LEVE bidrar til nasjonal strategi for selvmordsforebygging
Etableringen av et nasjonalt og pemanent register for selvmord i helsetjenesten kan bli et viktig skritt mot økt kunnskap, bedre pasientsikkerhet og mer målrettet forebygging.
Publisert: 31. oktober 2025
LEVE har gått sammen med Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, og flere organisasjoner for å be Helse- og omsorgsdepartementet om å opprette et varig nasjonalt register for selvmord i helse- og omsorgssektoren. Formålet er å samle inn systematisk data om selvmord for å analysere omstendigheter og kjennetegn, og dermed utvikle bedre forebyggende tiltak. Registeret vil først dekke psykisk helsevern og rusbehandling, men har potensial til å utvides til hele helsetjenesten, inkludert somatisk behandling og kommunehelsetjenester.
Bakgrunnen for initiativet er tydelig: Vi vet at mennesker som har vært i kontakt med psykisk helsevern og rusbehandling, har en betydelig høyere risiko for selvmord enn befolkningen ellers. For å kunne forstå hvorfor – og hvordan liv kan reddes – trengs mer systematisk kunnskap. Et nasjonalt register vil gi et helhetlig bilde av omstendighetene rundt hvert dødsfall, og bidra til læring og forbedring på tvers av tjenestene.
Formålet er å samle og analysere data om selvmord blant pasienter som har vært i behandling eller hatt kontakt med psykisk helsevern eller rusbehandling det siste året. Informasjonen vil gi økt innsikt i risikofaktorer, behandlingsforløp og mulige forbedringspunkter i tjenestene. Dette kan danne grunnlag for målrettede tiltak, økt pasientsikkerhet og bedre forebygging.
En løpende oversikt og innsikt på dette området vil gi økt kunnskap, noe som kan bidra til å identifisere mulige selvmordsforebyggende tiltak og områder for kvalitetsforbedring på systemnivå. Dette vil føre til at det kan gis nasjonale anbefalinger og veiledning om selvmordsforebygging til helsetjenesten, forvaltningen og befolkningen. Et nasjonalt register vil også gjøre det mulig å undersøke effekten av ulike tiltak, for eksempel i nasjonale faglige retningslinjer, som er eller vil bli satt i gang.
I 2024 tok 739 mennesker sitt liv i Norge. Konsekvensene for familie, venner og kollegaer kan være alvorlige. Selvmord oppleves som en svært traumatisk hendelse av de som står igjen, mange opplever komplisert sorg, skyldfølelse, skam og psykiske helseplager som kan vedvare over tid. Tapet kan føre til endringer i familiedynamikk, svekkede sosiale relasjoner og redusert livskvalitet.
I tillegg kan stigma og tabuer knyttet til selvmord gjøre det vanskelig å søke hjelp og bearbeide opplevelsen. Forebygging av selvmord har derfor et stort potensial, både innen helsetjenestene og i samfunnet for øvrig. For å kunne identifisere og etablere forebyggende tiltak, trengs bedre forekomsttall, mer forskning og økt kompetanse om selvmordsforebygging.
For mange etterlatte blir spørsmålene stående igjen: Kunne dette vært forhindret? Var hjelpen god nok?
Et nasjonalt register vil bidra til å finne svarene – ikke for å plassere skyld, men for å lære og forbedre systemene. Konsekvensene av selvmord er store – både for enkeltmennesker, familier og samfunnet som helhet. Bedre kunnskap kan bidra til færre tap av liv og mindre lidelse for de som blir igjen.
Som organisasjon for etterlatte og berørte ved selvmord vil LEVE sikre at de etterlattes perspektiver og erfaringer blir hørt i dette arbeidet. Vi tror at kunnskap og åpenhet er nøkkelen til å redde liv – og til å hindre at flere familier må oppleve det uerstattelige tapet et selvmord fører med seg.
Flere aktuelle saker:
Hva kan vi lære av mennesker som har mistet noen i selvmord? Det spørsmålet sto i
sentrum da LEVE tirsdag samlet fagfolk, etterlatte og beslutningstakere til frokostseminar
på Høyskolen Kristiania. Samtidig lanserte organisasjonen tre nye kunnskapsrapporter
som gir et unikt innblikk i hvordan etterlatte har det – og hva de mener må til for å
forebygge flere selvmord.
