Det kom ingen neste dag for Marta

Marta og jeg havnet i samme klasse på ungdomsskolen og fant raskt tonen. Det er sånn noen ganger i livet at man umiddelbart kjenner at man trekkes mot et annet menneske, kanskje allerede i det første møtet, uten å vite helt hvorfor. Først tenkte jeg at hun var veldig annerledes enn meg. Men vi fant noe i hverandre, noe ingen andre hadde funnet før, og det utviklet seg raskt et meget sterkt vennskapsbånd mellom oss. Jeg hadde en stor vennekrets fra før, men Marta ble min aller beste og kjæreste venninne gjennom ungdomsårene. For noen måneder siden skulle vi ha skålt i champagne og feiret bursdagen hennes. Marta rakk aldri å smake champagne, hun rakk aldri å bli gammel nok til at vi lovlig kunne kjøpe alkohol. I stedet skålte vi i hjemmelaget vin og brennevin som vi fikk kjøpt av voksne i lokalmiljøet. Vi gikk sammen på fester og dans. Ofte endte det med at vi satt bortgjemt et sted for oss selv fordi Marta hadde vonde tanker eller noen hadde slengt i henne en vond kommentar. Jeg holdt henne tett inntil meg og tørket tårer og snørr. Noen ganger måtte jeg holde håret borte fra ansiktet hennes mens hun brakk seg. Kvalm av for mye alkohol eller bare tanken på å leve en dag til. Jeg klemte henne hardt, trøstet og vugget henne rolig igjen, gang etter gang.

Marta ønsket ikke å leve. Dette var allment kjent i vår omgangskrets og på skolen. I tillegg til at hun fortalte det selv, skrev hun det overalt der hun hadde vært: på skolepulten, skolebøker, busskur, venterom osv., så alle kunne lese det. I skoletimene hendte det at hun rispet seg til blods på armene med passeren for så å tegne i sårene med sprittusj. Hun sa hun håpet det ville føre til blodforgiftning og død. Det var visst ingen som tok Marta på alvor. Medelevene var nok for unge til å forstå dette, og lærerne må ha manglet kunnskap da dette ikke ble tatt tak i på skolen eller meldt til hjemmet. Mange syntes Marta var rar, sær, mørk og dyster, tøff og kald og holdt derfor avstand. Andre kom med vonde slengbemerkninger, både direkte til henne og bak ryggen på henne.

Men Marta var verken tøff eller kald og gråt mange bitre tårer på skulderen min over at hun ble så misforstått. Marta opplevde verden som kald og vond, hun følte at hun ikke hadde noen plass her. Det er mulig menneskene rundt henne ikke visste hvordan de skulle gripe dette an og derfor vegret seg for å strekke ut en hånd eller spørre hvorfor hun hadde selvmordstanker. Hva som helst hadde vært bedre enn ignorering. Ved en anledning fikk klassen undervisning om selvmord da det dukket opp som tema i et av fagene. Med Marta til stede i klassen fortalte læreren at man ikke trengte å bekymre seg for dem som åpent fortalte at de ønsket å dø. De som kom med slike uttalelser, ønsket bare oppmerksomhet og endte ikke opp med å ta sitt eget liv. Denne «lærdommen» fikk Marta slengt til seg av en eldre gutt i vår vennekrets en dag hun kom med et bandasjert håndledd over fem sting som lukket igjen to dype kutt. Marta hadde forsøkt å kutte pulsåren. «Du for feig til å ta livet av deg og gjør dette bare for å få oppmerksomhet» sa han.  Disse ubetenksomme ordene traff henne som en knyttneve i magen.

