På gjensyn

Fra «ska vi leka?» en tirsdag formiddag på barneskolen, til jeg elleve år senere står med en rød rose ved kisten din og sier «vi ses igen». Du, som var selve definisjonen på begrepet livsglede, du skulle bare så vidt få begynne på livets reise.

Jeg husker godt den sommeren jeg var ti. Familien hadde vært på ferie i tre uker, og jeg rakk så vidt hjem, bare for å pakke om sekken, du ventet på meg. Den uken bodde vi sammen på øya deres, en liten øy, midt ute i den svenske skjærgården på østkysten. Svaberg som vi badet fra, små opptråkkede stier over øya, som vi selv har vært med og tråkke, og en liten gjestehavn for alle seilbåtene som stopper en liten stund. Det er stille der, bare ti små hus og et lite kapell. Eneste plassen det ikke er stille, er der faren din røyker fisken han har fisket, der skriker måsene etter mat. Kapellet besøkte vi ofte, en gammel muggen lukt slo oss i ansiktet hver gang vi åpnet den knirkete, tunge døren. Inne var det mørkt, et enslig lite vindu slapp inn solens stråler. Vi satte oss ned og lot som vi kunne prate med avdøde bestefedre, som om det var den mest naturlige ting i verden for to småjenter i en alder av ti og elleve. Rett ved siden av det rødmalte huset deres sto det et lite, ubehandlet anneks, der holdt vi til. Annekset var perfekt, et sted som ga oss tid til å være våkne hele natten, planlegge fremtiden, fantasere om kjærester og leke oss gjennom ulike scenarier om vennskap, kjærester og bryllup. Om dagen badet vi, vi hadde omtrent ikke tid til mat, og om kveldene og nettene ble det lite søvn, da vi hadde altfor mye å prate om.

Da du var tolv år, var det noe som endret seg i deg, hjertet ditt begynte å fungere dårligere, og du hadde mindre kapasitet til å henge med i livet, slik en frisk tolvåring leker i livet. At du var født med hjertefeil, hadde jeg visst hele tiden, men nå ville ikke legene vente lenger med å sette inn en pacemaker. Livet ditt forandret seg etter inngrepet. Du, som var så glad i livet, nå fikk du mer ut av hver dag. Du orket mer, og du tok for deg av hver mulighet du hadde. Jeg hadde alltid vært et hestehode foran deg i alt vi fant på, nå var du ved siden av meg hele tiden. Du ble en jevnbyrdig konkurrent, på trening, i svømming og på alle de turene vi gikk. Det var på denne tiden vi begynte å legge seriøse planer. Vi skulle bli sammen med to kompiser, vi skulle bli naboer, ha dobbeltbryllup og få barn på samme tid. Vi hadde planene klare. Foreldre mine stoppet planene våre da jeg som fjortenåring flyttet til Norge. For ei jente på fjorten år var det omtrent som verdens undergang, hva skulle jeg gjøre uten deg? Du som bare med et blikk på meg kunne se om jeg trengte å gråte, eller når jeg prøvde å skjule usikkerheten min gjennom å være unaturlig pratsom og fjasete. Du kjente meg bedre enn jeg selv gjorde, du som lyttet og forsto, du som var mi beste venninne.

Det ble mange dyre telefonregninger, og frimerker hadde en aldri nok av. Allerede første høstferien reiste vi «hjem», jeg kan ikke huske hvor fort jeg syklet bort til deg. Det var som vi ikke hadde vært borte fra hverandre, det var fortsatt du og jeg. Etter hvert ble brevene sjeldnere, det ble også telefonsamtalene. Når vi pratet sammen, merket jeg at jeg ikke lenger klarte å forstå alt du fortalte. Du pratet om mennesker jeg ikke kjente eller visste hvem var, dere fant på ting som vi hadde planlagt å gjøre, jeg følte meg tilsidesatt. Jeg tenkte ikke engang over at du heller ikke var med på notene om hvem jeg snakket om. Vi skapte nye relasjoner både du og jeg, og vi gikk videre i hver vår tilværelse, selv om vi tviholdt på vennskapet vi hadde. At vi gikk videre i hver vår tilværelse, påvirket egentlig ikke vårt vennskap, det endret seg bare, det var et vi som ingen andre kunne røre ved.

