Han er en del av meg hver dag

Jeg savner samtalene våre, jeg savner latteren, jeg savner de tørre vitsene, måten han alltid så hvem jeg var og visste at jeg så ham, det spesielle båndet vårt.

Å ha venner som anerkjenner at behovet for å snakke om personen jeg mistet, hver dag om så, også nå 1.5 år senere, har vært viktigere enn jeg tror de noen gang kan forstå. De har aldri gitt uttrykk for at nå må jeg vel ha sørget ferdig. De har stått der, de har forstått.

Jeg har mistet ham i live, men jeg har ikke mistet ham fra hjertet mitt.

Han er en del av meg hver dag.

Å ha ham som en del av hverdagen, normalisere å snakke om ham, snakke om at dette hadde han sagt, dette hadde han ledd av, eller minner om ham. Det har hjulpet meg i sorgen.

Jeg føler at han fortsatt er her med meg, hver dag, fordi han er en så naturlig del av hverdagen.

Jeg lever nå mer i nuet, prøver å finne de små gledene i hverdagen, alltid ha noe å glede meg over. De tunge dagene tar jeg imot, jeg lar meg selv ha det vondt. Det er så mange flere gode dager enn vonde nå, selv om savnet etter han kommer til å være der for alltid.

Tiden leger ikke alle sår, men det blir lettere å leve med arrene livet har gitt etterhvert