– Etterlatte er ikke bare mottakere av hjelp. De er også bærere av kunnskap vi ikke finner
andre steder, sa LEVEs fagansvarlige for selvmordsforebygging under presentasjonen av
rapportene.
De tre rapportene bygger på erfaringer fra hundrevis av etterlatte gjennom
Etterlattbarometeret 2025, LEVEs nasjonale likepersonsarbeid og det nyopprettede
nasjonale brukerpanelet for etterlatte og berørte ved selvmord.
Etterlatte har betydelig dårligere helse
Den første rapporten, Etterlattbarometeret 2025, bygger på svar fra 364 medlemmer i LEVE.
Resultatene viser at etterlatte etter selvmord har betydelig dårligere helse og livskvalitet enn
befolkningen ellers.
Over halvparten rapporterer daglig lengsel etter den de har mistet, og like mange opplever et
betydelig funksjonsfall i hverdagen. Samtidig viser rapporten at symptomer på angst,
depresjon og følelsesmessig smerte er langt mer utbredt blant etterlatte enn i
normalbefolkningen.
Flere av deltakerne fortalte under seminaret at sorgen ikke bare handler om savn, men om
hvordan hele livet påvirkes over tid.
– Vi ser et vedvarende lidelsestrykk som ikke ser ut til å avta like raskt som mange kanskje
tror, sa LEVE.
Samtidig viser rapporten at stadig flere nås av kommunale kriseteam etter et selvmord, men
at mange fortsatt opplever at hjelpen ikke er tilstrekkelig eller varer lenge nok.
Samtaler som helsevesenet ikke kan tilby
Likepersonsrapporten 2025 løfter frem erfaringene fra LEVEs 170 frivillige likepersoner.
Hvert år gjennomføres hundrevis av støttesamtaler mellom mennesker som har mistet noen
i selvmord.
Rapporten viser at samtalene ofte handler om skyldfølelse, skam, sinne, familierelasjoner og
ensomhet. I rundt én av fem samtaler kommer også tanker om ikke å ville leve videre opp.
Likevel rapporterer et stort flertall at tilbudet oppleves som nyttig eller svært nyttig.
– Dette er ikke terapi. Det er noe annet. Det er møtet med et menneske som vet hvordan det
er å stå i det selv, fortalte flere av de frivillige.
Rapporten reiser samtidig spørsmål om hvordan flere etterlatte kan få tilgang til slike tilbud
tidligere i sorgforløpet.
Det vi ikke visste
Seminarets kanskje mest oppsiktsvekkende funn kom fra rapporten basert på LEVEs
nasjonale brukerpanel.
Panelet ble etablert høsten 2025 og består av etterlatte og berørte som ønsker å bidra med
sine erfaringer til forskning og kunnskapsutvikling.
Den første undersøkelsen avdekket flere forhold som i liten grad er beskrevet tidligere.
Over halvparten av de etterlatte oppga at de ikke opplevde seg som pårørende før dødsfallet.
De visste rett og slett ikke at personen de mistet hadde selvmordstanker.
Rapporten viser også at 37 prosent av de etterlatte selv har hatt selvmordstanker, og at de
fleste knytter disse tankene direkte til tapet de har opplevd.
Kanskje mest tankevekkende var likevel et tema som dukket opp spontant i de åpne svarene:
Det andre året etter et selvmord beskrives av mange som vanskeligere enn det første.
Mens omgivelsene gradvis vender tilbake til hverdagen, opplever mange etterlatte at sorgen
først da virkelig synker inn.
– Det var et funn vi ikke lette etter, men som mange valgte å fortelle om. Nettopp derfor er
brukerpanelet så viktig. Det hjelper oss å oppdage det vi ennå ikke vet, sa LEVE.
Erfaring som kunnskapskilde
Etter presentasjonene fulgte en panelsamtale med Knut Andersen fra VID, Tone Bovim fra
RVTS og Inger-Lise Severinsen fra LEVEs brukerpanel.
