg at ivaretakelse av etterlatte og selvmordsforebygging henger tett sammen og styrker hverandre. Begge deler er avgjørende for å skape håp, støtte og endring, sier hun.
Vi ser frem til samarbeidet og til å utvikle LEVE videre sammen med deg.
Gratulerer så mye med valget!
Gratulerer til hele landsstyret
Vi vil også rette en varm gratulasjon til alle som er valgt til eller fortsetter i verv i landsstyret.
LEVE står sterkest når vi står sammen. Landsstyret representerer både erfaring, fagkompetanse og verdifull erfaringskompetanse som vil bidra til å styrke arbeidet for etterlatte og berørte ved selvmord i årene som kommer.
Vi har stor tro på at styret vil videreføre LEVEs viktige arbeid med å skape håp, fellesskap, støtte og forebygging over hele landet.
Samtidig fortsetter Katrine Dambo som konstituert generalsekretær inntil videre. Vi er takknemlige for den innsatsen hun legger ned, og ser frem til det videre arbeidet sammen.
Vi ønsker hele landsstyret lykke til med arbeidet som ligger foran oss, som er til beste for alle etterlatte og berørte ved selvmord.
TV: Asle Gauteplass
Annie Norevik, Katrine Dambo, Monica Smith og Asle Gauteplass
Ikke tilstede: Rita Småvik, Chiku Ali Mkalu, Trine Colseth Aaby, Jon Anders Lied,
Dagrun Agnes Vikesland, Kristine Marie Børresen
Papagenoprisen deles ut av RVTS i samarbeid med LEVE. Dette er første gang det skjer i Norge. Det er en nasjonal medie- og formidlingspris som skal løfte fram ansvarlig og etisk formidling om selvmord og livskriser.
– Nå kan nettopp du være med og nominere, sier Julie Andreassen. Hun er rådgiver i RVTS og koordinerer arbeidsgruppen som jobber med etableringen av Papagenoprisen i Norge.
Hvorfor håp betyr noe
– Måten livskriser og selvmord omtales på påvirker hvordan vi forstår dem – og hvordan vi snakker om dem med hverandre, sier Nina Danielsen. Nina er fagansvarlig for selvmordsforebygging i LEVE.
Hun forteller at en historie kan:
- få noen til å føle seg mindre alene
- vise at kriser kan være forbigående
- løfte fram støtte, fellesskap og nye muligheter
- styrke motet til å be om hjelp
- skape tryggere samtaler i familien, på jobb og i vennegjengen
– Papagenoprisen går til fortellinger som møter mennesker i sårbare situasjoner med respekt og verdighet, og som våger å romme både mørke og lys, sier Nina.
– Det er ikke en pris for glansbilder, sier Julie. – Det er en pris for fortellinger som gir håp uten å forenkle.
Hvordan snakker vi om selvmord og livskriser? Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser.
Hvem kan du nominere?
Papagenoprisen kan gå til:
- journalistiske artikler og reportasjer
- podkaster og dokumentarer
- film, scenekunst, litteratur eller andre kunst- og kulturuttrykk
– Fellesnevneren er at arbeidet bidrar til håp, mestring og et større handlingsrom for mennesker i krise, sier Julie.
Prisen skal deles ut for første gang i september 2026, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging. Deretter åpnes det for nominasjoner til Papagenoprisen 2027.
– Hvem som helst kan nominere. Det kan du gjøre her.
Bakgrunnen for prisen
Julie forteller at prisen tar utgangspunkt i Papageno-effekten, et begrep utviklet av Thomas Niederkrotenthaler. Han er en av de fremste internasjonale ekspertene på forebygging av selvmord.
– Thomas Niederkrotenthalers forskning viser at ansvarlig og håpefull formidling kan utvide perspektiver og åpne for nye tanker når livet oppleves vanskelig, forteller Julie.
Les intervju med Thomas Niederkrotenthaler, der han også forteller om Papageno-effekten og medias viktige rolle.
Har du lest, sett eller hørt noe som ga håp?
Julie og Nina oppfordrer deg til å være med og gi den fortellingen den anerkjennelsen den fortjener.
– Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser – med mer åpenhet, mer respekt og mer håp, avslutter de.
Papagenoprisen
Flere europeiske land har etablert Papagenoprisen, blant annet Danmark. Se tidligere vinnere.
Verdensdagen for selvmordsforebygging er 10. september.
Den norske Papagenoprisen skal deles ut for første gang 7. september 2026 på Sentralen i Oslo.
Om prosjektet
Å miste en nærstående kan ha en rekke psykologiske og fysiske helsemessige konsekvenser. For over 50 % blir sorgen langvarig med betydelig redusert funksjonsnivå, noe som er forbundet med betydelige samfunnskostnader. I dette prosjektet skal vi undersøke og validere hvor godt tre ulike spørreskjemaer fungerer for å måle sorg og forlenget sorg hos personer som har mistet en nærstående ved død. Vi vil også øke kunnskapen om hvordan mennesker opplever sorg – som hva de har strevd mest med og hva de har opplevd som vanskeligst i forbindelse med tapet. Målet er å forbedre skjemaene som brukes for å identifisere personer som trenger støtte og hjelp, og samtidig øke forståelsen for hvordan mennesker opplever det å sørge.
