Det blir bedre!

Årene etter at min mann Ole tok livet sitt, kan beskrives på mange måter. De har først og fremst bestått av å følge opp fire barn gjennom barndom og ungdomstid fram til de alle ble voksne mennesker med sine selvstendige liv.
Men dessverre må jeg også beskrive disse årene som til dels veldig strevsomme for meg. Det har vært en sakte og omstendelig prosess å prøve å finne en vei ut av håpløsheten og mismotet.

Allerede samme dagen det grusomme skjedde, visste jeg at det var mer enn jeg kunne håndtere alene. Jeg visste at vi alle måtte ta imot den hjelpen vi fikk. Og heldigvis hadde jeg folk rundt meg som så meg og familien og raskt formidlet kontakt med gode fagfolk.

Barna hadde mistet pappaen sin, og det viktigste for meg var at de ble sett og tatt vare på. Vi hadde ingen familie i nærheten, så det var stort sett bare meg alene med barna. De trengte mat, klær, oppfølging og mest av alt, mye omsorg.
Hjelp til barna ble også hjelp til meg.
Og det føles godt å kunne si at både skolene og barnehagen gjorde det de kunne for å være en støtte og en hjelp for hvert enkelt av barna. Dette gjaldt ikke bare i den mest akutte fasen, men også i årene etterpå. Lærerne møtte både meg og barna med stor forståelse når spesielle situasjoner eller behov oppstod.
I tillegg hadde alle barna kontakt med BUP og fikk også der den hjelpen den enkelte trengte når behovet var der – også flere år etter pappas selvmord.

Fra den dagen Ole døde, har jeg alltid hatt noen å snakke med, noen å kontakte. Noen som har sett meg og brydd seg om hva jeg har strevd med. Jeg har vært i kontakt med mange tålmodige og dyktige mennesker som hver på sin måte har hjulpet meg til å holde ut og etter hvert til å klare å ta små skritt framover.

Kriseteamet var uunnværlige støttespillere de første seks ukene etter Oles selvmord. De kom daglig til å begynne med, sjeldnere etter hvert. Midt kaoset var det godt å ha mennesker i huset som beholdt roen og som ga mye varme og omsorg til oss alle i en ekstremt vanskelig tid.

Også fastlegen kom raskt inn i bildet. Han henviste meg videre til et DPS da det ble tydelig at jeg trengte mer spesialisert hjelp.
I mange år var samtaler med kommunens psykiatriske sykepleier en god støtte for meg. Senere har jeg gått i terapi hos privatpraktiserende psykolog.

I tillegg har jeg i alle disse årene hatt kontakt med en prest. Den første var presten som kom med dødsbudskapet. Han fulgte meg tett opp den første tiden etter Oles død og ble en viktig samtalepartner og støtte for meg i flere år etterpå.
Halvannet år etter Oles selvmord flyttet vi til nærmeste by. Vi bodde «langt ute på landet» og hverdagen ble rett og slett for tungvint for meg alene med barna. Nytt bosted betydde også etter hvert kontakt med en ny prest som jeg fortsatt har gode samtaler med når behovet er der.

I ett års tid gikk jeg i kunstterapi. Dette ble helt avgjørende for at jeg etter hvert klarte å avslutte mange vanskelige tankeprosesser.
Rundt samme tid deltok jeg også i Minneteppet-prosjektet som kunstner Eline Medbøe i samarbeid med LEVE reiste rundt i landet med. Også dette ble en verdifull bit i puslespillet mitt.
Til min store overraskelse brakte disse tingene fram noen kunstneriske sider ved meg som jeg knapt visste om.  Som et direkte resultat av dette driver jeg nå med tekstilkunst, som har fått enormt stor betydning for meg.