Severinsen delte egne erfaringer som mor til Andreas, som døde i selvmord i 2024. Hun
fortalte om opplevelsen av å stå tett på sønnens kamp, om følelsen av ikke å bli hørt som
pårørende, og om hvordan livet forandres etter et slikt tap.
– Vi som står nærmest ser ofte endringene først. Vi ser frykten. Vi ser når noen trekker seg
unna. Vi ser når smilet ikke lenger når opp til øynene. Den kunnskapen må tas på alvor, sa
hun.
Både paneldeltakerne og publikum pekte på behovet for bedre oppfølging av etterlatte, mer
involvering av pårørende og økt bruk av erfaringskompetanse i både forskning og
tjenesteutvikling.
Kunnskap som kan redde liv
For LEVE er rapportene mer enn statistikk og undersøkelser.
De er et forsøk på å løfte fram erfaringene til mennesker som lever med konsekvensene av
selvmord hver eneste dag.
– Skal vi lykkes bedre med å forebygge selvmord, må vi også lytte til dem som kjenner
konsekvensene på kroppen. Erfaringene deres gir oss innsikt vi ikke får gjennom tall alene.
De tre rapportene er nå tilgjengelige på LEVEs nettsider.
Og budskapet fra frokostseminaret var tydelig:
Når erfaring blir kunnskap, kan kunnskapen bidra til å redde liv
Les her;
Rapport fra etterlattbarometeret i 2025_Leve
Rapport_fra_likepersonsamtaler_i_2025
Rapport fra nasjonalt brukerpanel 2026_LEVE
Papagenoprisen deles ut av RVTS i samarbeid med LEVE. Dette er første gang det skjer i Norge. Det er en nasjonal medie- og formidlingspris som skal løfte fram ansvarlig og etisk formidling om selvmord og livskriser.
– Nå kan nettopp du være med og nominere, sier Julie Andreassen. Hun er rådgiver i RVTS og koordinerer arbeidsgruppen som jobber med etableringen av Papagenoprisen i Norge.
Hvorfor håp betyr noe
– Måten livskriser og selvmord omtales på påvirker hvordan vi forstår dem – og hvordan vi snakker om dem med hverandre, sier Nina Danielsen. Nina er fagansvarlig for selvmordsforebygging i LEVE.
Hun forteller at en historie kan:
- få noen til å føle seg mindre alene
- vise at kriser kan være forbigående
- løfte fram støtte, fellesskap og nye muligheter
- styrke motet til å be om hjelp
- skape tryggere samtaler i familien, på jobb og i vennegjengen
– Papagenoprisen går til fortellinger som møter mennesker i sårbare situasjoner med respekt og verdighet, og som våger å romme både mørke og lys, sier Nina.
– Det er ikke en pris for glansbilder, sier Julie. – Det er en pris for fortellinger som gir håp uten å forenkle.
Hvordan snakker vi om selvmord og livskriser? Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser.
Hvem kan du nominere?
Papagenoprisen kan gå til:
- journalistiske artikler og reportasjer
- podkaster og dokumentarer
- film, scenekunst, litteratur eller andre kunst- og kulturuttrykk
– Fellesnevneren er at arbeidet bidrar til håp, mestring og et større handlingsrom for mennesker i krise, sier Julie.
Prisen skal deles ut for første gang i september 2026, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging. Deretter åpnes det for nominasjoner til Papagenoprisen 2027.
– Hvem som helst kan nominere. Det kan du gjøre her.
Bakgrunnen for prisen
Julie forteller at prisen tar utgangspunkt i Papageno-effekten, et begrep utviklet av Thomas Niederkrotenthaler. Han er en av de fremste internasjonale ekspertene på forebygging av selvmord.
– Thomas Niederkrotenthalers forskning viser at ansvarlig og håpefull formidling kan utvide perspektiver og åpne for nye tanker når livet oppleves vanskelig, forteller Julie.
Les intervju med Thomas Niederkrotenthaler, der han også forteller om Papageno-effekten og medias viktige rolle.
Har du lest, sett eller hørt noe som ga håp?
Julie og Nina oppfordrer deg til å være med og gi den fortellingen den anerkjennelsen den fortjener.
– Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser – med mer åpenhet, mer respekt og mer håp, avslutter de.
