Hei, pappa

Hei, pappa.

I dag, 25. mai 2024, er det akkurat 23 år siden du døde.

Jeg tror jeg husker den siste gangen jeg så deg.

Jeg tenker ofte på det den gangen.

Hadde du allerede bestemt deg for å dra, da?

Var det et farvel i blikket ditt?

Var det derfor du gav meg en ekstra lang klem?

Følte du deg som en astronaut man ser på film i fritt svev og alene i rommet, bare en liten prikk på en bakgrunn av uendelig mørke?

Det er sånn jeg føler meg noen ganger. Også i et rom fylt med mennesker. Ditt fravær er en konstant tilstedeværelse i livet mitt. De dagene det er ekstra tungt og byrdefullt, føler jeg meg frakoblet resten av verden.

Da jeg var barn forstod jeg ikke at det var mulig å føle seg slik, så langt borte fra verden at man ikke føler seg som en del av den. Var det derfor du ikke orket mer?

De sier at tiden leger alle sår. Bør ikke 23 år være nok?

For meg kompliserer tiden bare alt.

Alle spørsmålene jeg aldri får svar på, er en stor floke inni meg et sted. Og den vokser.

I takt med at jeg blir eldre, blir nye lag lagt til. Jeg får stadig nye spørsmål og nye tanker om ditt selvmord.

Samtidig har jeg kun bruddstykker av deg. Noen ganger kan det føles som at sorgen er alt jeg har.

Jeg angrer på at jeg ikke tok bedre vare på minnene.

Det føles ut som at jeg har store sår i hukommelsen min, som aldri gror helt.

Jeg har ingen komplette minner, med en tydelig start og slutt.

De minnene jeg har starter alltid midt oppi noe – en bevegelse, et ansiktsuttrykk, en samtale.

Minner som kunne ha vært ubetydelige, dagligdagse. Og så, måneder eller år senere, avhengig av hvor livet tar deg, får de mening.

Når du hjelper meg med å ta på strømpebuksa med striper. Når du tvinner håret mitt rundt fingrene dine mens vi ser på tv. Når du forteller alle rundt bordet om din begeistring for taco, som var noe helt nytt den gangen.

Ubetydelige øyeblikk for noen som har en pappa. For meg er det øyeblikk som bekrefter at du er min pappa, og jeg din datter.

Disse fragmentene av deg, er alt jeg har.

Jeg har lært å akseptere at jeg aldri vil få hele deg. Men det er greit. Disse små brikkene er nok til å minne meg om hvem du var, og hva vi betydde for hverandre.

Du lever videre bruddstykkene.

Og kanskje finnes ikke livet andre steder enn i bruddstykkene?

Jeg savner deg hver eneste dag, pappa. Nå og for alltid.