Etter denne hendelsen henvendte Martas familie seg til helsevesenet for å få hjelp. De ble avvist på grunn av kapasitetsproblemer, og Marta fikk beskjed om å ta kontakt igjen om et år om hun ikke følte seg bedre innen den tid. Hun ble visst ikke tatt på alvor der heller, til tross for at hun ikke la skjul på sitt ønske om å dø. Jeg forstod senere at familien ikke var klar over hvordan hun hadde det, det hun viste ute blant folk, skjulte hun hjemme. Etter avvisningen fra helsevesenet ble jeg redd og gikk rundt de neste månedene og følte at det var mitt ansvar å holde henne i live siden ingen andre forstod hvor ille det faktisk stod til. Jeg ante ikke hvor jeg eventuelt skulle henvende meg da jeg så at verken skole eller helsevesen tok grep. Denne avvisningen fra helsevesenet kom etter at hun hadde begynt på videregående og bodde på hybel. Jeg hadde ikke fått lov å flytte på hybel ennå, og det var derfor en svært krevende tid for meg å skulle passe på min venninne når hun bodde et annet sted. Jeg hadde ikke lenger kontroll på situasjonen og levde i konstant frykt. Hver uke sparte jeg lunsjpengene mine for ringe henne på skolen kl.11.30 hver onsdag for å sjekke at hun fortsatt levde og ikke skulle ta livet av seg før helgen. Fredag kom hun alltid hjem, og jeg kunne passe på henne til søndagen kom og hun reiste tilbake til hybelen igjen. Da begynte en ny uke i frykt for meg. Den dag i dag når jeg tenker tilbake, kan jeg fortsatt få tilbake den gamle følelsen jeg slet med i denne perioden. Følelsen av å kjenne at du ikke får nok luft i lungene når du trekker pusten. Når du føler deg alene om å forsøke å holde hodet over vannet på en som ønsker å drukne, da drukner du nesten selv også. Vi hadde nok begge trengt at noen voksne grep inn. Marta trengte mer hjelp enn jeg kunne tilby, og jeg satt med et ansvar som veide så altfor tungt på skuldrene mine.

Da det nærmet seg juleferien, var Marta lettere til sinns og sa at hun hadde funnet fred. Jeg var glad og kjente at endelig kunne jeg puste igjen. Juleferien kom, men den brakte ingen fred. Det var fredagen etter siste skoledag før jul, vi var sammen hele kvelden og skulle treffes igjen neste dag. Jeg fikk en klump i magen da vi tok farvel denne kvelden, men feide det bort. Hun sa jo endelig at ting gikk bedre, og jeg var så uendelig sliten av å bekymre meg. Det kom ingen neste dag for Marta. På lille julaften stod jeg og så presten senke kisten med min kjære Marta ned i den kalde og mørke graven.

Jeg har valgt å fortelle om Marta fordi selvmord fortsatt er veldig tabubelagt, forbundet med skamfølelse hos de som strever med slike tanker, og liten forståelse fra de som står rundt. Det blir da ekstra utfordrende både å be om og å ta imot hjelp. Når noen tar sitt eget liv, overføres skammen til de etterlatte. Man skal helst bære med seg sin sorg i stillhet og ikke plage omverdenen med den. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men altfor mange vil ikke høre om den slags. Det er både ubehagelig og uforståelig og derfor best å slippe å forholde seg til.

Jeg sluttet raskt å prate om Marta. Jeg flyttet hjemmefra og bort fra alt og alle bare tre uker etter begravelsen, jeg var for sint til å klare å bo på det stedet mer. Heldigvis forstod mine foreldre dette og ordnet med hybel og kjørte flyttelass. Jeg har ingen minner fra denne perioden av livet mitt. På et vis klarte jeg å fullføre skoleåret før jeg flyttet igjen, og så én gang til, rotløs som jeg var. Med stadig nye venner og ny omgangskrets var det ingen som kjente Marta. Stillheten som umiddelbart oppstår hos andre, ubehaget som er så tydelig å lese i andres ansikt når jeg forteller at hun døde for egen hånd, er vanskelig å håndtere. Ikke alle reagerer sånn, men det store flertallet gjør dessverre det.

De første årene hadde jeg et stort bilde av henne, lett synlig i en stor og skinnende ramme. Alle som kom hjem til meg, la raskt merke til dette bildet, og det ble alltid stilt mange spørsmål, «Hvem er hun, hvorfor har du bildet av henne i en sånn ramme, hvor bor hun nå osv.». Jeg forsøkte alltid å svare unnvikende og vri meg unna å måtte si at hun var død. Fordi da kom alltid spørsmålet om hvordan hun døde. Det ble også alltid det siste spørsmålet før den som spurte, raskt skiftet tema. Jeg syntes det var sårt når andre responderte slik, i tillegg til at det et meget emosjonelt tema for meg, som jeg helst ville unngå. Så jeg sluttet helt å prate om henne. I 20 år var jeg stille, før jeg sammen med hennes søster ble intervjuet av en lokalavis med tema selvmord og å være etterlatt etter selvmord. Da jeg leste intervjuet i avisen, opplevde jeg at det var den vonde sorgen vi som etterlatte satt igjen med som kom frem, Martas historie var det lite fokus på. Marta har ingen egen stemme lenger. Andre i hennes situasjon klarer ikke alltid å snakke med høy nok stemme til å bli hørt. Jeg valgte derfor å dele denne historien for å gi henne en stemme, for at hun skal bli både hørt og sett, selv om det er for sent å hjelpe henne. Marta ville ønsket at historien hennes skulle deles med omverdenen om den kunne være til hjelp for andre. Det var sånn hun var, alltid ta hensyn til andre først, trøste noen som hadde det vondt.