Sommeren 2001, jeg var 17 år og ville for første gang ikke være med «hjem» på ferie. Jeg ble med likevel da jeg fikk ha med meg ei venninne. Tilfeldighetene denne torsdagen er så mange. Ikke tok jeg bussen til byen som jeg hadde tenkt, jeg ringte deg i stedet. Du sa du skulle ut til øya om et par timer, sammen med foreldrene dine, og lurte på om jeg kunne stikke innom en snartur før du skulle reise. Vi møttes, pratet og lo, vi la planer for resten av tiden jeg skulle være hjemme. Mens du skulle være på øya, skulle jeg og mi venninne på sommerens største festival i byen.

Lørdagskveld i byen, første gang på festival. Jeg var 17 år og hadde fått tak i både røyk og alkohol, jeg var i stigende form. Jeg brydde meg ikke engang om at jeg hadde røyken i kjeften og ølen i handa da jeg møtte tante. En varm sommerkveld i juli, fantastisk live-musikk og mange kjente. En gammel venn kom bort til meg og sier «Har du hørt om Linda»? «Ja ja» sa jeg, godt bedugget og hørte egentlig ikke på ham, og så gikk jeg og mi venninne lenger vekk. Vi sov i byen, som avtalt, dagen etter tok vi bussen hjem.

Da vi kom inn døren, satt mamma ved kjøkkenbordet, og mitt eldre søskenbarn sto ved kjøkkenbenken. Pulsen min steg, følte den i ørene, jeg ble helt varm, og jeg tenkte:Shit! Nå har tante sladret om både røyking og drikking! Lite vitende om at livet mitt skal endre seg for alltid … Mamma så på meg, hun ba meg sette meg. Hun la hendene sine på skuldrene mine, så på meg, hun sa: Linda … Hun rakk ikke å si mer, det var som noe demret i hodet på meg, den kommentaren fra vennen min, på en eller annen måte visste jeg hva hun skulle fortelle, jeg ville ikke høre det, jeg ville bare vekk! Mamma holdt meg fast. Gråtende fortalte hun at Linda fikk et hjerteinfarkt mens hun sov, og at hun gikk bort i søvne. At jeg som syttenåring skulle oppleve mitt første store tap,hadde jeg aldri kunnet tenke meg, og at du som attenåring skulle dø av et hjerteinfarkt, det var for meg utenkelig. Jeg gråt, jeg hulket, og jeg skrek! Det føltes som livet mitt gikk i tusen biter. Hvordan håndterer jeg det her? Hvordan skal jeg sortere alt jeg føler og tenker? Hvordan skal jeg fortsette uten henne? Mamma kom inn på rommet der jeg lå, ga meg penn og papir, og sa: «Skriv. Skriv alt du føler og tenker». Jeg skrev, skrev meg tom. Jeg skrev til deg, Linda, alt jeg ville og trengte å si. Alt jeg ville ta vare på, minnene og planene våre.

Det var du och jag mot världen, vi två var en. Vi hörde ihop (…) Några av mina bästa minnen med dig är när du frågade om vi skulle leka, när vi var i Gamleby folkpark, och när vi åt så mycket Dennis-yoghurt så vi spydde och skylde på katterna (…) Vi planerade hela livet ihop, vad som än hände så skulle vi inte tappa kontakten (…) Du kommer alltid att vara med mig, och jag vet att vi kommer att mötas igen, men inte när (…) Hade jag fått göra om den dagen, hade jag berättat för dig hur mycket du betyder för mig, hur mycket du har gjort för mig,ställt upp, hur mycket jag älskar dig och hur mycket jag saknar dig när du inte är här. Som du alltid skrev till mig:

Vänner komma
Vänner fara
vi ska alltid vänner vara

Resten av ferien ble amputert, jeg gjennomgikk et tap, en bunnløs sorg, et trauma, men jeg hadde med meg ei venninne som fikk litt av en «ferie». Dagene mellom din bortgang og begravelsen husker jeg ingenting fra. Begravelsesdagen kom. Jeg var som i en transe, jeg dusjet og stelte meg. Tok på meg noe som kunne ligne klær til en begravelse, det var jo ikke akkurat med i planene da jeg pakket kofferten. Jeg hadde en følelse av hvordan det så ut i kirken, døden var jo faktisk noe av det vi pratet mye om. Du hadde sagt til meg at du ville ha hvit kiste i kirken, for så å bli kremert. Vi kom til kirken, jeg gikk mellom mamma og pappa. Mamma holdt meg hardt i hånda, mens pappa holdt rundt skuldrene mine. Der sto kisten, den var hvit! Vi satte oss på høyre side, jeg var fortsatt mellom mamma og pappa. Rett før begravelsen skulle starte, kom dine foreldre og din storesøster inn, de gikk gjennom den fullsatte kirken og satte seg på fremste benk på venstre side. Min ekstra-familie, i enda større sorg enn jeg selv var. Jeg husker bare bruddstykker av begravelsen. Jeg husker de spilte favorittmusikken din, at presten pratet om din livsglede og din lidenskap for å danse. Så sa presten: «Det var du och jag mot världen. Så här börjar det jag nu ska läsa.» Brevet mitt! Presten leste mitt avskjedsbrev til deg, Linda. Det var den eneste gangen jeg ikke gråt i begravelsen din, og jeg vet ikke hvorfor. Tårene bare stoppet. Jeg er så takknemlig for at mamma ga brevet til presten, jeg tror det var hennes måte å hjelpe meg, hjelpe meg til å ta avskjed med deg.

Etter brevet kom den tyngste biten, å gå frem til kisten for å ta avskjed. Pappa holdt hardt i meg, han holdt meg oppreist. Hvordan ta avskjed med deg? Der sto jeg, i lyst skjørt og svart overdel, la ned en rød rose, strøk hånden over kisten din. Tårene trillet, det eneste jeg klarte å si var: «Vi ses igjen»!

Mitt avskjedsbrev til deg ble lagt i kisten, og det ble kremert sammen med deg. På en måte føler jeg at vi alltid vil være med hverandre, og at du fikk vite hvor mye du betyr for meg. Hver gang jeg besøker gravplassen din, legger jeg ned ei rød rose. Jeg sitter lenge og prater med deg, forteller deg siste nytt, på akkurat samme måte som jeg hadde gjort i telefonen om du fortsatt hadde vært i live.

Nå sitter jeg her, fortsatt i Norge, voksen, utdannet og gift. I sommer har det gått seksten år. Jeg lurer på hvordan det hadde vært hvis du fortsatt var i live. Hvordan hadde livet vårt vært? Hadde vi fortsatt vært så nære venner som vi en gang var? Stort sett smiler jeg, og latteren sitter løst når jeg tenker på og prater om deg, men sorgen vil alltid være der, den bærer jeg alltid med meg. Den blir bare lettere å kjenne på, det er ikke lenger den stikkende tornen i hjertet.

Når jeg tenker på hvordan du gikk bort, er jeg egentlig glad. Jeg er glad for at du gikk bort på det stedet du elsket mest, nemlig din øy.Du gikk bort mens du var sammen med foreldrene dine, det tryggeste stedet du kunne være. Og skal jeg være litt egoistisk, er jeg også glad for tilfeldighetene for at jeg fikk treffe deg et døgn i forveien.

Iben Sandemose har et passende dikt, både med tanke på sorg, men også for når jeg tenker på deg.

Sorg går ikke over.
Den tar bare en annen form,
En sorg ligner på havet.
Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene,
men det blir aldri mer havblikk.

Du vil alltid være med meg, både i sinn og i hjerte. Takk for den tiden vi fikk sammen. Jeg sier ikke adjø, men jeg velger å si vi ses igjen, Linda.