Nye retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern

Det er livsviktig at det finnes gode retningslinjer for hvordan de som arbeider i psykisk helsevern møter mennesker som har selvmordstanker. Hvis ikke blir det opp til hver enkelt kliniker, psykiater, miljøarbeider eller ufaglært hjelper å gjøre det som de selv tror hjelper. Og på feltet selvmordsforebygging er dette ofte ikke godt nok. Dette sier leder for LEVE selvmordsforebygging, Nina Danielsen. Her er hennes kommentarer til de nye retningslinjene:

Leder i LEVE selvmordsforebygging, Nina Danielsen

Halvparten av selvmordene skjer etter kontakt med psykisk helsevern

Rundt halvparten av de som tar livet sitt er eller har vært i kontakt med psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling siste året. De oppdaterte retningslinjene har vi ventet lenge på og ved første øyekast tenker vi at de inneholder mye bra.

Vi mener at en tillitsfull relasjon mellom bruker og hjelper er en forutsetning for at den som tenker på selvmord skal vurdere å velge livet. En individuell tilnærming til hver person som har selvmordstanker krever trygghet og kompetanse i tjenestene og færre sjekklister og skjematiske risikovurderinger. Dette ser vi kommer fram i de nye retningslinjene.

Bør retningslinjene være valgfrie å ta i bruk?

Vi ser også at overganger mellom forskjellige tjenestenivåer (for eksempel mellom regionale og kommunale hjelpetilbud) nå skal planlegges ordentlig. Overganger vet vi kan øke risikoene for de som tenker på selvmord, kanskje nettopp fordi overganger kan legge press på eller bryte ned tillit og relasjon mellom mennesker. Ingen har godt av å føle seg alene, forlatt og uten betydning/ tilknytning.

På den andre siden etterlyser vi mer tydelig språk. Når retningslinjer bruker ordene “bør” og “kan”, kan klinikere som opplever stort arbeidspress oppfatte dem som valgfrie. Dette fører til svært varierende praksis, noe som vi i LEVE virkelig ønsker å få en slutt på.

Vi trenger en granskingskommisjon for selvmord

Vi etterlyser også en mye mer systematisk tilnærming til hendelsesanalyser etter selvmord. Mange av våre medlemmer føler at for lite blir gjort for å lære av feil som ble begått av tjenestene i møte med den de mistet.

Det handler ikke om å rette en pekefinger, men å innhente kunnskap slik at vi kan se mønstre og lære. Derfor er vi skuffet over at vi ikke fikk gehør for vårt høringsforslag om at, i likhet med trafikkdødsfall, skal en uavhengig granskingskommisjon gjennomføre hendelsesanalyser av alle selvmord etter opphold ved PHV/TSB.

Vi hører fra noen etterlatte at deres perspektiv avfeies av tjenestene som kanskje ønsker å beskytte seg selv mot anklager. Dette vitner muligens om en manglende vilje til kontinuerlig forbedringsarbeid, noe vi synes er veldig trist.

Selvmordsforebygging må bli pensum

Nå gjenstår det å sikre at alle som trenger det får vite om og tar i bruk de nye retningslinjene. Det fordrer et krafttak for å øke kompetanse blant alle ansatte i PHV og TSB som kommer i kontakt med brukere. I tillegg bør det skje en endring i pensum for alle som er i et utdanningsløp som fører til roller i psykisk helsevern. Der ligger kanskje en enda større utfordring.

Se de nye retningslinjene her.