Det store bildet i den fine rammen er for mange år siden gjemt bort på loftet. Bare et lite bilde får stå framme, gjemt bort på et lite synlig sted i stuen, uten ramme. Pappa har fått hedersplassen, i stor og ny skinnende ramme, lett synlig for alle. Ingen har noen gang reagert med annet enn sympati og omsorg når de hører at pappaen min døde, ingen blir stille eller utilpass om jeg forteller om pappa. Pappa døde nemlig av kreft, noe alle ser ut til å være enige om at bare er tragisk og trist, og det er det absolutt. Han valgte ikke å dø, og da er det en akseptabel sorg, en sorg som ikke trenger å gjemmes bort. Det er også lettere å leve med en sorg man får lov å dele med andre. Vi visste at pappa kom til å dø. Han døde hjemme med sine nærmeste rundt seg i full visshet om at han var elsket av mange. Nå er det nok store forskjeller, men pappa opplevde i liten grad at noen tok avstand eller ignorerte ham når de fikk vite han skulle dø, tvert imot. Marta døde også hjemme. Men hun døde med en opplevelse av å være alene og avvist av de fleste. Det var bare noen få venner igjen.

Det er både tragisk og trist at noen har det så vondt at de ikke holder ut å leve, ikke orker å vente på at livet skal føles lettere. At noen velger å avslutte sitt eget liv, og kanskje ikke ønsker å dele med hele verden hvorfor de gjør det, det blir for mange vanskelig å forstå. Det letteste å gjøre når man ikke forstår noe, er å ta avstand, velge ikke å forholde seg til det. Det finnes mange som har det vanskelig og som strever med å finne styrke til å komme seg gjennom tunge perioder i livet. De trenger å bli sett, og at noen strekker ut en hjelpende hånd. Det er ikke alt man trenger å forstå, og man kan være til stede for andre, være en betydningsfull støtte og gi omsorg uten å forstå alt. Det går helt fint, man må bare våge å være til stede. Å kjenne på skam vil aldri hjelpe noen.

Min kjære Marta var så mye mer enn en trist jente som ønsket å dø. Hun var venninnen som alltid var der når jeg trengte henne, hun som holdt på alle hemmeligheter. Hun hadde alltid en klem, et smil og noen oppmuntrende ord når jeg hadde en dårlig dag. Marta var varm, raus og den snilleste jeg visste. Hun ville gitt meg alt hun eide om jeg hadde sagt at jeg trengte det mer. Oppi alt som var tungt og trist, var det også mye latter og gode stunder. Vi la planer for fremtiden sammen. Vi skulle flytte på hybel sammen andre året på videregående og laget lister over hvem som skulle kjøpe hva til hybelen. Vi skulle gå på mange konserter sammen, reise og oppleve verden. En dag skulle vi møte mannen med stor M og gifte oss i matchende brudekjoler. Inspirert av musikkvideoen til November Rain bestemte vi at den skulle være kort foran og lang bak. Jeg måtte virkelig lete for å finne en sånn kjole da jeg skulle gifte meg, men jeg fant den til slutt, og da hadde jeg henne på en måte med meg på min bryllupsdag. Ingen var som Marta, og hun var og er uerstattelig. Å følge henne gjennom disse tunge årene og til graven har vært en livserfaring jeg på mange måter skulle ønske jeg hadde vært foruten. Men jeg vet at jeg likevel hadde gjort det igjen om jeg fikk valget. Alt i alt var det verdt årene jeg fikk sammen med henne. Dem ville jeg aldri vært foruten!

Dette er min historie om å være etterlatt etter selvmord. Personlig synes jeg at overlevende etter selvmord er en mer passende og beskrivende benevnelse. Det er noe man virkelig må overleve.