Papagenoprisen
Flere europeiske land har etablert Papagenoprisen, blant annet Danmark. Se tidligere vinnere.
Verdensdagen for selvmordsforebygging er 10. september.
Den norske Papagenoprisen skal deles ut for første gang 7. september 2026 på Sentralen i Oslo.
Om prosjektet
Å miste en nærstående kan ha en rekke psykologiske og fysiske helsemessige konsekvenser. For over 50 % blir sorgen langvarig med betydelig redusert funksjonsnivå, noe som er forbundet med betydelige samfunnskostnader. I dette prosjektet skal vi undersøke og validere hvor godt tre ulike spørreskjemaer fungerer for å måle sorg og forlenget sorg hos personer som har mistet en nærstående ved død. Vi vil også øke kunnskapen om hvordan mennesker opplever sorg – som hva de har strevd mest med og hva de har opplevd som vanskeligst i forbindelse med tapet. Målet er å forbedre skjemaene som brukes for å identifisere personer som trenger støtte og hjelp, og samtidig øke forståelsen for hvordan mennesker opplever det å sørge.
Deltagelse i prosjektet
For å kunne delta i prosjektet, må man være over 18 år og ha mistet et familiemedlem, partner eller nær venn for minst én måned siden. Det tar omtrent 15 minutter å svare på spørsmålene. Svarene blir anonymisert. Les mer om personvern, datalagring m.m. her. Deltakerne svarer på et digitalt spørreskjema via SurveyXact.
Måleinstrumentene som skal valideres
Når sorgreaksjoner blir langvarige og påvirker personens funksjon, brukes diagnosen Prolonged Grief Disorder (PGD, her kalt forlenget sorgreaksjon). Forlenget sorgreaksjon er en psykiatrisk diagnose som er inkludert i WHOs internasjonale klassifikasjon av sykdommer, International Classification of Diseases, versjon 11 (ICD-11), og i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 5. utgave, tekstrevisjon (DSM-5 TR). Flere skjemaer er utviklet for screening og vurdering av forlenget sorg, men det finnes kun to skalaer som måler forlenget sorgreaksjon i henhold til kriteriene for både DSM-5-TR og ICD-11, og disse skal nå valideres og evalueres.
- Traumatic Grief Inventory Self Report Plus (TGI-SR+) er et selvrapporteringsskjema som måler forekomst av symptomer på forlenget sorg. Skjemaet er oversatt til norsk og validert i en gruppe foreldre og voksne søsken som har mistet barn/søsken.
-
- Kortversjonen av TGI-SR+ består av fem spørsmål som måler symptomer på forlenget sorg, og er utviklet i samarbeid med Lonneke Lenferink og professor Pål Kristensen ved Universitetet i Bergen. Denne kortversjonen (TGI-SR+ Short) skal nå valideres.
-
- Aarhus Prolonged Grief Disorder Scale (A-PGDs) er et selvrapporteringsskjema som måler forekomst av symptomer på forlenget sorg. Skjemaet er oversatt til norsk, men ikke validert.
- My Grief er et selvrapporteringsskjema under utvikling for å måle normale og adaptive sorgreaksjoner. Skjemaet er oversatt til norsk av Atle Dyregrov og Trine Giving Kalstad i samarbeid med Josefin Sveen.
Velkommen til LEVEs likepersonskurs 2026
Her kan du lese mer om Likepersontjenesten
LEVE har gått sammen med Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, og flere organisasjoner for å be Helse- og omsorgsdepartementet om å opprette et varig nasjonalt register for selvmord i helse- og omsorgssektoren. Formålet er å samle inn systematisk data om selvmord for å analysere omstendigheter og kjennetegn, og dermed utvikle bedre forebyggende tiltak. Registeret vil først dekke psykisk helsevern og rusbehandling, men har potensial til å utvides til hele helsetjenesten, inkludert somatisk behandling og kommunehelsetjenester.
Bakgrunnen for initiativet er tydelig: Vi vet at mennesker som har vært i kontakt med psykisk helsevern og rusbehandling, har en betydelig høyere risiko for selvmord enn befolkningen ellers. For å kunne forstå hvorfor – og hvordan liv kan reddes – trengs mer systematisk kunnskap. Et nasjonalt register vil gi et helhetlig bilde av omstendighetene rundt hvert dødsfall, og bidra til læring og forbedring på tvers av tjenestene.
