En virvelvind av følelser

Savnet er som en virvelvind som kaster deg rundt og rundt i en uviss tid. Det er overveldende.

Natten er mørk, og det eneste jeg kan høre, er biler som kjører forbi huset. Jeg føler meg helt alene der jeg stirrer opp i taket. Jeg hvisker frem spørsmålene mine, som om veggene skulle kunne gi noe svar. Savnet tar tak i kroppen igjen, det gir seg ikke. Tårene flyter nedover kinnene mens jeg skriker taust for meg selv. Ingen må høre det.

Å åpne seg om savnet er vanskelig, men å holde alle følelsene inne er skadelig. Derfor slippes de ut om natten, når resten av verden sover. Men ingen må høre det, jeg orker ikke spørsmål eller blikk fra naboer dagen etter. Noen ganger tar jeg mot til meg og snakker om savnet med andre. Mange lurer kanskje på hvorfor jeg oftest slipper det ut om natten, det er et enkelt svar på det. Selvmord er så tabubelagt at jeg ikke vet hvordan folk vil reagere når jeg sier det, noen ganger er det gode reaksjoner som kommer, og andre ganger angrer jeg på at jeg var åpen om det.

Timene går, Ole Lukkøye har glemt meg. Jeg setter på spotify og lar tonene av et piano strømme inn i ørene. Nå ligger jeg utstrakt i sengen, etter å ha ligget lenge i fosterstilling. Dette skjedde oftere før. Det hjelper å ligge med beina opp mot haken når det gjør så vondt, det føles litt tryggere. Hvorfor, vet jeg ikke helt.

Rart hvordan tiden beveger seg i en sorgprosess. Noen ganger virker det som om tiden står stille, andre ganger virker det som den går fortere. Jeg får ofte høre at nå må jeg vel være over det, det har jo tross alt gått flere år. For meg føles det nærmere, selv etter sju år. Det virker som om folk rundt ikke har den samme forståelsen av tid som meg, når det kommer til dette. Det kan i enkelte situasjoner gjøre vondt.

I begravelsen til mamma kom det en person bort til meg og sa at tiden leger alle sår. Jeg skulle så inderlig ønske at det utsagnet var sant. Det som er sant, er at sorgen ikke lenger tar opp mye av dagene mine, og at jeg fungerer godt i hverdagen igjen. Men tiden leger ikke alle sår, noen sår åpner seg litt igjen fra tid til annen. En lukt, en stemme, en sang, slike ting kan fortsatt få meg til å reagere den dag i dag. Så hvorfor sier vi egentlig at tiden leger alle sår når det ikke er fakta?

Sju år, sju hele år siden. Rart at tiden har gått så fort, samtidig så sakte. Savnet ligger der som et tomrom, for hvem slutter vel å trenge moren sin? For en mamma er en spesiell person. Uansett hvor gammel man er, så er mamma alltid en person man vil gå til når det er noe. Min mamma var en person som trøstet som ingen andre kunne, fikk meg til å le selv om jeg ikke følte for å smile, hun kom alltid med råd om alt mulig – selv når jeg ikke spurte om det. De gangene savnet kommer snikende, tenker jeg på de gode minnene, for dem er det mange av. Som når hun tok tak i vaskekosten og brukte den som mikrofon. Som en av de mange søndagsmorgener hun laget mat og brente den, så jeg heller fikk sjokoladekake til frokost. Noen ganger blir savnet større, og noen ganger blir savner lettere når jeg tenker tilbake på disse minnene.

Savnet vil aldri bli borte, det er noe jeg lærer meg å leve med. Men med tiden vil kanskje savnet gli over til å være mindre smertefullt.