Som selvhjelp har jeg skrevet mye.
Da lynet slo ned i livet mitt, ble skrivingen en viktig ventil for meg. I flere år skrev jeg hver eneste dag for å tømme hodet for all smerten og alt jeg gikk og tenkte på. Til og med dikt har jeg skrevet – noe jeg aldri hadde gjort før.
Det er noe veldig klargjørende i å se sine egne ord svart på hvitt. Er det virkelig slik jeg tenker? Mener jeg det jeg skrev nå? Og ikke minst: Dette har jeg tenkt og skrevet mange ganger før.
Og jeg har fortsatt å skrive – det er jo faktisk det jeg holder på med akkurat nå med denne teksten. Jeg skriver ikke så mye som tidligere, men når jeg har behov for å få klarhet og orden i tanker som virrer i hodet mitt, er det godt å uttrykke seg skriftlig.

Jeg vet om en avisspalte der folk blir spurt hva han eller hun ikke kan leve foruten. Svarene er mer eller mindre høytidelige og kan spenne over alt fra kaffe til Gud, men jeg tror at de fleste sier noe om barn, ektefelle, familien. Alle vi som har mistet noen av våre aller nærmeste, vet at dette ikke stemmer. Det er ytterst få ting vi måha for å overleve. Vi tåler mye mer enn vi tror.
Jeg har ofte fått høre at jeg er så sterk, og: «Det der ville ikke jeg klart.» Hva er vel styrke – eller svakhet – i en slik sammenheng? Alle opplever vanskelige ting i sitt liv. Noen havner i utfordringer som er nærmest umenneskelige.  Det kan skje alle, og ikke bare noen utvalgte som har «styrke nok». Uansett hvem vi er og hva som skjer, har vi en ting til felles: Vi kan ikke gjøre mer enn vårt beste.

Jeg har alltid vært åpen om hvordan Oles selvmord har påvirket livet mitt.
Men så er det jo slik at når vi prøver å sette oss inn i en annens uforståelige situasjon, tyr vi ofte til sammenligninger. Når tapet av Ole og livssituasjonen min har blitt sammenlignet med en skilsmisse eller med en far som er mye bortreist, tenker jeg bare «nei». At en ektefelle og en pappa er død, at han selv har valgt døden, tror jeg ikke har mye til felles med fraværet av en levende person.

Vi er forskjellige. Sorgprosesser er forskjellige. Det finnes ingen fasit.
Jeg skriver ikke for å fortelle om hvor ille jeg har hatt det. Jeg vet at mange strever. Mitt ønske er å sette ord på en sorgprosess som har vært av den mer kompliserte sorten. En prosess som har føltes uendelig. Det er det få som forteller om, selv om jeg vet at jeg ikke er den eneste som opplever det slik. Og av egen erfaring vet jeg også at å høre om andre som er «flinke» og takler det vanskelige «så mye bedre», kan gjøre en både motløs og skamfull.
Derfor vil jeg minne meg selv og andre på at i likhet med alt annet preges også bearbeiding av traumatiske hendelser og sorg av vår egen historie. Også i en tilsynelatende lik situasjon er vi forskjellige, og våre utfordringer er individuelle – og slett ikke alltid synlige for andre.
Det gjelder for hver enkelt av oss å finne sin egen måte å jobbe seg gjennom det vanskelige på. Den dagen jeg klarte å legge andres meninger om min sorgprosess mer til side, oppdaget jeg at «å få det best mulig» var et stort nok mål for meg. Jeg tar stadig nye skritt mot dette målet. Det går sakte, men jeg er i bevegelse.

Og derfor kan og tør jeg si til deg som sliter etter å ha mistet en av dine kjære: Ikke gi opp! Om du ikke får den hjelpen du trenger, be om den! Det finnes mennesker der ute som ønsker å gi deg sin støtte og hjelp.
Og en ting til: Det blir bedre! Kanskje ikke med det første. Men det blir bedre.

Det vonde flyt bort

av Oskar Stein Bjørlykke

Det vonde flyt bort
i lag med meg
lenge flyt vi slik
det vonde og eg
vi flyt og flyt

men når
vi har flote lenge
då går eg opp
på land igjen
åleine