Formålet er å samle og analysere data om selvmord blant pasienter som har vært i behandling eller hatt kontakt med psykisk helsevern eller rusbehandling det siste året. Informasjonen vil gi økt innsikt i risikofaktorer, behandlingsforløp og mulige forbedringspunkter i tjenestene. Dette kan danne grunnlag for målrettede tiltak, økt pasientsikkerhet og bedre forebygging.
En løpende oversikt og innsikt på dette området vil gi økt kunnskap, noe som kan bidra til å identifisere mulige selvmordsforebyggende tiltak og områder for kvalitetsforbedring på systemnivå. Dette vil føre til at det kan gis nasjonale anbefalinger og veiledning om selvmordsforebygging til helsetjenesten, forvaltningen og befolkningen. Et nasjonalt register vil også gjøre det mulig å undersøke effekten av ulike tiltak, for eksempel i nasjonale faglige retningslinjer, som er eller vil bli satt i gang.
I 2024 tok 739 mennesker sitt liv i Norge. Konsekvensene for familie, venner og kollegaer kan være alvorlige. Selvmord oppleves som en svært traumatisk hendelse av de som står igjen, mange opplever komplisert sorg, skyldfølelse, skam og psykiske helseplager som kan vedvare over tid. Tapet kan føre til endringer i familiedynamikk, svekkede sosiale relasjoner og redusert livskvalitet.
I tillegg kan stigma og tabuer knyttet til selvmord gjøre det vanskelig å søke hjelp og bearbeide opplevelsen. Forebygging av selvmord har derfor et stort potensial, både innen helsetjenestene og i samfunnet for øvrig. For å kunne identifisere og etablere forebyggende tiltak, trengs bedre forekomsttall, mer forskning og økt kompetanse om selvmordsforebygging.
For mange etterlatte blir spørsmålene stående igjen: Kunne dette vært forhindret? Var hjelpen god nok?
Et nasjonalt register vil bidra til å finne svarene – ikke for å plassere skyld, men for å lære og forbedre systemene. Konsekvensene av selvmord er store – både for enkeltmennesker, familier og samfunnet som helhet. Bedre kunnskap kan bidra til færre tap av liv og mindre lidelse for de som blir igjen.
Som organisasjon for etterlatte og berørte ved selvmord vil LEVE sikre at de etterlattes perspektiver og erfaringer blir hørt i dette arbeidet. Vi tror at kunnskap og åpenhet er nøkkelen til å redde liv – og til å hindre at flere familier må oppleve det uerstattelige tapet et selvmord fører med seg.
Flere aktuelle saker:
Hva kan vi lære av mennesker som har mistet noen i selvmord? Det spørsmålet sto i
sentrum da LEVE tirsdag samlet fagfolk, etterlatte og beslutningstakere til frokostseminar
på Høyskolen Kristiania. Samtidig lanserte organisasjonen tre nye kunnskapsrapporter
som gir et unikt innblikk i hvordan etterlatte har det – og hva de mener må til for å
forebygge flere selvmord.
– Etterlatte er ikke bare mottakere av hjelp. De er også bærere av kunnskap vi ikke finner
andre steder, sa LEVEs fagansvarlige for selvmordsforebygging under presentasjonen av
rapportene.
De tre rapportene bygger på erfaringer fra hundrevis av etterlatte gjennom
Etterlattbarometeret 2025, LEVEs nasjonale likepersonsarbeid og det nyopprettede
nasjonale brukerpanelet for etterlatte og berørte ved selvmord.
Etterlatte har betydelig dårligere helse
Den første rapporten, Etterlattbarometeret 2025, bygger på svar fra 364 medlemmer i LEVE.
Resultatene viser at etterlatte etter selvmord har betydelig dårligere helse og livskvalitet enn
befolkningen ellers.
Over halvparten rapporterer daglig lengsel etter den de har mistet, og like mange opplever et
betydelig funksjonsfall i hverdagen. Samtidig viser rapporten at symptomer på angst,
depresjon og følelsesmessig smerte er langt mer utbredt blant etterlatte enn i
normalbefolkningen.