Deltagelse i prosjektet
For å kunne delta i prosjektet, må man være over 18 år og ha mistet et familiemedlem, partner eller nær venn for minst én måned siden. Det tar omtrent 15 minutter å svare på spørsmålene. Svarene blir anonymisert. Les mer om personvern, datalagring m.m. her. Deltakerne svarer på et digitalt spørreskjema via SurveyXact.
Måleinstrumentene som skal valideres
Når sorgreaksjoner blir langvarige og påvirker personens funksjon, brukes diagnosen Prolonged Grief Disorder (PGD, her kalt forlenget sorgreaksjon). Forlenget sorgreaksjon er en psykiatrisk diagnose som er inkludert i WHOs internasjonale klassifikasjon av sykdommer, International Classification of Diseases, versjon 11 (ICD-11), og i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 5. utgave, tekstrevisjon (DSM-5 TR). Flere skjemaer er utviklet for screening og vurdering av forlenget sorg, men det finnes kun to skalaer som måler forlenget sorgreaksjon i henhold til kriteriene for både DSM-5-TR og ICD-11, og disse skal nå valideres og evalueres.
- Traumatic Grief Inventory Self Report Plus (TGI-SR+) er et selvrapporteringsskjema som måler forekomst av symptomer på forlenget sorg. Skjemaet er oversatt til norsk og validert i en gruppe foreldre og voksne søsken som har mistet barn/søsken.
-
- Kortversjonen av TGI-SR+ består av fem spørsmål som måler symptomer på forlenget sorg, og er utviklet i samarbeid med Lonneke Lenferink og professor Pål Kristensen ved Universitetet i Bergen. Denne kortversjonen (TGI-SR+ Short) skal nå valideres.
-
- Aarhus Prolonged Grief Disorder Scale (A-PGDs) er et selvrapporteringsskjema som måler forekomst av symptomer på forlenget sorg. Skjemaet er oversatt til norsk, men ikke validert.
- My Grief er et selvrapporteringsskjema under utvikling for å måle normale og adaptive sorgreaksjoner. Skjemaet er oversatt til norsk av Atle Dyregrov og Trine Giving Kalstad i samarbeid med Josefin Sveen.
Papagenoprisen deles ut av RVTS i samarbeid med LEVE. Dette er første gang det skjer i Norge. Det er en nasjonal medie- og formidlingspris som skal løfte fram ansvarlig og etisk formidling om selvmord og livskriser.
– Nå kan nettopp du være med og nominere, sier Julie Andreassen. Hun er rådgiver i RVTS og koordinerer arbeidsgruppen som jobber med etableringen av Papagenoprisen i Norge.
Hvorfor håp betyr noe
– Måten livskriser og selvmord omtales på påvirker hvordan vi forstår dem – og hvordan vi snakker om dem med hverandre, sier Nina Danielsen. Nina er fagansvarlig for selvmordsforebygging i LEVE.
Hun forteller at en historie kan:
- få noen til å føle seg mindre alene
- vise at kriser kan være forbigående
- løfte fram støtte, fellesskap og nye muligheter
- styrke motet til å be om hjelp
- skape tryggere samtaler i familien, på jobb og i vennegjengen
– Papagenoprisen går til fortellinger som møter mennesker i sårbare situasjoner med respekt og verdighet, og som våger å romme både mørke og lys, sier Nina.
– Det er ikke en pris for glansbilder, sier Julie. – Det er en pris for fortellinger som gir håp uten å forenkle.
Hvordan snakker vi om selvmord og livskriser? Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser.
Hvem kan du nominere?
Papagenoprisen kan gå til:
- journalistiske artikler og reportasjer
- podkaster og dokumentarer
- film, scenekunst, litteratur eller andre kunst- og kulturuttrykk
– Fellesnevneren er at arbeidet bidrar til håp, mestring og et større handlingsrom for mennesker i krise, sier Julie.
Prisen skal deles ut for første gang i september 2026, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging. Deretter åpnes det for nominasjoner til Papagenoprisen 2027.
– Hvem som helst kan nominere. Det kan du gjøre her.
Bakgrunnen for prisen
Julie forteller at prisen tar utgangspunkt i Papageno-effekten, et begrep utviklet av Thomas Niederkrotenthaler. Han er en av de fremste internasjonale ekspertene på forebygging av selvmord.
– Thomas Niederkrotenthalers forskning viser at ansvarlig og håpefull formidling kan utvide perspektiver og åpne for nye tanker når livet oppleves vanskelig, forteller Julie.
Les intervju med Thomas Niederkrotenthaler, der han også forteller om Papageno-effekten og medias viktige rolle.
Har du lest, sett eller hørt noe som ga håp?
Julie og Nina oppfordrer deg til å være med og gi den fortellingen den anerkjennelsen den fortjener.
– Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser – med mer åpenhet, mer respekt og mer håp, avslutter de.
Papagenoprisen
Flere europeiske land har etablert Papagenoprisen, blant annet Danmark. Se tidligere vinnere.
Verdensdagen for selvmordsforebygging er 10. september.
Den norske Papagenoprisen skal deles ut for første gang 7. september 2026 på Sentralen i Oslo.
Motta nyhetsbrevet vårt
Nå kan du abonnere på LEVE sitt nyhetsbrev og få spennende nyheter rett i innboksen din.