Flere av deltakerne fortalte under seminaret at sorgen ikke bare handler om savn, men om
hvordan hele livet påvirkes over tid.
– Vi ser et vedvarende lidelsestrykk som ikke ser ut til å avta like raskt som mange kanskje
tror, sa LEVE.
Samtidig viser rapporten at stadig flere nås av kommunale kriseteam etter et selvmord, men
at mange fortsatt opplever at hjelpen ikke er tilstrekkelig eller varer lenge nok.
Samtaler som helsevesenet ikke kan tilby
Likepersonsrapporten 2025 løfter frem erfaringene fra LEVEs 170 frivillige likepersoner.
Hvert år gjennomføres hundrevis av støttesamtaler mellom mennesker som har mistet noen
i selvmord.
Rapporten viser at samtalene ofte handler om skyldfølelse, skam, sinne, familierelasjoner og
ensomhet. I rundt én av fem samtaler kommer også tanker om ikke å ville leve videre opp.
Likevel rapporterer et stort flertall at tilbudet oppleves som nyttig eller svært nyttig.
– Dette er ikke terapi. Det er noe annet. Det er møtet med et menneske som vet hvordan det
er å stå i det selv, fortalte flere av de frivillige.
Rapporten reiser samtidig spørsmål om hvordan flere etterlatte kan få tilgang til slike tilbud
tidligere i sorgforløpet.
Det vi ikke visste
Seminarets kanskje mest oppsiktsvekkende funn kom fra rapporten basert på LEVEs
nasjonale brukerpanel.
Panelet ble etablert høsten 2025 og består av etterlatte og berørte som ønsker å bidra med
sine erfaringer til forskning og kunnskapsutvikling.
Den første undersøkelsen avdekket flere forhold som i liten grad er beskrevet tidligere.
Over halvparten av de etterlatte oppga at de ikke opplevde seg som pårørende før dødsfallet.
De visste rett og slett ikke at personen de mistet hadde selvmordstanker.
Rapporten viser også at 37 prosent av de etterlatte selv har hatt selvmordstanker, og at de
fleste knytter disse tankene direkte til tapet de har opplevd.
Kanskje mest tankevekkende var likevel et tema som dukket opp spontant i de åpne svarene:
Det andre året etter et selvmord beskrives av mange som vanskeligere enn det første.
Mens omgivelsene gradvis vender tilbake til hverdagen, opplever mange etterlatte at sorgen
først da virkelig synker inn.
– Det var et funn vi ikke lette etter, men som mange valgte å fortelle om. Nettopp derfor er
brukerpanelet så viktig. Det hjelper oss å oppdage det vi ennå ikke vet, sa LEVE.
Erfaring som kunnskapskilde
Etter presentasjonene fulgte en panelsamtale med Knut Andersen fra VID, Tone Bovim fra
RVTS og Inger-Lise Severinsen fra LEVEs brukerpanel.
Severinsen delte egne erfaringer som mor til Andreas, som døde i selvmord i 2024. Hun
fortalte om opplevelsen av å stå tett på sønnens kamp, om følelsen av ikke å bli hørt som
pårørende, og om hvordan livet forandres etter et slikt tap.
– Vi som står nærmest ser ofte endringene først. Vi ser frykten. Vi ser når noen trekker seg
unna. Vi ser når smilet ikke lenger når opp til øynene. Den kunnskapen må tas på alvor, sa
hun.
Både paneldeltakerne og publikum pekte på behovet for bedre oppfølging av etterlatte, mer
involvering av pårørende og økt bruk av erfaringskompetanse i både forskning og
tjenesteutvikling.
Kunnskap som kan redde liv
For LEVE er rapportene mer enn statistikk og undersøkelser.
De er et forsøk på å løfte fram erfaringene til mennesker som lever med konsekvensene av
selvmord hver eneste dag.
– Skal vi lykkes bedre med å forebygge selvmord, må vi også lytte til dem som kjenner
konsekvensene på kroppen. Erfaringene deres gir oss innsikt vi ikke får gjennom tall alene.
De tre rapportene er nå tilgjengelige på LEVEs nettsider.
Og budskapet fra frokostseminaret var tydelig:
Når erfaring blir kunnskap, kan kunnskapen bidra til å redde liv
Les her;
Rapport fra etterlattbarometeret i 2025_Leve
Rapport_fra_likepersonsamtaler_i_2025
Rapport fra nasjonalt brukerpanel 2026_LEVE
Papagenoprisen deles ut av RVTS i samarbeid med LEVE. Dette er første gang det skjer i Norge. Det er en nasjonal medie- og formidlingspris som skal løfte fram ansvarlig og etisk formidling om selvmord og livskriser.
– Nå kan nettopp du være med og nominere, sier Julie Andreassen. Hun er rådgiver i RVTS og koordinerer arbeidsgruppen som jobber med etableringen av Papagenoprisen i Norge.
Hvorfor håp betyr noe
– Måten livskriser og selvmord omtales på påvirker hvordan vi forstår dem – og hvordan vi snakker om dem med hverandre, sier Nina Danielsen. Nina er fagansvarlig for selvmordsforebygging i LEVE.
Hun forteller at en historie kan:
- få noen til å føle seg mindre alene
- vise at kriser kan være forbigående
- løfte fram støtte, fellesskap og nye muligheter
- styrke motet til å be om hjelp
- skape tryggere samtaler i familien, på jobb og i vennegjengen
– Papagenoprisen går til fortellinger som møter mennesker i sårbare situasjoner med respekt og verdighet, og som våger å romme både mørke og lys, sier Nina.
– Det er ikke en pris for glansbilder, sier Julie. – Det er en pris for fortellinger som gir håp uten å forenkle.
Hvordan snakker vi om selvmord og livskriser? Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser.
Hvem kan du nominere?
Papagenoprisen kan gå til:
- journalistiske artikler og reportasjer
- podkaster og dokumentarer
- film, scenekunst, litteratur eller andre kunst- og kulturuttrykk
– Fellesnevneren er at arbeidet bidrar til håp, mestring og et større handlingsrom for mennesker i krise, sier Julie.
Prisen skal deles ut for første gang i september 2026, i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging. Deretter åpnes det for nominasjoner til Papagenoprisen 2027.
– Hvem som helst kan nominere. Det kan du gjøre her.
Bakgrunnen for prisen
Julie forteller at prisen tar utgangspunkt i Papageno-effekten, et begrep utviklet av Thomas Niederkrotenthaler. Han er en av de fremste internasjonale ekspertene på forebygging av selvmord.
– Thomas Niederkrotenthalers forskning viser at ansvarlig og håpefull formidling kan utvide perspektiver og åpne for nye tanker når livet oppleves vanskelig, forteller Julie.
Les intervju med Thomas Niederkrotenthaler, der han også forteller om Papageno-effekten og medias viktige rolle.
Har du lest, sett eller hørt noe som ga håp?
Julie og Nina oppfordrer deg til å være med og gi den fortellingen den anerkjennelsen den fortjener.
– Når vi løfter fram de gode, ansvarlige historiene, er vi også med på å forme hvordan vi som samfunn snakker om selvmord og livskriser – med mer åpenhet, mer respekt og mer håp, avslutter de.
Papagenoprisen
Flere europeiske land har etablert Papagenoprisen, blant annet Danmark. Se tidligere vinnere.
Verdensdagen for selvmordsforebygging er 10. september.
Den norske Papagenoprisen skal deles ut for første gang 7. september 2026 på Sentralen i Oslo.
Om prosjektet
Å miste en nærstående kan ha en rekke psykologiske og fysiske helsemessige konsekvenser. For over 50 % blir sorgen langvarig med betydelig redusert funksjonsnivå, noe som er forbundet med betydelige samfunnskostnader. I dette prosjektet skal vi undersøke og validere hvor godt tre ulike spørreskjemaer fungerer for å måle sorg og forlenget sorg hos personer som har mistet en nærstående ved død. Vi vil også øke kunnskapen om hvordan mennesker opplever sorg – som hva de har strevd mest med og hva de har opplevd som vanskeligst i forbindelse med tapet. Målet er å forbedre skjemaene som brukes for å identifisere personer som trenger støtte og hjelp, og samtidig øke forståelsen for hvordan mennesker opplever det å sørge.
Deltagelse i prosjektet
For å kunne delta i prosjektet, må man være over 18 år og ha mistet et familiemedlem, partner eller nær venn for minst én måned siden. Det tar omtrent 15 minutter å svare på spørsmålene. Svarene blir anonymisert. Les mer om personvern, datalagring m.m. her. Deltakerne svarer på et digitalt spørreskjema via SurveyXact.
Måleinstrumentene som skal valideres
Når sorgreaksjoner blir langvarige og påvirker personens funksjon, brukes diagnosen Prolonged Grief Disorder (PGD, her kalt forlenget sorgreaksjon). Forlenget sorgreaksjon er en psykiatrisk diagnose som er inkludert i WHOs internasjonale klassifikasjon av sykdommer, International Classification of Diseases, versjon 11 (ICD-11), og i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 5. utgave, tekstrevisjon (DSM-5 TR). Flere skjemaer er utviklet for screening og vurdering av forlenget sorg, men det finnes kun to skalaer som måler forlenget sorgreaksjon i henhold til kriteriene for både DSM-5-TR og ICD-11, og disse skal nå valideres og evalueres.
- Traumatic Grief Inventory Self Report Plus (TGI-SR+) er et selvrapporteringsskjema som måler forekomst av symptomer på forlenget sorg. Skjemaet er oversatt til norsk og validert i en gruppe foreldre og voksne søsken som har mistet barn/søsken.
-
- Kortversjonen av TGI-SR+ består av fem spørsmål som måler symptomer på forlenget sorg, og er utviklet i samarbeid med Lonneke Lenferink og professor Pål Kristensen ved Universitetet i Bergen. Denne kortversjonen (TGI-SR+ Short) skal nå valideres.
-
- Aarhus Prolonged Grief Disorder Scale (A-PGDs) er et selvrapporteringsskjema som måler forekomst av symptomer på forlenget sorg. Skjemaet er oversatt til norsk, men ikke validert.
- My Grief er et selvrapporteringsskjema under utvikling for å måle normale og adaptive sorgreaksjoner. Skjemaet er oversatt til norsk av Atle Dyregrov og Trine Giving Kalstad i samarbeid med Josefin Sveen.
Velkommen til LEVEs likepersonskurs 2026
Her kan du lese mer om Likepersontjenesten
Det var helt livsendrende for meg
Årets ungdomssamling ble arrangert i Akershus fylke på Sørmarka konferansehotell. Det var totalt 56 tilstede gjennom helgen, hvor 47 var deltakere i målgruppen. Gjennom helgen kunne deltakerne velge mellom en rekke aktiviteter slik som fysisk aktivitet, yoga, samtalegrupper, foredrag og workshops – alle med mål om å gi verktøy til å prosessere sorgen.
På ungdomssamling oppstår det et fellesskap som er tryggere enn noe annet jeg har vært en del av
Vi ser år etter år at det viktigste for de unge etterlatte og berørte er å møte hverandre. Derfor legger vi opp til tid til å bli kjent med hverandre og ha sosiale aktiviteter.
Samlingene viser håp og felleskap. Sorgen blir mindre tung og sorgreaksjonene føles mer normale i felleskapet på Unge LEVE
Vi gleder oss allerede til å planlegge neste års samling.
Vil du være med å planlegge ungdomssamling i arbeidsgruppen til Unge LEVE eller bistå på selve samlingen? Ta kontakt med oss HER. Våre frivillige er så viktige for at samlingen skal bli best mulig!
Unge LEVE er så takknemlige for den støtten vi mottar som gjør at vi kan arrangere ungdomssamling. I år var våre økonomiske støttespillere Bergesenstiftelsen, Anthonstiftelsen, Erasmus+ungdom og Stiftelsen Kaare Berg. Uten deres støtte hadde vi ikke kunnet arrangere ungdomssamling, og vi er så glade for at de har gitt oss støtte til årets ungdomssamling, og vært viktige støttespillere tidligere år.
Motta nyhetsbrevet vårt
Nå kan du abonnere på LEVE sitt nyhetsbrev og få spennende nyheter rett i innboksen din.
